UTSTILLING
«Hode ved hode. Cronqvist | Bjørlo | Munch»
Edvard Munch, Lena Cronqvist, Per Inge Bjørlo
Munchmuseet, til 21. januar
Det er all grunn til å dra til Munchmuseet i månedene fremover. For selv om én av de mest forslitte klisjeene påstår at det blir mye god kunst av lidelse, ligger det en sannhet i bunnen av dette som gjør at vi kan bli løftet ved å oppsøke kunsten som vises der nå.
Ja, det er til og med så sterkt at utstillingen «Hode ved hode» kunne greid seg godt uten Munch. Svenske Lena Cronqvist (født 1938) og norske Per Inge Bjørlo (født 1952) er to kunstnere som har greid å omdanne barndomstraumer, smerte, sorg og lidelse til kunstneriske fortellinger med universell gyldighet. Bjørlo er ikke blitt vist i så stor bredde siden den store, retrospektive utstillingen på Henie Onstad kunstsenter i 2011. Og Munchmuseets kurator Kari J. Brandtzæg mener at de mønstrer en av de største utstillingene av Cronqvist noensinne. Hun har hatt to store utstillinger ved Liljevalchs i Stockholm, i 1994 og 2013, men da var kunstnerskapet delt i to tidsperioder. På Munchmuseet får du hele utviklingen, inkludert noen sjelden sette tekstilarbeider.
Utstillingen kunne altså greid seg uten Munchs bilder. Men nå er det nå på Munchmuseet den er, og denne gangen er det slik at de to levende kunstnerne har fått velge hvilke Munch-verk de ønsker å vises sammen med. Dermed blir kuratorens jobb mer av typen tilrettelegger, men det er jo en stor jobb bare å låne inn kunsten. Det er ingen grunn til å redusere kuratorens rolle, for det er tross alt hun som har hatt ideen. Og det er hun som har valgt å sette de to kunstnerne sammen med Munch.
Ideen må Kari J. Brandtzæg ha hatt lenge. For i essayet i katalogen peker hun på sin ungdommelige fascinasjon for Lena Cronqvists grafiske trykk «Speglingar I» fra 1986. Det er et bilde i sort-hvitt der figurens tre speilinger skaper forvirring om hva som er hva, eller hvem som er hvem. Bildet er inspirert av den tyske koreografen Pina Bausch, og fremstår som et godt bilde på den identitetsproblematikken og -forvirringen de fleste møter i ungdomstidens leting etter egen identitet.
I det samme essayet siterer kuratoren nylig avdøde Stein Mehren. I ett av hans sjeldne intervjuer sa han følgende: «Hele vår oppvekst går ut på å bli sett. For å bli menneske må vi bli sett. Kunstnere er mennesker som ikke ble sett som barn, men som hele resten av sitt liv arbeider med å skape et verktøy til å se seg selv med. Et verktøy andre kan låne og anvende.» Og når guden Indras datter i August Strindbergs skuespill «Ett drömspel» stadig gjentar «Det er synd om människorna», er det kanskje en erkjennelse av de vilkår mange mennesker vokser opp under. Og de resultatene det gir i voksenlivet.
Dette er i det hele tatt en ganske litterær utstilling. Etter publikumssuksessen med Karl Ove Knausgårds har Munchmuseet denne gangen laget en katalog i romanformat med et essay av Vigdis Hjorth. Der er hun inne på mange av de same tankene som Mehren og Strindberg snakker om. Essayet heter «Åh, familien!» og er en ganske så dystopisk utlegning av alle de mulighetene vi mennesker har for å skade hverandre. Men hun øyner også glimt av håp.
Både Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo bruker oppvekst og barndomsminner aktivt i kunsten. Men de bearbeider også den voksnes erfaring av å miste sine foreldre. Cronqvists malerier, skulpturer og billedtepper og Bjørlos bruk av industrimetall i kombinasjon med brutale tegninger, grafikk, malerier og materialbilder trekker opp perspektiver på det å være menneske som treffer meg midt i solar plexus. Jeg blir spesielt berørt av Bjørlos store installasjoner. Enten det er hans oppmarsjering av små metallskulpturer som blir til en hær av pekende trusler under et forferdelig sterkt lys, eller et gjennomhullet hjernelignende kassesystem, eller bruken av mykt gummispon i kombinasjon med hardt metall – alt sammen har den overraskende evnen til å treffe uten helt at jeg forstår hvorfor.
Brandtzæg sveiper også innom debatten om virkelighetslitteraturen, og undrer seg over hvorfor det ikke oppstår tilsvarende diskusjoner om billedkunst. Alle de tre kunstnerskapene som eksponeres i denne utstillingen settes gjerne i sammenheng med kunstnernes biografier og leses i stor grad som resultater av en traumatisk barndom. Samtidig er det viktig å huske på at dette bare er én av flere mulige lesemåter, og at kunstnerskapene oppleves som viktige nettopp fordi de greier å overskride den personlige erfaringen og formidle noe allment som du og jeg og alle andre kan forholde seg til og knytte til opplevelsen av egen identitet. Det er en prestasjon som gjør det verdt å konfronteres med ubehaget i denne utstillingen. For ut av mørket kommer forhåpentligvis noe godt.
