5
KONSERT/DANS
Motorpsycho + Impure Company
«Sacrificing»
Med Motorpsycho og Hooman Sharifi
Dansens hus, Oslo
Dansens hus i Oslo åpner etter pandemistengningen med en reell sentrifuge av en forestilling, en kombinasjon av konsert med et av Norges mest legendariske rockeband og soloperformance av Hooman Sharifi. Motorpsycho behøver etter over tre tiår på den internasjonale musikkscenen knapt noen nærmere presentasjon. Og Sharifi er selv en dansens «rockestjerne» i Norge, som danser, koreograf og tidligere mangeårig kunstnerisk leder av det nasjonale ensemblet Carte Blanche. At nettopp Motorpsycho og Sharifi – i sitt eget Impure Company – møtes på scenen og over sjangrene, er ikke så merkelig. Trondheimsbandet definerte en serie forestillinger der Carte Blanches dansere improviserte til ulike musikere nettopp mens Sharifi ledet ensemblet. Den gangen, blant annet i Operaen, lå utfordringen i å få et helt ensemble av dansere til å respondere til musikken på en måte som ga en fullverdig helhet, selv om de hver for seg imponerte.
Med Sharifi solo, med fullkommen konsentrasjon rundt bandet som fra bakscenen leverer en regelrett helaftens konsert slik bare de kan, faller brikkene på plass. Om ikke ensemblet hans sist gang umiddelbart mestret følelsen av Motorpsychos utflytende, dronende improvisasjoner og langstrakte drømmende progrocklåter, er det som om Sharifi selv har bandet og musikken deres intuitivt under huden. Men sin sterke tilstedeværelse, selv i bakgrunnen og i randsonene, gir han «Sacrificing» som forestilling en egenart som legemliggjør musikken og musikernes ekstroverte skapelsesprosess der det tilsynelatende tilfeldige er preget av perfeksjonens nitide terping.
[ Motorpsycho med blytunge nyheter (+) ]
«Sacrificing» er i ordet en prosess som både Motorpsycho og Hooman Sharifi vil vedkjenne seg, enten det handler om ofring i kunstnerisk forstand, eller det er politisk, menneskelig eller kulturelt. En konsert er i seg et ritual, og det å oppleve en konsert kan selvsagt også fortone seg som et sett ritualer, avhengig av engasjement og atmosfære.
Motorpsycho som trio er en enhet på scenen, en kraftfull vegg av lyd og nyanser, melodier og komponert støy, og måten de forretter det hele på med konsertversjoner av reelle låter, melodiske ekstrakter eller ren improvisasjon bærer en tydelig rituell signatur. Denne fanger Hooman Sharifi mens han bruker det store rommet, dels mørklagt med unntak av et par skiftende lyskastere i taket og scenelamper som han selv etter hvert flytter rundt. De første trinnene og bevegelsene er prøvende, så formelig kjemper han seg inn i musikken og omvendt. Og det er nærmest påfallende hvordan Motorpsychos etter hvert gjengrodde rockeimage ufrivillig speiles i danseren, svartkledd i langt skjørt og det viltre håret og gråspraglete skjegget som en understrekning av progrockens viltvoksende impulser. Dette er bokstavelig talt en forbrødring i fuzz fra utøvere som på hvert sitt vis har gjort det til en regel å bryte reglene. Motorpsychos rå egenart finner et anker i en danser der det røffe utmanøvrerer det pene.
[ Nasjonalballetten strømmer «Faun/Bolero», og det er ren nytelse (+) ]
Hooman Sharifi styrer selv lys og de få rekvisittene som er. Til tider er han bare en nærværende skygge mellom kaskadene av lyd. Som danser er han i framtoning og egen impulsive koreografi, utypisk sammenlignet med de aller fleste danserne som slipper til på Dansens Hus eller andre dansescener for den saks skyld. I denne sammenhengen blir det en styrke, en markering av hele prosjektets originalitet, idégrunnlag og pågangsvilje, hvor hans dans er like mye en fysisk performance og innimellom musikalsk «headbanging», som en teknisk oppvisning. På scenen er han intuitiv. I enkelte passasjer får man assosiasjoner til tiden vi lever i, til en epidemi som slår tilfeldig ned og som forårsaker gisp etter luft, krafsing etter livet, redsel og desperasjon. I andre sekvenser er han lett som en fjærball når han nærmer seg musikkens episenter definert av Bent Sæthers tvilling-bass og -gitar, Hans Magnus «Snah» Ryans gitar/keyboard og Tomas Järmyrs piskende trommespill som i øyeblikk tangerer improjazzens rytmekaskader.
Forestillingens «vannskille», den en «sløseriombudsmann» åpenbart ville valgt å løsrive fra helheten, er en sekvens der Sharifi med distanse til musikken danderer scenelys, kritthvite ark, blod og «blodstyrtninger» som så «begraves». I det ligger kimer fra eldgamle offerritualer, men også her kan man lese inn epidemi, død, skjulte følelser og kanskje også skam og politiske valg. Veien tilbake går her gjennom Motorpsychos kompromissløse og hvileløse brottsjøer av rytmer, fuzz og vakre melodiøse detaljer.
[ Nå får noen av Norges mest populære band spille igjen - for 20 personer ]
Motorpsycho kommer med dette prosjektet til Dansens Hus og eventuelt andre steder i tiden framover på en bølge av svært gode arbeider. For bare halvannen måned siden kom albumet «Kingdom of Oblivion», og på tampen av fjoråret ga de ut det Spellemann-nominerte albumet «The All Is One», som fullførte den såkalte Håkon Gullvåg-trilogien med album dels inspirert av og illustrert med Gullvågs kunst. Trilogien besto ellers av «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019). Innimellom disse har de laget festivalbestillingsverk med suiten «N. N. » og spilt inn plate med Ole Paus.
«Sacrificion» er ikke noe hvileskjær, snarere et overskuddsprosjekt der musikken, improvisasjonene og låtene er sugd fra de siste fire årenes enorme kreativitetsbølge, og der hvor låtvalget er konkret ligger «The All Is One» og deler av «N. N. »-suiten herfra til grunn. Men her er også mer eller mindre konkrete skisser og ferdige komposisjoner vi ikke har hørt før. Hvorvidt dette er begynnelsen på kommende nytt studiomateriale eller noe som bare vil eksistere som «roadworks» vet de kanskje ikke selv engang.
[ Minor Majority utfordrer selveste universet (+) ]
Konserten er uansett intens, sømløs og med en sanseløs flyt og rytmisk presisjon. Og siden vi knapt har sett Motorpsycho uten forsterkninger fra det være seg den svenske gitaristen Reine Fiske, keyboardisten Ståle Storløkken eller felespilleren Ola Kvernberg de siste årene, er det noe befriende ved å oppleve bandet i sitt opprinnelige trioformat igjen på sitt mest eksperimenterende og ekspressive. Noe grumsete vokallyd er det eneste å plukke på, men det hindrer ikke at bandets standhaftige driv og fininnstilte puls også holder Sharifi oppe når «Sacrificing» drar seg mot halvannen time og mangelen på tid til å øve sammen i forkant begynner å spise seg inn i progresjonen.
Selv om kunstnere har vært klare i ukes- og månedsvis på at arrangementer skal kunne gjennomføres når scenene åpner igjen, er tiden til forberedelse av noe helt nytt og nyskapende kort når korken plutselig sprettes og dørene åpnes. Motorpsycho og Hooman Sharifi fikk etter sigende en dag sammen før de sto samlet på scenen foran publikum. Det gjør ikke sluttresultatet mindre fascinerende.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
