– Jeg er veldig stolt over at jeg, i en verden og en filmsjanger der kvinner ofte reduseres til bifigurer som roper «hjelp meg, hjelp meg!», fikk skapt Marion Ravenwood om til en kvinne som ikke hadde behov for å reddes. Jeg nektet å spille en «jomfru i nød», sier Karen Allen om rollen som gjorde henne verdensberømt.
I disse dager feirer en av filmhistoriens største og mest banebrytende suksesser 40 år. Mens «alle» løfter fram Harrison Fords rolle som Indiana «Indy» Jones i Steven Spielberg-filmen som skulle bli starten på et Hollywood-eventyr uten sidestykke, er Karen Allen i rollen som Marion Ravenwood en vel så viktig nøkkel til at «Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten» ble uforglemmelig: En tøff og selvstendig kvinne som allerede i sin første scene drikker mennene under bordet og forteller Indiana Jones og en hel filmbransje hvor skapet bør stå idet hun slår til han som takk for sist. Det var ingen selvfølge i 1981.
– Når vi først møter henne, alene etter å ha mistet faren, i baren hun driver i fjellene i Nepal, blir det åpenbart at hun er en overlever som ikke trenger å bli reddet av en mann. Som hun sier til Harrison Ford, «jeg er den fordømte partneren din». Hun nektet å være sidekick, sier Karen Allen til Dagsavisen over zoom.
Karen Allen er en av verdens mest sette skuespillere, men hver gang hun har hatt suksessen har hun trukket seg tilbake, til teateret, til så vel Broadway som Off-Broadway, til de små uavhengige filmene og til en underkjent karriere som sanger.
– Du er fra Norge? Siste gangen jeg sto på en scene i New York var i en dramatisering av et norsk skuespill. Jon Fosse, jeg elsket å være i hans verden, sier Allen, som i oktober fyller 70 år.
Men at hun har skygget unna rampelyset er ikke det samme som at hun har snudd filmene ryggen.
[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk og en infernalsk hovedrolle (+) ]
Takket nei til filmroller
I oktober i 1981 hadde Steven Spielbergs «Indiana Jones Raiders of the Lost Arc» norsk kinopremiere. Siden har verken filmen, eventyrserien den ble en begynnelse på, eller skuespillerne sluttet å fascinere. Ingen er mer begeistret for det enn Karen Allen.
– Det er helt utrolig. «Jakten på den forsvunne skatten» er av disse sjeldne fortellingene som deles fra generasjon til generasjon og folk i alle aldre sitter og ser den sammen. Den eneste forklaringen jeg har kommet på er at Indiana Jones er en helt unik kombinasjon av en god fortelling og at Harrison Ford er en supersjarmerende helt og svindler på en og samme tid. Vi mangler slike antihelter innen filmen, heltene som ikke er perfekte og aldri gjør et feilsteg. Indiana Jones er den typen helt som når han slår til en annen, skader seg selv like mye. Visst er det morsomt å se filmer med usårlige, perfekte helter enten de er kvinner eller menn, men de blir aldri så engasjerende som «Indiana Jones»-filmen ble. Derfor fyller den et tomrom for publikum fortsatt, sier Allen, som roser folkene hun arbeidet med.
– Harrison Ford var perfekt, og Steven Spielberg unik i måten han skrudde filmen sammen på.
– Mens Marion Ravenwood representerte noe nytt innen den kommersielle underholdningsfilmen fra Hollywood?
– Jeg håper og tror det. Jeg ble umiddelbart forelsket i Marion-figuren, hun var noe jeg aldri hadde sett før. Jeg kom rett fra teaterscenen og takket hele tiden nei til filmroller fordi jeg ikke likte måten kvinner ble portrettert på. Det irriterte folk innen filmbransjen på den tiden, da en større bevissthet rundt kvinnelige roller fortsatt lå i blindsonen for de fleste, sier Allen, som forut for Indiana Jones-eventyret kun hadde et knippe mindre roller bak seg.
Tusenvis av levende slanger
[ Sean Connery var arbeidersønnen som mot alle odds fikk lisens til å skinne på stjernehimmelen (+) ]
Selve filmdebuten var i komediesuksessen «Deltagjengen», mens hun fortsatt studerte på det berømte Lee Strasberg-instituttet. Gjennom «Deltagjengen» og de påfølgende rollene, blant annet i «The Wanderers», regissert av George Lucas’ og Steven Spielbergs nære venn og «Indiana Jones»-manusforfatter Philip Kaufman, viste hun en naturlighet og en selvstendighet som hun benyttet seg av for alt det var verdt i «Jakten på den forsvunne skatten».
– Da Marion Ravenwood-rollen kom på bordet så jeg en mulighet til å spille en skikkelse jeg virkelig falt for. Jeg verket etter rollen, prøvespilte for George Lucas og Steven Spielberg og sa umiddelbart ja da jeg fikk tilbudet. Jeg tror det var først under selve innspillingen at jeg innså jeg måtte jobbe med dem for å gjøre Marion Ravenwood sterkere og mer ressurssterk. Det var flere ganger at manuset sviktet henne, og hvor hun ble noe nær klisjeen av en jomfru i nød. Dette hørte på et vis også sjangeren til, men Steven Spielberg var veldig åpen og lyttet når jeg argumenterte for å gjøre henne sterkere og gi henne krefter som opprinnelig ikke lå til historien, sier Allen.
Enkelte scener var vanskeligere i så måte enn andre, fordi de var skrevet ut som rene fryktsekvenser. Blant dem er scenen der Indiana Jones og Marion er fanget i slangekrypten, med et sted mellom seks og sju tusen levende slanger. Allen har alltid fortalt at hun heldigvis ikke er redd slanger, men de farligste av dem ble for sikkerhets skyld filmet bak glass. Filmens mange innspillingssteder brakte det amerikanske teamet fra Hollywood til store studioer bygget i England og så til ørkenen i Tunisia. Opptak med hundrevis av statister, biljakter, branner, eksplosjoner, action og flukt. For Allen var det en helt ny verden på alle måter.
– For meg var «Indiana Jones»-innspillingen veldig vanskelig på grunn av måten filmen ble laget på. Jeg hadde spilt i to små filmer før denne, begge små og svært oversiktlige relasjonsfilmer. Men her ble scenene spilt inn om hverandre og i en skala som krevde en erfaring jeg på ingen måte hadde. Harrison Ford var utrolig hjelpsom og lærte meg mye om hvordan man skal forholde seg til kameraet og bli en venn med det snarere enn å glemme at det er der, slik det er i de små og mer intime innspillingene. I det hele tatt viste han meg hvordan man skal spille på et mye større lerret, for å kalle det det. Han hadde jo to Star Wars-filmer bak seg før Indiana Jones. Men jeg hadde likevel ingen formening om det ferdige produktet før jeg så filmen for første gang,
[ Da stjernekrigen kom til Finse (+) ]
En brennbar scene
Mange av scenene er blitt legendariske i seg selv, og mytene om dem er mange. For Allen er det spesielt en scene som bokstavelig talt har brent seg fast.
– Barscenen i Nepal holdt på å ødelegge alt. Den er minneverdig på en skremmende måte, sier Allen om scenen som er den første hun er med i, og hvor hun og Harrison Ford angripes av lokale bøller og nazister på jakt etter Marions medaljong.
– Harrison Ford slåss i baren, jeg skyter og dreper mannen som angriper og hopper over bardisken for å hente den berømmelige medaljongen som ligger på et brennende bord. Så skal vi løpe sammen ut og i sikkerhet. Men alt gikk galt. Hele sekvensen skulle filmes i ett eneste opptak, og de hadde brukt to og en halv time på å forberede scenen med kulissene innsmurt i tenn-gelé som skulle få brannen til å spre seg raskt og i riktig retning. Alt var klart, men de hadde feilberegnet det brennbare materialet, så brannen spredte seg for fort, heten var enorm og klærne mine tok fyr og medaljongen var så varm at vi ikke kunne ta i den. Plutselig var vi fanget inne i flammene og vi holdt bokstavelig talt på å brenne inne.
– Hvordan endret Marion Ravenwood deg, som person og som skuespiller?
– Rollen gjorde at jeg gikk fra å være en vanlig arbeidende skuespiller til å være en del av en film som ble en utrolig suksess. Jeg er ikke i tvil om at den åpnet en rekke nye dører for meg, både innen film og teater. Det er noe alle skuespillere drømmer om, å være i en ekstraordinær film som det helt store publikummet umiddelbart knytter bånd til og som bringer med seg bølger av positiv respons og energi. Det gjør at man kan gå videre med litt lavere skuldre, du får snarere tilbud om roller enn tilbud om auditioner, og rollene du blir tilbudt er ofte mer interessante, mener Karen Allen.
[ Disse opptakene lå gjemt i en kjeller i 50 år (+) ]
Lidenskapen for de små filmene
Hun valgte imidlertid å gå tilbake til teatret og til roller i de mindre uavhengige filmene, snarere enn å takke ja til den neste blockbusteren. Det var et bevisst valg.
– Jeg følte rett og slett at de mest interessante rollene og historiene var å finne innen den uavhengige filmen, snarere enn i de store studioproduksjonene. I dag har det endret seg noe på den måten at de store selskapene lager filmer med alternative historier som de putter inn i rammer tilpasset de store salene og det store publikummet. Likevel, etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg erfart at kvinner blir skjøvet mer ut i randsonen etter fylte tretti og førti år. Ikke bare som skuespillere, men også fordi fokuset da dreies bort fra de kvinnelige karakterene og historiene, forklarer Allen.
Hun har erfart at innen indiefilmen er det nesten motsatt.
– I den uavhengige delen av filmbransjen er det mange filmer som skrives, produseres og regisseres av kvinner. De forteller ofte historier som utforsker det kvinnelige og kvinners liv i en helt annen skala. Det samme gjelder teatret, der en rekke historier skrives for kvinner, også de som par passert førti, femti seksti og til og med høyere alder enn det. Det er innen disse rollene og historiene lidenskapen min ligger, sier Allen, som er en av USAs mest ettertraktede teaterskuespiller og har sanket en rekke priser på scenene i New York.
Hun regisserer også selv teater, «små historier som jeg selv ikke kan spille i, men som jeg ikke klarer å la være å fortelle», slår hun fast.
Siste gangen Allen sto på teaterscenen i New York var i 2012. I et halvt år spilte hun i Jon Fosses «Ein sommars dag», i rollen som den eldre Kvinnen som reflekterer over en dag for lenge siden, da mannen hennes forsvant på sjøen.
– Jeg elsket hvordan han skaper stemninger og skriver for kvinner. Jeg hadde aldri sett noen av hans andre skuespill satt opp på scenen, så jeg har bestemt meg for å prøve å få med meg Fosse-oppsetninger av så mange og forskjellige instruktører som mulig, sier Allen, og beklager at hun ikke rekker å komme til årets Jon Fosse-festival i Oslo.
[ Ufarlige vampyrer på Skarnes ]
Allen fant en rekke interessante roller også innen filmen, blant dem flere hovedroller. Hun har over femti filmer bak seg etter «Jakten på den forsvunne skatten», de aller fleste titler uten bred, internasjonal kinodistribusjon. Blant de mest kjente er «Scrooged» mot Bill Murray og John Carpenters «Starman», mot Jeff Bridges. Hun har også spilt nydelige roller som i Paul Newmans «Glassmenasjeriet» og i Alan Parkers «Shot The Moon. Og når det gjelder Indiana Jones, så tilsa kronologien allerede i utgangspunktet at hun ikke skulle være med i de to neste filmene, «De fordømtes tempel» (1984) og «Det siste korstog» (1989). Midt i alt dette dukket hun opp igjen i «Indiana Jones og krystallhodeskallens rike», den fjerde Indiana Jones-filmen som kom i 2008.
– Jeg kunne jo ikke si nei til det. Bare tanken på å jobbe med Harrison og Steven igjen avgjorde den saken. Jeg hadde faktisk ingen anelse om at de planla en fjerde film i serien, så da de ringte meg og fortalte at de hadde skrevet inn en liten rolle for meg var det en utrolig hyggelig overraskelse å få, fastslår Allen.
«Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten», og de tre øvrige Indiana Jones-filmene, strømmes i Norge på Paramount+ som også har lisensiert rettigheten til enkelte andre kanaler.
Indiana Jones-filmene:
Eventyret om «Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten» startet i 1981 med den første filmen som introduserte Harrison Ford i hovedrollen som arkeologiprofessoren som reiser verden rundt med hatt og pisk og jakter på skjulte skatter fra verdenshistorien. Filmen ble regissert av Steven Spielberg, basert på en historie av George Lucas og Philip Kaufman. Lawrence Kasdan skrev manus mens Frank Marshall produserte. Den har fått kultstatus og blant annet avleggere som TV-serien «The Young Indiana Jones Chronicles» samt en rekke videospill.
Selve filmserien har så langt fått tre oppfølgere:
«Indiana Jones og de fordømtes tempel» (1984)
«Indiana Jones og det siste korstog» (1989).
«Indiana Jones og krystallhodeskallens rike» (2008)
En ny Indiana Jones-film, den femte i rekken, er planlagt med premiere i 2022. James Mangold er regissør. Harrison Ford står på rollelisten som Indiana Jones, sammen med skuespillere som Boyd Holbrook, mads Mikkselsen og Phoebe waller-Bridge.
