«Sopranos» er den beste TV-serien som er laget. Den var noe helt nytt og nyskapende, en dramaserie av fortellerkunst som ingen har klart å lage noe bedre enn på over 20 år. Det er ikke bare TV-anmeldere og medievitere som mener det, eller andre som dyrker TV-opplevelsen fra den gangen «Sopranos» dukket opp på TV.
Fascinerer nye fans
To tiår etter at «Sopranos» ble tidenes TV-snakkis rager dramaserien fortsatt høyest på kåringene over tidenes beste. Og nå er det en ny generasjon seere som lar seg fascinere av den grimme og grusomme, komiske og urovekkende tilværelsen til Tony Soprano og hans to familier i Newark, New Jersey på 2000-tallet.
Det er ikke bare fordi dette er en av de få seriene som har tålt tidens tann og den rivende utviklingen av TV-drama, som serien selv strengt tatt sørget for å dra i gang. Det er pandemien som har fått æren for at et nytt TV-publikummet har oppdaget den, de som knapt var født da serien begynte på kabelkanalen HBO i USA i januar 1999. Og det er mange av dem, skal vi tro oppslutningen om de mange Instagram- og Twitter-kontoene som dyrker alt Sopranos sammen med hundre tusener av andre fans.
Twitter-profilen bare kjent som Amy har alene nær 126.000 følgere på kontoen «Sopranos out of context», hvor memes, scener og replikker. Instagram-kontoene som dyrker Tony og gjengen har like stor oppslutning, og millioner har sett diverse Sopranos-sketsjer, memes og fanshyllester på TikTok. Noen av fansen synes riktignok mer fascinert av mafia-aspektet ved «Sopranos»-universet enn av sånt seriens menneskeskildring, fortellergrep eller sindige bruk av populærmusikk som virkemiddel.
Tony Sopranos historie
Den mest medieomtalte podkasten er «Talking Sopranos» hvor skuespillerne Michael Imperioli og Steve Schirripa, Soprano-banden Christopher Moltisanti og Bobby «Bacala» Baccalier, mimrer og forteller anekdoter fra innspillingen for ni millioner lyttere. Og denne høsten er samtaletemaet er den nye filmen, «The Many Saints of Newark», som forteller om Soprano-familiens forhistorie, og hva som gjorde at unggutten Tony Soprano til sist ble involvert i familiens kriminelle virksomheter. Ifølge traileren til filmen var han mer interessert i å ta seg en utdanning og slippe unna familien, muligens en historie ikke helt ulik den om en viss Michael Corleone inne i New York.
«The Many Saints of Newark» skulle opprinnelig ha norsk kinopremiere i høst, men er tatt av plakaten uten forklaring, noe som kan ha med å gjøre at strømmetjenesten HBO Max skal lanseres i Norge i slutten av oktober. Filmen foregår på 1950- og 60-tallet, og byr hele galleriet av kjente Sopranos-karakterer i yngre versjoner: Tony Sopranos mor Livia, onkel Junior, Silvio Dante, Paulie «Walnut» Galtieri, og karakterer som ble nevnt og snakket om i TV-serien, blant dem Chris Moltisantis far – mafiaboss Richie «Dickie» Moltisanti. Den største stjernen på rollelista er Ray Liotta, i rollen mafiaboss. mest omtalte ved filmprosjektet er likevel at unge Tony spilles av Michael Gandolfini, sønn av seriens hovedrolleinnehaver James Gandolfini..
Noe helt nytt
«Sopranos» skulle vise seg som noe helt nytt, og historien om Tony Soprano og hans to familier var en av mest kritikerroste TV-seriene på 2000-tallet. Den skulle bli tildelt 23 Emmy-priser, blant annet. Da serien først begynte beskjedent på NRK2 en torsdag kveld i januar år 2000, var den for lengst omtalt som en banebrytende og nyskapende dramaserie også i norske medier. Ettersom spoilere ikke var fy-stempelet, skrev vi masse om hva som skjedde. Dagsavisen hadde like greit et tosiders oppslag en søndag, som gjenfortalte hele handlingen i premiereepisoden av sesong tre i mars 2001, da denne var vist i USA. NRK hadde uansett ikke tenkt å vise serien før ti måneder seinere.
NRK kjøpte rettighetene til HBO-serien i 1999, men visste ikke hvordan når eller hvordan den kunne vises. Den bød på så sterke voldsskildringer. Svaret var å utsette premieren på sesong 1 til over nyttår 2000, ett år etter USA-premieren. Seinere kunne NRK la en sendeklar ny sesong ligge et halvt års tid, visstnok av hensyn til barna, eller utfordringer med sendeskjema. Svaret ble å vise nye episoder nærmere midnatt fredag kveld. NRK bød på de siste episodene av serien høsten 2007, tre måneder etter at seriens store finale var vist på amerikansk TV.
[ Sjekk våre strømme-oversikter over bra serier ]
Hvilken skjebne som ventet Tony Soprano var blant dette årets store nyhetssaker, og fansens forventninger var store. Det pågikk en debatt om Tony Soprano egentlig fortjente å leve, eller om han måtte tas av dage. USAs visepresident Al Gore maste seg til en spesial-DVD med seriefinalen da han skjønte at han ville sitte på et fly da episoden ble vist på TV. Den kryptiske slutten ble en av TV-historiens mest omdiskuterte.
Bedre enn film
«Tony Soprano. Lær deg navnet først som sist, for denne mannen med pastamage og midtlivskrise kan stå bak en av etterjulvinterens mest stillferdige dramaeksplosjoner på tv.»
Dette skrev Dagsavisen dagen etter at «Sopranos» endelig hadde hatt NRK-premiere januar 2000. Dette var ett år etter at serien om Sopranos-familien begynte på amerikansk TV, og vi hadde lest mye om hvor skjellsettende drama dette var. I motsetning til «Gudfaren» bød »Sopranos» på en ny og dypere menneskelig skildring av mennesker, endatil en voldelig gangster, i en mørk og kompleks historie som grep an fra første episode, med nerve og ubehagelig stemning som ikke slapp grepet. Her møtte vi en mafiaboss med panikkangst, og mye av det har sammenheng med hans forholdsvis krevende mor. Dette var et eksistensielt mafiadrama.
Mafiaboss Tony Soprano måtte i terapi og begynne på lykkepiller i skjul for kollegaene. Han måtte håndtere den nærmest demoniske moren, en kone som var lei av utroskapen, egoismen og humørsvingningene hans, to krevende tenåringsbarn og ikke minst FBI. Alt mens han prøvde å holde styr forretningene, på den egenrådige onkel Junior, holde unna konkurransen fra andre kriminelle bander i området og passe på å ha viss kontroll over sine egne. De var en gjeng usympatiske, urovekkende og forholdsvis menneskelige gjenkjennelige typer, sett bort fra sperrene for voldsbruk og drap de ikke var utstyrt med.
Serien bød på mer komplekse menneskeskildringer enn vi var vant til å se på skjermen. Serien ga innblikk i et stykke amerikansk samtid, ispedd brutal vold, vidd og særdeles svart humor som i sum ble en fascinerende, gripende og underholdende, ubehagelig og krevende dramaserie all den tid den var et dypdykk i en manns og sosiopats følelselseliv. Tony Soprano var ikke typen du ville komme i veien for på en dårlig dag. Han var heller ikke den eneste som slet med egne emosjoner og relasjoner i denne forsamlingen. Dette var en gjeng som gjerne løste motgang ved å kverke folk, men det som vakte mest oppmerksomhet var Tonys terapitimer hos doktor Jennifer Melfi.
Fokuset på terapien ble berømmet av psykologene. Psykiater Finn Skårderud var en uttalt fans, og konstaterte at «Sopranos» hadde «udiskutabelt den beste innføringen i hva psykoterapi kan være, noensinne, på film eller fjernsyn». I USA kunne seerne sette penger hos spillselskapene på hvilken karakter som ble drept neste gang. Norsk kulturelite sto i kø for å oppgi seriens som sin absolutte må-se-serie. Men tross all oppmerksomheten fra norsk presse, fikk serien aldri større seertall enn at den kan kalles en kultsuksess.
Hvordan serien ble til og mer om seriens ettermæle vil serieskaper David Chase selv fortelle mer om, når han deltar digitalt under Seriedagene i Oslo denne uka, rettere sagt via skjerm torsdag den 30. september.
[ Furia - høstens norske TV-thriller ]
Kulturfenomenet
Og selv om produksjonen av «Sopranos» var rammet av kreative konflikter og utsettelser, og deler av serien ikke fikk like god mottakelse var «Sopranos» blitt et populærkulturelt fenomen som spredte seg langt utenfor TV-sofaen. Dette var serien som fikk oss til å lage osso bucco, eller i hvert fall lese om hvordan man lager osso bucco i «The Sopranos Family Cookbook», som også kom ut på norsk. I USA samlet fansen seg til «Sopranos»-kvelder når nye episoder kom, som om dette var en «Beverly Hills 90210». Det ble lansert egne Sopranos kleskolleksjoner og smakløse møbelkolleksjoner i tillegg til alskens annen merchandise. Tony Soprano fikk æren for at norske menn hadde begynt å gå i terapi. Hvor mange bøker som er kommet om serien, om fenomenet, dramaturgien, betydningen og psykoterapien er ikke godt å si.
Little Steven – Tony Sopranos høyre hånd Silvio Dante gjentok mafioso-rollen i «Lilyhammer» og ble norgesvenn – og så seint som nå i september kom «The Sopranos Coloring Book» i salg. En malebok fra Soprano-universet, den så vi ikke komme på 2000-tallet.
Serieskaper David Chase og HBO sørget for å heve TV-dramaet med flere hakk med denne mafiaserien. Den var den nye romanen, en serie som viste at TV-drama var bedre egnet enn film til å fortelle en kompleks historie, ble det slått fast for 20 år siden. Siden er det mange som har forsøkt å gjenta bragden. Da teppet gikk ned for serien i 2007, satt publikum igjen med forventningen om at den amerikanske TV-bransjen skulle by på mer drama på samme nivå. Håpet om at den åpne slutten i 86. og siste episode kunne være en åpning for at «Sopranos» ville komme tilbake, fikk en nådeløs ende da hovedrolleinnehaver James Gandolfini døde brått i Roma i 2013, bare 51 år gammel.
Forsøkene på å skape den neste Tony Soprano har også vært uendelig mange, men et TV-drama like skjellsettende, underholdende og gripende har knapt vært å se. «Sopranos» la malen for hvor realistiske og brutale skildringer av mennesker i sinn og handling – og samfunnet – kunne være i TV-drama, noe vi har sett siden i mangt et TV-univers – fra «Deadwood» til «Game of Thrones». De sammensatte typene, sosiopatene og antiheltene har befolket TV-skjermen, og noen av dem har blitt nye favoritter, som hovedpersonene «Breaking Bad», i «Mad Men», i «The Shield» og «Dexter», kanskje også «Forbrytelsen», som bød på nye typer preget av menneskelighet på godt og vondt i forskjellige variasjoner og over mange sesonger. Men like fascinerende, gripende og urovekkende som Tony Soprano ble de aldri. Og nå er spørsmålet om historien om Tony i hans formative år vil gjøre like mye inntrykk.
Hold deg oppdatert! Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her
