5
FILM
«Last Night In Soho»
Eng. 2021
Alle som elsker London vil kunne fryde seg over gjenskapingen av Soho-distriktet slik man aner at det fortonte seg på 1960-tallet. At filmen også har tidenes britiske soundtrack fra nettopp denne tiden understreker dessuten det faktum at Soho under «The Swinging Sixties»-tida ikke var en dans på roser. Edgar Wrights fantasi om designstudenten som dras inn i en parallell verden, avdekker et kynisk, gin-dynket og hedonistisk miljø der særlig unge jenter med stjerner i øynene fort innser at alt som funkler har en skyggeside.
Britiske Edgard Wright lager filmer for det store breddepublikummet, men med originale overbygninger og alltid med musikk som et av flere viktige tannhjul i fortellingen. Rent idémessig ligger «Last Night In Soho» nærmere «Shaun Of The Dead» enn hans forrige spillefilm «Baby Driver», men det sier mye om hans nostalgiske hjerte og sans for populærkulturens myter at han parallelt med «Last Night In Soho» har laget dokumentarfilmen om popduoen Sparks, «The Sparks Brothers», som nå denne høsten har utvalgte kinovisninger blant annet på Vega Scene i Oslo.
[ «Eternals» er det svakeste leddet i Marvel-kjeden så langt ]
I «Last Night In Soho» går han enda et par tiår tilbake i tid, selv om rammehistorien er lagt til England og London i dag. Med på manussiden har Wright denne gangen, i det som er en intelligent fusjon av romantisk oppvekstskildring og klassisk skrekkfilm, «1917»-forfatter Crysty Wilson-Cairns. Sammen gjenskaper de et tidsbilde som i nostalgiens bakspeil sprekker som det trollet det i realiteten var.
Thomasin McKenzie spiller Eloise, eller «Ellie», som danser seg inn i filmen i en fantastisk åpningsscene ikledd en selvsydd kjole laget av britiske aviser idet hun får beviset på at hun har kommet inn på London College of Fashion. Hun lever og ånder for alt som er knyttet til 60-tallet, klær som musikk, og pakker vinylplatene med artister som Cilla Black, Petula Clark og The Walker Brothers. Hun tar toget inn fra landsbygda til London for å fullføre drømmen hennes avdøde mor aldri fikk anledning til, og først når Ellie ankommer London, ankommer filmen også vår egen tid. Men det å sy sine egne klær, føle at 60-tallet «snakker» til henne og være fra landet gir henne ikke automatisk innpass i den kule gjengen på internathuset. Snart befinner hun seg alene på en loftshybel i Goodge Street.
[ «Dune» er første storfilm som kommer på en strømmetjeneste, samtidig som den går bra på kino ]
London-kjennere vil fort påpeke at denne gaten ligger i Fitzrovia og ikke i Soho, men Wright har åpenbart en baktanke med adressen. Dette er kjerneområdet i filmen «Peeping Tom», det forstyrrende thrillermesterverket fra 1960 som Wright gjenskaper gufset fra. De gode sekstitallsvibrasjonene som definerer «Last Night In Soho»s åpningssekvenser skal snart surne betraktelig.
Ellie er en drømmer, men drømmene hun opplever på hybelen er av en annen og etter hvert mer nattsvart karakter. Når søvnen kommer kastes hun inn i Soho på sin egen bestemors tid. Som en gjenganger fra framtida glir hun i ett med en jente på hennes egen alder som hun først opplever som et slags alter ego, Sandie (Anya Taylor-Joy). Også hun har store vyer, og er en aspirerende sanger som har all den forførende og sensuelle selvsikkerheten som Ellie gjerne skulle hatt. Men dette er et Soho bortenfor glamouren. Det er skittent, bedragersk og farlig, dominert av bordeller og sexklubber og mennesker som vil hverandre vondt. Hun, eller de, møter Jack (en utsøkt slesk Matt Smith) som kaller seg selv manager, men det er ikke en Cilla Black-karriere han hoster opp, snarere en kabaret der den lødige og halvnakne dansen bare er et påskudd for kjøp og salg av sex.
[ De beste seriene fra Netflix ]
Det som først er forlokkende og så virkelighetsnært i drømmene at Ellie ikke kan vente til neste natt kommer, sklir sakte over i et angstjagende mysterium hvor det går opp for Ellie at Sandies skjebne ligger i hennes hender. Det er liten tvil om at navnet hennes er hentet fra en av det aktuelle tiårets største melankolikere, Barry Ryan og hans 1968-hit «Eloise», som både omtales og spilles i en film som på flere vis tar form som en illustrasjon av tekstens såre skjebnefall: «Every night I’m there, I’m always there, she knows I’m there, and heaven knows, I hope she goes/I find it hard to realize that love was in her eyes, it’s dying now, she knows I’m crying now».
Wrights rekonstruksjon av Soho på 1960-tallet er en fest, med Carnaby Street, Soho Square, Berwick Street, «Thunderball»-reklamen glitrende på kinofasaden og Café de Paris som den feterte nattklubben der de største popstjernene står på scenen og dansegulvet skinner. Dansescenen i det første møtet mellom Sandie og Jack (og Ellie) er som et gjenferd i seg selv, av Tarantinos ikoniske scene i «Pulp Fiction». Måten Wright sømløst lar de to jentene bli ett og alt, med smart speilbruk og kreativ bruk av vinkler, blikk, kamerateknikk og dobbeltroller, er like mye en nytelse som en kime til undring.
Nåtiden og løsningen på den psykologiske nøtten i handlingen blir kanskje aldri like interessant som den tilbakeskuende biten. Også handlingen når den legges til i dag, i et Soho som fortsatt unngår å sove, i lek med spøkelses/slasher-sjangeren, blir litt tannløs sammenlignet med kreativiteten som ligger i oppbygningen av historien. Men Thomasin McKenzie («Leave No Trace») bærer atmosfæren gjennom det hele som en blanding av et sjarmerende ekko av Audrey Hepburn i «Breakfast At Tiffany’s» og Julie Christie i «Don’t Look Now». Blikket til Anya Taylor-Joy (blant annet fra serien «The Queen’s Gambit») rommer alle knuste drømmer stenket i et melodrama av blodig glamour.
Det er gjennomgående underholdende, fascinerende og smart, med en lett feministisk touch på sluttstreken. Og som The Kinks synger blir man «Starstruck» av det hele inntil man går ut av salen med Taylor-Joys saftige coverversjon av Petula Clarks «Downtown» ringende i ørene, som en evig påminnelse om at ikke alt som venter deg i den innsmigrende smeltedigelen downtown er uforpliktende og bekymringsfritt.
