Flying Norwegians
«New Day»
Apollon
Flying Norwegians
«Wounded Bird»
Apollon
Musikken som på norsk heter americana har vært en rådende trend i landet vårt en rekke ganger. Ikke minst nå. Da Norsk Americana Forum ved starten av året la fram sin kanon over klassiske innspillinger var Flying Norwegians nærmest selvskrevne med albumet «Wounded Bird». Da passer det godt at dette pionerarbeidet i sjangeren omsider er i omløp igjen, sammen med gruppas like fine debutalbum «New Day». Countryrock kalte vi det den gangen Flying Norwegians ga ut sine to første album.
Flying Norwegians tilhører adelen i norsk rock fra midten av 70-tallet, en slags de-fem-store-forsamling, som også omfattet Prudence, Popol Ace, Aunt Mary og Ruphus. Grupper som ble omtalt med stor respekt av de spesielt interesserte, men som ikke nådde ut til de store massene som deres etterkommere har blitt vant til. Vi har vært inne på forklaringer før, det var begrensede muligheter til å gjøre seg kjent i media, spillestedene var få, og en ny norsk LP kostet det tredobbelte av hva man kunne bestille ei plate for fra utlandet.
[ De beste norske americana-albumene er kåret ]
Historien om Flying Norwegians begynner i 1969, da Rune Walle spilte i gruppa Oriental Sunshine, som vant talentmønstringen «Talent 69» i NRK med «Mother Nature», og fikk laget albumet «Dedicated To The Bird We Love» etterpå. Vi har kalt det et av de mest forunderlige albumene i norsk pophistorie, og det holder seg fortsatt godt. Walle var en mester med det meste som kunne spilles på strenger, og startet etterpå gruppa Hole In The Wall, som var mer orientert mot det ville vesten. En av medlemmene var Trygve Thue, som tok med seg Walle til en ny besetning av Saft. De lagde albumet «Stev, sull, rock og rull» i 1973, og spilte med Sigbjørn Bernhoft Osa på Ragnarock-festivalen.
[ Saft suse - her tok det av for norsk rock ]
I 1974 startet Rune Walle Flying Norwegians sammen med Cato Sanden (gitar), Jarle Zimmermann (tangenter), Johannes Torkelsen (bass) og Gunnar Bergstrøm (trommer). Gruppa fikk kontrakt med plateselskapet til Arne Bendiksen, og spilte inn «New Day» sommeren 1974. Det er et utsøkt album. Tittelsangen er et nydelig stykke countryrock, som med sine seks minutter har plass til utsøkt gitarjamming mot slutten. Denne kunne blitt en norsk «Free Bird» om de bare hadde sluppet seg løs enda litt til. «Blir ikke «New Day» en suksess er det noe hakkende galt med smaken her i landet», skrev anmelderen Ole Torp i Bergens Arbeiderblad.
– Vestlandet, og spesielt Bergen har alltid vært dominert av countryinspirert pop. Bergensere forventer så å si en bismak av country når et band eller artist opptrer. Vi prøver å ta med oss det beste fra denne tradisjonen, men legger til elementer vi mener vår musikk er tjent med. Countrymusikken er jordnær, og derfor en musikkform som de fleste kjenner. Kanskje spesielt vi nordmenn, fordi denne musikken bærer så tydelig preg av norsk folkemusikk, sa Rune Walle til Arbeiderbladet den gangen.
Cato Sanden hadde tidlig fått høre Hank Williams og andre gamle countryhelter. – Så kom The Byrds og Gram Parsons, og da skjedde det noe for min del. Den musikken hadde nerve, den var folkelig og den kunne synges. Det gikk an å legge flere stemmer på den, og det betydde mye for meg når jeg begynte å lage sanger selv, fortalte han meg i 1986.
[ NRKs arkiver er et åpent skattkammer med norsk pophistorie ]
Debutalbumet ga gruppa mye oppmerksomhet. Det finnes også et flott tv-opptak fra NRK 1975, i serien «Musikk midt i middagshvilen», som slutter med at gruppa spiller «New Day» enda bedre enn på plata. Her gjør de også flere sanger som kom på albumet «Wounded Bird» i 1976. De bodde i telt på Ekeberg camping da de spilte inn oppfølgeren. En av sangene der var «Taste Of The Money», som handler om hvordan de følte seg behandlet av platebransjen. Det sies at selskapet glemte å melde på albumet til Spellemannprisen for 1976.
Flying Norwegians solgte anstendig, men de gjorde det bedre som Flyvende Nordmenn, bandet til Teddy Nelson, en langt mer folkelig countrysanger som scoret stort med «Diggy Liggy» og «Bonde Fra Hamlagrø», og «Dans dans», sistnevnte en norsk versjon av en sang Neil Young hadde gitt bort til gruppa Crazy Horse.
Det var mange som hørte mye på deres amerikanske forbilder i disse årene, men de fleste av dem, av oss, er enige om at Flying Norwegians står seg godt i dette selskapet. Det er naturlig å tro at gruppenavnet var et nikk til Flying Burrito Brothers, som de kom til å varme opp for, og overgå, på en konsert i Chateau Neuf i 1975. I 1976 gjorde de en tilsvarende oppvarmingsjobb for Ozark Mountain Daredevils, som hadde gått helt til topps på singellista i USA med «Jackie Blue» året før. Disse var så imponerte at de tok med seg Rune Walle hjem til USA, der han ble i seks år og fire album med gruppa.
Flying Norwegians spilte inn et par album etter at Rune Walle hadde reist sin vei. Etter at også Cato Sanden sa takk for seg tok Jarle Zimmermann over i spissen. «Du står i veien» fra 1981 er en del av nyrocken fra denne tida, typisk nok med norske tekster. Zimmermann gjorde seg etterpå bemerket som soloartist. Hans «Russerne kommer» huskes nok fortsatt godt for de som fulgte med på ny norsk rock den gangen.
Cato Sanden fikk Spellemannprisen for sitt selvtitulerte soloalbum i 1984, og for «Once A Hero» i 1987. Imellom der nådde hans «Living Today» 2. plass på VG-lista i 1986, bare holdt nede av det første albumet til Whitney Houston. Originalbesetningen kom sammen igjen for albumet «Still Ridin’» i 1996. Cato Sanden døde brått i 2005, 51 år gammel, og bare ei uke etter at Flying Norwegians hadde gjort sin første konsert sammen på ni år.
[ Oriental Sunshine: En solskinnshistorie ]
Da Oriental Sunshines LP «Dedicated To The Bird We Love» kom ut på selskapet Round 2 i 2016 uttrykte jeg et ønske om at de etterfølgende albumene til Rune Walle snart skulle få samme behandling. Fem år etter er det endelig en realitet. Tidligere i år kom Hole In The Walls første album ut i serien Norske Albumklassikere (ikke på strømmetjenester foreløpig). De to førsteplatene til Flying Norwegians har lenge vært vanskelige å få hørt, men slippes i disse dager ut igjen på bergensselskapet Apollon. Alle disse albumene er varmt anbefalt. Og som et hyggelig punktum for denne saken kommer Rune Walle på nyåret med det helt nye albumet “Byrdie’s Dream”, sammen med sin kone Gunn Alstadhaug.
