Leif Helgeland var først og fremst kjent som frontmann i Sterk Naken og Biltyvene (SNoB). De første rapportene om gruppa kom i forbindelse med noen få konserter i 1985. Så ble det stille i fire år. Da kom de plutselig tilbake med singelplata «Sommerlykke», som er en evig kandidat til å være tidens flotteste norske sommerlåt. At den «dristige» sangen ikke fikk være med på «Norsktoppen» gjorde den bare enda bedre likt.
«Sommerlykke» ble laget av en kortvarig besetning av SNoB. I 1990 var de etablert med en stamme som skulle komme til å sette sitt preg på den litt alternative delen av poplivet det neste tiåret. Navnet var kanskje lånt fra den amerikanske gruppa Stark Naked & The Car Thieves, men de hørtes ikke ut som noen andre.
Sangene til Sterk Naken & Biltyvene fulgte ofte en bestemt formel. Høystemte vers resitert med Helgelands dype, dramatiske røst, avbrutt av herlige poprefrenger friskt framført av Kristin Evjenth. Som for eksempel deres andre aller fineste sang:
– Jeg vil gjerne skrive verdens tristeste låt, sa Leif Helgeland i et intervju her i avisa i 1992. Da hadde han nettopp gjort det, med «Hva med stakkars meg, da», fra gruppas andre album. – Dette er seriøs, maskulin sutring. Alle har vel stilt seg spørsmålet «hva med stakkars meg». Livet er ofte som tredjerangs popmusikk. Jeg har vært oppe i utrolig mange latterlige situasjoner selv. Sånne som meg er nødt til å ha litt selvironi, fortalte han.
[ The Hollywood Brats og Casino Steel: En glitrende fiasko ]
Parallelt med dette var Leif Helgeland aktiv iscenesetter i utelivet i Oslo, sammen med gruppas manager Selveste Birger Baraldsnes (Stein Otto Bakke). De to startet Røa viseklubb, som ikke var en viseklubb, mer et klubbkonsept før begrepet var oppfunnet. De holdt heller ikke til på Røa, men på utesteder som Soria Moria og Beach Club. Her kom store og små artister sammen for å gjøre noe annet enn de vanligvis pleide, i nye besetninger, med akustiske opptredener og uventede coverlåter. Dette påfunnet ble utvidet til helaftens massemønstringer under navnet De Dunkle Drifters Aften, som fylte Rockefeller uten å forhåndsannonsere noen av deltakerne. Dette til tross for at medlemmene av det den gangen borgerlig sammensatte byrådet på forhånd var nektet adgang.
– Vi tror at et samfunn må ha motkultur for å utvikle seg. For å komme videre må vi ha folk som kan drite seg ut, leke seg eller være villige til å dø for det de holder på med. Vi vil gjerne trekke fram folk som våger å gå sine egne veier, med andre mål enn å bli godtatt av andre, sa Helgeland. Han og Baraldsnes var et uforlignelig radarpar, og ble husverter i den første fasen til Sentrum Scene som rockeklubb.
[ Harpreet Bansal: Raga for tiden vi lever i ]
Leif Helgeland var en mye brukt oversetter, for filmer, teater, og bøker fra amerikanske forfattere som James Ellroy, Bret Easton Ellis og Elmore Leonard. Hans oversettelse av Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær» er satt opp både på Nationaltheatret og på Oslo Nye Teater. På kino skapte han debatt med sine norske navn på figurene i filmen «Austin Powers – spionen som spermet meg», og mer alvorlig, hans teksting av «Saviour» med handling fra krigen i Bosnia. Kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen krevde en ny versjon der banningen i filmen fikk en «mindre vulgær kvalitet». «Fullstendig hårreisende», mente oversetteren.
[ Hellbillies-medlem tar norsk progrock til nye høyder ]
Mannen som laget «Med ett hørte jeg den grusomme lyden av kuer» flyttet på landet i det nye århundret. Sammen med kjæresten Hanne Liseth drev han Lerbråten Naturgård i Rakkestad, med gårdsferie, avlastningshjem og rideskole, fram til hun døde altfor tidlig i 2014. I et intervju med Sarpsborg Arbeiderblad fortalte Leif Helgeland at det var morsommere å leke bondegård enn å jobbe. – Det gjelder å ta de sjansene livet vil, la han til. Han hadde fortjent at dette livet varte lenger, men rakk definitivt å sette sine spor. Har du aldri hørt om Sterk Naken og Biltyvene før er tida inne nå!
