– Mange anser dikt som pretensiøst og fjernt fra deres liv, hvis man ser bort ifra instagrampoesien som har begynt å spre seg de siste årene. Hører man ordet dikt, er det en avstand inni bildet for veldig mange.
Det sier skuespiller, programleder og kulturjournalist Hans Olav Brenner (43) til Dagsavisen. Hvordan kan noen få ord gi trøst, håp og et lite løft i hverdagen? I en ny podkast for NRK deler programleder Hans Olav Brenner og en gjest sine favorittdikt.
Brenner har selv vært opptatt av dikt i mange år, faktisk helt siden ungdomsskolen, og anser det som høyst normalt å ha en interesse for dikt. Som barn var han opptatt av å lære seg tekster og dikt utenat. «Vi har en liten søster, vi har en liten bror, som er litt annerledes enn andre barn på jord». Brenner ramser plettfritt opp første strofe av Inger Hagerups dikt «Våre små søsken» fra 2002.
– Det gikk litt i sport for meg å pugge ting, også stakk det kanskje ikke så dypt. Men da jeg begynte på ungdomsskolen leste jeg mer, og ble etter hvert veldig opptatt av Jens Bjørneboe sine dikt, som er helt fantastiske, sier Brenner.
Da ble interessen for dikt for alvor dyrket. Siden har han lest dikt jevnt og trutt, de gamle og triste om døden, nyere dikt om døden, men også mange dikt om andre ting. Poesien har fulgt Brenner i flere år nå, og gitt han en bank av formuleringer: ord eller setninger han har lest, som senere dukker opp i ulike situasjoner i livet. Men den erfaringen deler han ikke med alle gjestene han har invitert til podkasten.
– Noen av gjestene har dårlige erfaringer med dikt fra skolen, fordi diktanalysene de måtte skrive nærmest hadde et krav om et riktig svar. Derfor føler de en avstand. Selv en del forfattere og andre som jobber med litteratur, føler en avstand til poesien. Den er fremmed, sier Brenner.
[ Restriksjonene er borte, men teatersaler og konsertgulv står fortsatte halvtomme (+) ]
Tar en risiko
Brenner ville leke med fordommene, og anså det som fruktbart å gå inn i frykten og erfaringene mange har med dikt.
– Ideelt sett får man en stor opplevelse av å møte noe som er kjent, men også noe som er nytt, når man leser et dikt. De gangene det skjer, er det skikkelig bra.
I episodene tar Brenner og gjesten et dikt av gangen. Alle gjestene inviteres to ganger, første gangen for å høre på og diskutere diktet Brenner har tatt med seg til dem, og andre gangen for å presentere og diskutere et dikt de selv har valgt ut. De leser først diktet én gang, så snakker de litt om det, og så leser de det en gang til.
– Nesten uten unntak blir opplevelsen sterkere og gir mer mening etter vi har lest diktet to ganger, sier Brenner.
Egentlig var konseptet til podkasten at kun Brenner skulle dele dikt, derav navnet «Brenner deler dikt». Men raskt viste det seg at gjestene ble fulle av følelser og tanker om det diktet de selv er mest opptatt av, ved å gjeste Brenners podkast.
– Da jeg skulle dele et dikt med Odd Nordstoga, begynte han bare å snakke og snakke om sitt yndlingsdikt og tårene rant. Selvfølgelig måtte vi bruke det.
Noen ganger finner Brenner dikt han ikke har noe forhold til fra før, og deler det med gjesten, men ofte velger han dikt han personlig har et sterkt forhold til. Da er han ekstra redd for at gjesten ikke skal like det.
– At jeg synes noe er fint som ikke gir gjenklang, er jo kjedelig. Der tar jeg en risiko. I denne podkasten må jeg gi litt mer av meg selv enn jeg er vant til og gå litt ut av konfortsonen min. Hvis jeg sitter der stiv som en stokk, blir det rart. Jeg må dele litt av meg jeg også, sier han.
[ Renate Reinsve før Oscar-utdelingen: – Glad jeg ikke er 19 år når dette skjer ]
Varierte gjester
Gjestene i podkasten er en salig blanding. Blant dem er Stig Brenner, Jenny Skavlan, Live Nelvik og Tinashe Williamson, men også forfattere som Monica Isakstuen og Karoline Brændjord.
– Vi har et fordomsfritt utvalg av gjester. Det eneste kriteriet jeg har er at jeg vil ha gjester som kan være tilbøyelige til å åpne seg litt og respondere på diktet jeg har valgt for dem uten å måtte ta seg en ukes betenkningstid. De må ha en eller annen form for interaksjon der og da, med meg og diktet, sier Brenner.
Selv synes han flere av episodene er morsomme, fordi enkelte gjester, som kanskje ikke har det sterkeste forholdet til dikt fra før av, skyter fra hofta og tør å kaste seg ut i det. Det blir det underholdende, morsom og interessant lytting av. Noen gjester blir også triste, variasjonen i gjestenes respons og reaksjoner er stor. Men felles for alle er at det kommer gode historier.
– Hvis noen har et sterkt forhold til et dikt, knytter det seg ofte til en livssituasjon, en bestemt periode i livet. Det kommer det gode historier ut av, og de er jeg opptatt av å få fortalt.
Flere ganger har han observert at diktet han presenterer, ikke sier gjesten så mye. Men så, plutselig, er det noe som åpner seg for dem.
– Og da skjer det ganske mye. Jeg er glad for det, for jeg visste ikke i forveien om dette kom til å fungere som vi håpet. Jeg har vært redd for om vi yter disse diktene nok rettferdighet, om det blir for personlig, for lite allment.
Det blir mange emosjonelle episoder, men Brenner bruker mye tid på å finne den riktige balansen, på å holde kontakten med diktene, slik at samtalen mellom han og gjesten ikke primært blir et gråtehjørne hvor folk snakker om sine personlige problemer og opplevelser. Målet er å vekke både det personlige og det litterære i hver av gjestene.
Diktgløden lever
Brenner er positivt overrasket over at samtalene gir mening både for ham og for gjestene han har invitert. Han har også blitt overrasket over intensiteten i folks forhold til diktene de selv setter høyt.
– Jeg sitter med en følelse av at du kan spørre veldig mange mennesker om et dikt som betyr noe for dem, også vil responsen være at de faller i staver og skjelver litt i stemmen. Det er mye mer utbredt enn jeg var klar over.
For 18 år siden ledet han et diktprogram på NRK P2, og møtte mye følelser og sterke ønsker i sving. Brenner var spent på om diktgløden fortsatt eksisterte blant folk flest. Det opplever han at han nå har fått bekreftet.
– Når man lager en podkast begynner man jo på null, uten noen automatiske lyttere, så etableringsjobben er stor, men jeg har aldri fått så mye tilbakemeldinger noen gang som jeg har fått nå. Det er tydelig at dikt er noe mange kobler seg sterkt på, sier han.
[ Henda i været for No. 4 i Oslo Spektrum (+) ]
Den rette balanse
Hans Olav Brenner er også skuespiller, og var senest å se i storsuksessen «Verdens verste menneske», som for tiden er en aktuell Oscarkandidat og nominert i to kategorier: Beste fremmedspråklige film, og beste originalmanus. I filmen spiller Brenner rollen som Ole Magnus, kompisen til hovedrollen Aksel. Søndag blir det avgjort, men i alvorets time skal Brenner befinne seg i Oslo, hvor han er invitert til en vake for de medvirkende i filmen som ikke får vært med på utdelingen.
– Jeg skal være her hjemme og lage podkast. Jeg følger med i passe store mengder, for å føle meg delaktig og euforisk, men jeg prøver å gi meg før det velter over i misunnelse, sier Brenner og ler lurt.
Også her, i likhet med dikt-podkasten, er løsningen å finne en balanse. En perfekt form. Han legger ikke skjul på at det er stas å være delaktig i en så stor internasjonal suksess som «Verdens verste menneske» har blitt.
– Det er fantastisk stort. Utrolig gøy at filmen er nominert for manuset sitt, det ble kronen på verket og et fint uttrykk for det lange samarbeidet Joachim Trier og Eskil Vogt har hatt. Alle vi som er med i filmen har et sterkt forhold til det manuset, så dette er utrolig spennende, sier han.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
