---
5
MUSIKK
The Good The Bad And The Zugly
«Research And Destroy»
Fysisk Format
---
Kraften av øl rennende gjennom årene, konkurransen om å være den ultimate drittsekk og negativitetens ødeleggende fortrinn står sentralt på The Good The Bad And The Zuglys nye album «Research And Destroy». Det opprinnelige Hadeland-bandet balanserer på en ikke altfor hårfin grense når de med glimt i øyet begår samfunnsanalyse og satire på høyt nivå, innpakket i rødglødende punkrock og hardcore av edelt merke. Tittelen i seg selv peker tilbake mot helter som Iggy & The Stooges, men The Good The Bad And The Zugly (GBZ) har på ingen måte stivnet i nostalgiske former. På dette femte albumet er de mindre selvsentrert enn på forrige «Algorithm & Blues», og de stirrer oss i hvitøyet mens stikker de hull på vår generasjons aller mest betente og illeluktende verkebyller.
Flu Hartbergs tegning av en svett stereotyp skikkelse foran PC-skjermen på omslaget oppsummerer på mange måter hva dette handler om: Nettroll, incels, kanselleringskultur, porno og misantropi, om ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Ikke all verdens Hedvig Montgomery’er har noe å stille opp med mot disse outsiderne, og Christopher Nielsen kommer til å bli stolt av hvordan GBZ tar «misfornøyelseskulturen» til nye høyder. Her har framtidshåpet gått helt «Nostradumbass» og livsmottoet «If you wanna break free, don’t fear the negativity» gjelder for samtlige kutt. Dette pakker de så inn i en fandenivoldsk rockesvir sugd inn fra det være seg slammet fra den norsk gullalderen eller det internasjonalt sjiktet av grimete og illsint punkrock.
[ Dobbeltalbum - dobbelt så store, dobbelt så gode (+) ]
The Good The Bad And The Zugly og Spellemann
Tre ganger har GBZ vært Spellemann-nominert, og vant også harpa for «Misanthropical House» i klassen rock. Det er fortsatt ingen annen klasse de kan sorteres under. Snarere skrur de siktet enda mer inn med «Research And Destroy», med selvironien som ett av flere mål. Eller, som en digital stemme sier på åpningen av låta «Bridge And Tunnel Guy», var målet å «trolle fram et nytt Årabrot som kunne knuse den ortodokse Last Train-rocken for alltid». Dermed får de hyllet Oslos fremste rockevannhull også, for så lakonisk konkludere med at nå slapper de av på Siggerud og tjener seg rike på Scandirock. Her er det igjen mange metalag fra bandet som i seg selv er et levende referanseverk.
Det er ingen tvil om at GBZ er et ektefødt barn av den opprinnelige Scandirocken, slik den tiåret før dem ble definert av norske band som Turbonegro og Gluecifer, og svenske helter som Hellacopters og Backyard Babies. Timingen kunne ikke vært bedre idet Hellacopters returnerte med sitt første studioalbum på 14 år da de nå 1. april ga ut «Eyes Of Oblivion». Spørsmålet «Who Will Save Scandirock?» som GBZ stilte på «Hadeland Hardcore»-albumet, svarer de nå på selv i kraft av dette albumet, og går med det i dialog med Tromsøbandet Lüt som på albumet «Mersmak» prøvde seg med «We Will Save Scandirock» i 2020. Er det duket for den store Scandirock-feiden?
[ Red Hot Chili Peppers kaster om seg med gull og gråstein ]
Ivar Nikolaisen i Kvelertak
«Research And Destroy» er saftig og hardt på en og samme tid, med et vell av referanser til både musikk og samfunnsdebatt. På låten «The Original Incel» hamres det løs på alle «copy cats» og «wannabees» mens vokalist Ivar Nikolaisen fra et førstepersonsperspektiv synger om at han var den første, den originale «incel», og at ingen har ligget med færre kvinner enn han. I bakgrunnsmaterialet snakker de for øvrig om dagens klasseskille, men da med utspring i at bandet «kjenner Forskjells-Norge bedre enn de fleste etter at det oppsto klasseskiller innad i bandet da frontmann Ivar Nikolaisen plutselig ble hanka inn til et rockestjerneliv i Kvelertak». Verken gitaristene Eirik Melstrøm og Kim Skaug, bassist Lars Guldbrandsen, trommis Magne Vannebo eller platas produsent Anders Nordengen ser ut til å ha blitt nevneverdig traumatisert av Nikolaisens «ekstrajobb» for Rogalands mest hardtslående band, Kvelertak. GBZs nye album plasserer seg helt i toppsjiktet av hva norsk musikk har å by på uavhengig av sjanger, og med Nikolaisen mer illsint energisk enn noensinne har det et fraspark som feier de aller fleste andre av banen.
«Research And Destroy» er langt fra noe en «One-Dimensional Man» kunne kokt sammen, og resultatet løfter seg av alt annet enn bare «Power of Beer». Snarere har The Good The Bad And The Zugly evnen til å gjøre grusrocken relevant igjen utover fantastiske gitarriff og harmdirrende, blytunge partier som skapt for det være seg tette konsertlokaler eller utflytende festivalsletter. Som samfunnsanalytikere blir kanskje ikke bandet invitert til Dagsnytt 18, men for den gemene rockehopen utgjør satiren og selvironien på vegne av deres egen generasjon en tydelig forskjell, perfekt blandet inn i kompromissløs og hardcore punkrock og refrengtreffende låter.
