Espen Skjønberg er død, 98 år gammel. Hans lange liv som skuespiller strekker seg over nær tre mannsaldre, og han kronet det med en av de mest besnærende rolleprestasjonene i nyere tid, i en nydelig leken og spisst poengtert tolkning av den plagede doktoren Tsjebutykin i Hanne Tømtas klassiske brytning av Tsjekhovs «Tre søstre» på Nationaltheatrets bakscene. Det var en oppsetning som skapt for Espen Skjønberg i det som ble en av hans siste roller på teatret som på mange vis ble hans eget. En klassisk rolle hvor han kunne gå utenpå seg selv, i en regi som brøt med konvensjonene på like elevert og uforutsigbart vis som Skjønberg ikledde seg dramatikkens store og små skikkelser.
Skjønberg fikk Heddaprisen for innsatsen, like naturlig som at han et lite tiår før mottok en Amanda-pris, for rollen som den til fingerspissene elegante og forvirrede eksentrikeren Sissener i Bent Hamers film «O’Horten». Det skulle bli hans siste store filmrolle, og igjen et eksempel på at Skjønberg gjorde seg uforglemmelig uansett hvilket format han utfoldet seg i.
Espen Skjønberg begynte karrieren som bare guttungen, i filmen «En glad gutt» fra 1932. Han var da også som født til dette, midt i et dynasti med faren Eugen og moren Henny godt etablert som noen av datidens fremste skuespillere innen teater og film. Moren ikke minst med rollen i den fortsatt udødelige filmen «Tante Pose». Også den ene av hans to brødre, Pål Skjønberg, ble skuespiller. Broren Per var den eneste som ikke tok del i «familieeventyret». Fem år etter filmdebuten spilte Espen Skjønberg i «Fant», og i 1945 debuterte han på teaterscenen, på Chat Noir, og ble ansatt første gang på Nationaltheatret allerede året etter. Ved siden av teatret ble det rundt femti filmer og serier med stort og smått. Den første Amanda-statuetten fikk han for øvrig i 1993, for hovedrollen i Hans Petter Molands sterke krigsdrama «Secondløitnanten».
Han jobbet i perioder for både Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret, men fra 1968 ble Nationaltheatret hans scene. Med et innstendig nærvær og en perfeksjonistisk tilnærming til sinnets mørke irrganger var han en skuespiller som akslet de store og vanskelige rollene like tilsynelatende enkelt som de mindre og mer krevende ensembleoppgavene. Han kunne skinne i hovedroller som få andre, men han var også en skuespiller som øste av sin kunnskap og sin sjenerøsitet i samspill med andre, som en ensembleskuespiller som skjønte verdien av å løfte i fellesskap. Slik ble han sin generasjons fremste karakterskuespiller, en grenseløs autoritet så vel i skikkelse som i utøvelsen av faget, med en rekkevidde som nådde langt utover Norges grenser.
Svært få norske skuespillere har kunne innta engelske scener i roller som britene nærmest har hevd på. Espen Skjønberg er ikke bare et unntak, han ble også en skuespiller britene nærmest så som sin egen, en tolker av blant annet Ibsen og ikke minst Shakespeares ikoniske roller som kunne måle seg med de aller beste de selv hadde, enten det var i London eller på The Royal Exchange i Manchester, som Skjønberg kalte sitt andre hjem. Han ble også priset av det britiske teaterforbundet, også da for en rolle i «Tre søstre av Tsjekhov, dramatikeren som Skjønberg mente kanskje er «den største utfordringen en skuespiller kan få». At han ble værende i Norge, på Nationaltheatret, som en uvurderlig skuespiller i norske filmer og i skuespillets tjeneste også innen TV og radioradioteatret, var ingen selvfølge.
Kanskje var han virkelig hjemme i det gjenkjennelige lynnet til figurer som var knuget av nordmenns evne til å gjøre alt trangt rundt seg. Han gjorde uutslettelig inntrykk som den mest djevelske skikkelsen som har krøpet ut av litteraturen da han spilte Olav Duuns tvers gjennom onde Didrik Dale i Arild Brinchmanns TV-serie «Medmenneske» i 1981. Om teaterscenen var hans første hjem – med så ulike roller som Kong Lear, James Tyrone i «Lang dags ferd mot natt», Othello, Jeppe, Ibsen-skikkelser som Ulrik Brendel og Helmer, keiser Nero og Tobias i Tårnet – skulle TV-mediet, både gjennom serier, filmer og selve Fjernsynsteatret, gjøre også Skjønberg til en enda større fellesnevner enn han allerede hadde blitt gjennom filmene han medvirket i.
[ Teatersjef Bjarte Hjelmeland går for promille i arbeidstida (+) ]
En av titlene som satte spor etter seg i norsk filmhistorie var «En håndfull tid» fra 1989, igjen med Skjønberg i en nydelig rolle som en aldrende mann på sporet av sin ungdoms kjærlighet. Selv skulle Skjønberg la det gå nesten tre tiår til før han ga seg som skuespiller, og han fortsatte også etter at Mona Hofland døde i 2010 etter lang tids sykdom. Da hadde de vært gift i over 50 år etter at de møttes under en oppsetning av «Gjengangere», der han spilte Osvald og hun Regine. Også Hofland var en høyt skattet skuespiller. Svært mange husker at de spilte sammen som ektefolk også i fiksjonen, i TV-serien «De sju søstre». De delte også «scene» i julekalenderen «Jul på månetoppen» og lenge før det i så forskjellige teateroppsetninger som «My Fair Lady» og «Hvem er redd for Virginia Woolf».
Espen Skjønberg ble de senere årene omtalt som norsk teaters «Grand Old Man». Det var en hedersbetegnelse, ikke bare hentet fra tittelen på stykket han akslet på Amfiscenen i 2003, men på selve skuespilleren Skjønberg som fikk sin første store utmerkelse, Kritikerprisen, allerede i 1952. Det var for en fortsatt mye omtalt Hamlet på Oslo Nye Teater, en rolle som han for øvrig gikk tilbake til i sin egen oppsetning «Om Hamlet» på Nationaltheatret i 2009. Men Skjønberg var også teater- og fagmannen som ble uvurderlig i kulissene, ikke minst som en ledestjerne for stadig nye generasjoner. Han ble etter hvert en av Norges mest kjente menn, stadig på røde løpere både her hjemme, i England og i Cannes, men rollen som kjendis var han imidlertid mindre opptatt av. Han var i det hele tatt sjelden synlig utenfor sitt eget rike, det han fant innen teatret, foran kamera eller radioteatermikrofonen. I noen av sine få intervjuer fortalte han gjerne at han var en einstøing, som hadde mer enn nok med alle menneskene han møtte som skuespiller, og han fortalte gjerne også, som til Aftenposten da han fylte 90 år, at hans hemmelighet ikke var noen annen enn at han hadde stor glede av å være skuespiller.
Det kan hende det var så enkelt, men å se han på scenen eller i store og små filmroller var aldri enkelt. Har ruvet som en sjelden ukunstlet karakterskuespiller, med en utstråling som kunne oppleves som skremmende, intens og samtidig uendelig varm og sjenerøs. Og så man godt etter, hadde han også en helt fortreffelig komisk timing. Han var aldri forutsigbar i hvordan han møtte en rolle, gjerne med variasjoner fra kveld til kveld. Det gjorde stykker som «Påklederen» og «Mens vi venter på Godot» til sjeldne publikumssuksesser, begge i tospann med Toralv Maurstad.
Espen Skjønberg etterlater seg et livsverk som er uvurderlig, og han vil bli savnet som en skuespiller og en personlighet som var å regne med helt til det siste. Han hadde ikke bare det sterke blikket, men også det sjeldne indre glimtet, det lekne og det innsiktsfulle, det helt spesielle glimtet som smittet over på alle rundt ham, ikke bare betrakteren. Nå er dette lyset sluknet, men gjenskinnet etter en stor skuespiller vil sitte i hardt og lenge.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
