---
4
TEATER
«En midtsommernattsdrøm»
Av William Shakespeare
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med: Jonas Hoff Oftebro, Hanna-Maria Grønneberg, Maria Kristine Hildonen, Marian Saastad Ottesen, Erland Bakker, Bartek Kaminski, Andrine Sæther, Kim Sørensen, Håkon Ramstad, Jacob Jensen, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Yusuf Toosh Ibra, Vilde Moberg, Oliver Eidem Nyeng
Nationaltheatret, Kanonhallen
---
Det er en lekende lett og verbalt frekk versjon av «En midtsommernattsdrøm» som blomstrer på Nationaltheatrets scene Kanonhallen. Dette er et stykke som virkelig har alt. Det er en labyrint av handlingsløp som vikler seg inn i hverandre, med intriger og forvekslinger, overnaturlige vesener og ulykkelig forelskelse tynget av strukturelle nettverk av makt og begjær. Regissør Sigrid Strøm Reibo gjør det til en scenisk svir med et rikt figurgalleri, sterke farger og en latent lek med kjønn og identitet, slik hun også har gjort i tidligere oppsetninger som Shakespeares «Som dere vil» og dramatiseringen av Virginia Shakespeare-beslektede Woolfs «Orlando».
«En midtsommernattsdrøm» er med andre ord kjent landskap for Reibo, som i stor grad holder seg til historien slik vi kjenner den. Men i måten hun forstørrer det underliggende begjæret, den fyrige kjærligheten, den beske sjalusien og de eggende passasjene med humor og intensitet, danner også et puslespill der ikke alle bitene helt passer sammen. Likevel, underbevissthetens boblende fantasiverden var ikke mindre utviklet i 1595 da stykket trolig ble skrevet, enn i dag.
Det er ikke greit å være ung og forelsket i Aten når «gammelmannsjustisen» definerer reglene. Hermia (Maria Kristine Hildonen) skal tvangsgiftes med Demetrius (Patrick Hilmar Ingvaldsen), men hun elsker Lysander (Jacob Jensen) som elsker henne tilbake, alt mens venninnen Helena (Hanna-Maria Grønneberg) er dypt forelsket i Demetrius som ikke vil vite av henne. Bøyer ikke Hermia seg for faren og byens hersker Thesevs, må hun dø eller det som verre er. Hermia må svare innen Thesev selv skal gifte seg med, med sin siste krigserobring Hippolyta. Hermia og Lysander velger å rømme, og det ender med at alle de fire unge athenerne befinner seg i skogen om natten, i det som er alvene, de underjordiske og smådjevlenes rike, hvor alvekongen Oberon og hans dronning Titania regjerer.
Inn i skogen kommer også en amatørteatertrupp bestående av håndverkere for å øve inn et stykke de skal framføre i Thesevs bryllup. Men også i skogen er det ondt blod. Titania har funnet seg en ung elsker. Oberon (Erland Bakker) er rasende og sender skogsdjevelen Puck (Jonas Hoff Oftebro) for å finne de magiske kjærlighetsdråpene. Dryppes de i øynene på en sovende, vil vedkommende stormforelske seg i den første han eller hun ser når øynene åpner seg. Puck gjør litt mer enn han blir befalt, og alt snus på hodet for de fire unge athenerne, mens Titania (Mariann Saastad Ottesen) ender opp med å begjære et esel.
[ Det spøker for kjærligheten i Nasjonalballettens «Giselle» (+) ]
«En midtsommernattsdrøm» er blant Shakespeares mest populære komedier, og oppsetningen på Kanonhallen gjør det lett å skjønne hvorfor. Det er en lek i seg selv, og for en regissør er det rene godteposen når gjelder muligheter og valg. Reibo underholder, men sier også mye om undertrykte følelser og lyster.
Skuespillerne henger for det meste med i svingene, og noen har mer å spille på enn andre. Hermia og Helena kommer i forreste rekke i så måte, spilt med mesterlig inderlighet og timing av Hildonen og Grønneberg, og særlig sistnevnte lar den skjønne Helenas forsmådde sårhet og misunnelse eksplodere på en fantastisk måte. Når de blir rivaler etter Pucks litt feilslåtte eliksirskvetting, som fører til at begge guttene begjærer Helena og avskyr Hermia, bygger de sammen opp en av forestillingens aller beste øyeblikk med sydende indignasjon skjult under det verbale og fysiske basketaket.
Og like sentral, og enda mer slående, er Puck. I Reibos oppsetning er Jonas Hoff Oftebros Puck et syn for både alver og mennesker når han som trans på Lørens høyeste hæler danser seg ut i skogen som en «clubber» hentet ut fra et illegalt raveparty på 90-tallet. På elegant vis skal han så overstråle kostymet med karisma og sterk tilstedeværelse når han er på scenen.
Håndverkerne som skal spille teater er derimot en underlig shabby gjeng, så parodisk enfoldige og sosialt mistilpassede at de blir stykkets største kilde til en type lytehumor som ikke passer helt inn. Bartek Kaminski blir uansett kilde til mye moro når han får fyrt seg opp i rollen som Bøtta, den overivrige bedreviteren som gjerne vil spille alle rollene selv, og som virkelig må leve opp til nye roller når en forhekset Titania slår opp øynene og får øya på han. Men blant andre Vilde Moberg og Kim Sørensen i mindre roller bidrar til at scenene med teatertruppen skaper høy stemning og rettferdiggjør plassen.
Skuespillernes enkeltprestasjoner, og her skal vi også nevne Erland Bakker som en fryktinngytende listig Oberon, samt Øyvind Bergs oversettelse av teksten, redder det hele i havn tross passasjer som ikke helt finner formen. Oversettelsen er frydefullt rik og burlesk, med ildfulle og infame rim som rett som det smeller av banneord så saftene renner over. Nationaltheatrets tidligere husregissør Sigrid Strøm Reibo stokker historiens mange kort forbilledlig, mens scenografi (Katrin Nottrodt) og lysdesign (Matthias Lundgren) miner oss om at mange raves i housemusikkens gylne æra ble arrangert nettopp i tomme industrilokaler som det vi nå ser teater i.
Det fungerer humoristisk på sitt mest outrerte og flamboyante, men enkelte av de visuelle valgene skaper i likhet med dramaturgiske grep for øvrig kontraster som bare blir forstyrrende. Aten framstilles som et kontorsterilt seminarlokale. De mange og lange møtene i skogen hviler i «klubbens» lite fundamenterte kaskader av strobelys, glitter, tullebriller, fjær og fjas over betonggulvet. Et potensielt mylder av alver og smådjevler blir mer posering enn underjordisk blendverk, som om ikke alle helt vet hva de skal gjøre annet enn å ikle seg kostymene. Et grønt lysbad får duge som skog, men føles i likhet med glitteret og flere av kostymene billig og tilfeldig, som om noen på nattetid har raidet en Nille-butikk i karnevalssesongen og dratt alt ut av hyllene.
Det går ikke helt opp i en høyere enhet, men som stemningsskapende underholdning fungerer «En midtsommernattsdrøm» helt i tråd med intensjonene.
