---
5
FILM
«Kampen om Narvik»
Regi: Erik Skjoldbjærg
Norge, 2022 (premiere)
---
Ingen norsk film har fått flere premiereutsettelser på kino enn «Kampen om Narvik», først på grunn av pandemien og så krigen i Ukraina. Men nå er krigsfilmen om de rundt to måneder lange kamphandlingene i Narvik og byens omegn endelig klar for det store lerretet. Den er spektakulær nok, og den plasserer enkeltindividets brutale skjebne inn i det overordnede politiske spillet som krig er. Resultatet er bakkestyrker i nærkamp i den bitende vårkulda i fjellene, soldater med enkle Krag-Jørgensen-rifler blir granatføde mens Luftwaffe bomber død og ødeleggelse over skipene på fjorden samt nordlandsbyens bebyggelse og sivile innbyggere. Men mest imponerer regissør og medforfatter Erik Skjoldbjærg i måten han viser de menneskelige omkostningene og de umulige valgene man kan bli stilt overfor i en krigssituasjon.
Narvik har en helt egen plass i historien om den tyske okkupasjonen av Norge, og filmen har da også fått undertittelen «Hitlers første nederlag». Likevel er det en kjensgjerning at dette dramaet er underkommunisert i den store fortellingen. Byen var strategisk for både Tyskland og de allierte. Den var det nordligste målet for landsetting av tyske styrker da «Operasjon Weserübung» ble igangsatt 9. april. Da sto allerede norske bataljoner i og rundt Narvik som nøytralitetsvakt over den verdifulle jernmalmen fra Sverige som ble skipet ut i verden via Ofotbanen. Malmen var viktig for Tysklands krigsmaskineri, mens et Narvik under britisk kontroll kunne stikke kjepper i hjulene for det samme.
Den unge korporalen Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) er fra Narvik, og sitter på uvurderlig lokalkunnskap i tillegg til at han er en handlekraftig soldat som evner å tenke selv. Han er gift med Ingrid Tofte (Kristine Hartgen), de har sønnen Ole på seks år og bor sammen med Gunnars far Aslak (Stig Henrik Hoff). Handlingen i filmen etableres rundt familien, båndene dem imellom og posisjonen de har i lokalmiljøet. Ingrid jobber i restauranten på hotell Royal, og er også tolk for den tyske utsendingen konsul Wussow forut for invasjonen i møtet med hans engelske kollega Gibbs. Kvelden 8. april 1940 er den norske nøytralitetsvakten ennå uvitende om at nøytraliteten er brutt. Gunnar får permisjon som han tilbringer sammen med familien. På fint vis skaper Skjoldbjærg en sterk liten familieenhet som skal bære filmens mange partier hvor de er atskilt, og hvor alt settes på prøve.
[ Disse bøkene gledet Dagsavisens anmeldere mest i 2022 ]
Gunnar Tofte blir sentral i kamphandlingene som skal pågå i nesten to måneder. Ingrid Tofte dras inn i et farlig og utsatt krysspress mellom byens nye tyske ledelse som bruker hotellet som sitt hovedkvarter, og britiske diplomater som sanker informasjon om tyskernes stillinger fra sitt skjulested, alt mens byen bombes av tyske fly og kampene raser i fjellene. Mobiliseringen gir en norsk styrke på rundt 8.000-10.000 soldater, som støttet av over det dobbelte antallet allierte fra Frankrike, Polen og England skal greie å presse de rundt 6.000 tyske soldatene ut av Narvik før de norske troppene må kapitulere etter en kortvarig seier.
Norske krigsfilmer er som regel blitt gjenstand for debatt. «Kampen om Narvik» slipper neppe unna den heller, og det kan vel blant annet diskuteres om dette var «Hitlers første nederlag». Men den vinner på at de aller fleste personene den framstiller er oppdiktede og fiktivt plassert inn i et helhetsbilde der det aller meste er godt dokumentert, som sprengningen av Norddalsbrua. Gunnar Tofts bataljon ledes av major Omberg (Henrik Mestad). Da hans overordnede, en oberst og Nasjonal Samling-politiker som også er bygd på en virkelig person overgir byen til tyskerne under invasjonen, nekter Omberg og soldatene å legge ned våpnene. De marsjerer ut av byen og kjemper videre, og planlegger blant annet å ødelegge den viktige forbindelseslinjen som jernbanen utgjør. Tofte blir som sprengstoffkyndig den som leder forsøket på å sprenge Norddalsbrua, i det som tidlig kanskje er filmens mest intense og spektakulære sekvens, gnistrende vinterlig og intens, også i måten den viser hvordan de sivile kommer i kryssilden. John-Erling Holmenes Fredriksen gjør en formidabel fotojobb både i det nordnorske landskapet og i interiørscenene, enten det er i hotellets lokaler eller i provisoriske bomberom i kjellerne.
Filmens handling følger Gunnar og Ingrid på hver sin kant, og på den måten rulles hovedtrekkene i kamphandlingene og den bakenforliggende dramatikken opp. Konsul Wussow er svak for Inger, og det vet engelskmennene å utnytte. Dette vet Gunnar lite om i de strabasiøse og livsfarlige ukene som venter. Carl Martin Eggesbø («Skam», «Den største forbrytelsen») spiller han svært godt og troverdig som en mann med rike mengder empati og fysisk styrke, uten å gjøre han til overdreven helt. Kristine Hartgen i sin første spillefilmhovedrolle balanserer knivskarpt Ingrids indre kamp, den isende angsten for hva som kan skje med ektemannen, sønnen og seg selv, og hvordan valgene som tas kan få brutale konsekvenser.
[ «Den største forbrytelsen»: Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet (+) ]
Skjoldbjærg briljerer med kampscenene i de bratte fjellpartiene, kompani mot kompani, mann mot mann. Han maner fram både tilfeldighetene og frykten hos de enkelte, men også hva som får dem til å kjempe videre. I dette står Henrik Mestads major som en autoritær, men menneskelig klippe som trolig kan være bygd på virkelighetens major Ivar Hyldmo. Han ledet en bataljon med mange lokale soldater som umiddelbart etter angrepet 9. april ble en del av kamphandlingene, og som blant annet deltok i de alliertes angrep på Narvik sent i mai. Han var egentlig lærer og ansporet troppene sine med fyndord og sitater, slik Mestad også leverer i filmen.
Manusforfatter Christopher Grøndahl og medforfatterne Skjoldbjærg og Live Bonnevie har skåret et uoversiktlig og komplisert scenario fra de 62 kampdagene så inn til beinet som det er mulig. Noen av nyansene forsvinner nok litt i handlingen og de konkrete tidsangivelsene, samtidig som filmen i enkelte partier føles litt folketom med tanke på at det var mange tusen soldater på plass til enhver tid ved siden av sivilistene. Den voldsomme bombarderingen av havna, skipene og byen i seg selv håndteres for det meste på avstand, uten overdreven bruk av visuelle spesialeffekter. Når det først smeller nært og direkte er effekten stor, men det er lett å se for seg at en internasjonal storproduksjon kunne inneholdt langt flere voldsomme og større slagscener. Nå gir ikke filmen helt inntrykk av dimensjonene, som at 64 skip ble senket i skipsslagene, at over 80 fly styrtet og tusenvis av mennesker ble drept.
[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]
På den annen side er Skjoldbjærg bedre enn de fleste til å fortelle en historie gjennom dramatikken nettopp på det mellommenneskelige planet. Mange av relasjonene og reaksjonene han bygger i «Kampen om Narvik» er nok et resultat av viljen til å fokusere på det individuelle heller enn det overdrevent actionfylte. Og komponist Christine Hals’ gjennomgående nærværende musikk fanger også fint intimiteten i nærscener og særlig i forholdet mellom Gunnar og Ingrid, men blekner heller ikke mot det episke og det storslåtte. Slik løfter Skjoldbjærg og filmskaperne fram en nødvendig fortelling om mot og innsatsvilje som altfor lenge er blitt skjøvet i bakgrunnen av de som tok hevd på historieskrivingen om den norske motstanden under andre verdenskrig.
«Kampen om Narvik» har førpremiere i en rekke norske byer. Ordinær kinopremiere er 25. desember.
