Pop uke 3: Oppbyggelige sanger fra et destruktivt forhold

Siv Jakobsen

Det er mange som lager plater i det samme landskapet som Siv Jakobsen, inspirert av visesangen fra 50 år og enda lenger tilbake. Jakobsen har holdt på med dette en stund, det er sju år siden hennes første album, og hun tar vare på forspranget. «Gardening» er kanskje inspirert av hennes eget hagearbeid, men tittelsangen handler også om å luke vekk dårlige minner.

Siv Jakobsen ga ut halvparten av sitt nye album i høst. Det er metode som blir stadig vanligere. Jeg synes det tar litt bort av begivenheten, men samtidig er det så hard kamp om oppmerksomheten nå at det kan være greit å fordele innspillingene over et lengre tidsrom. Det er uansett en god opplevelse å endelig høre helheten. Selv om den er basert på vonde opplevelser.

Mange av sangene beskriver et tilbakelagt destruktivt forhold. Åpningen «Small» forteller om å ikke ville føle seg liten lenger. Hun melder seg på i konkurransen om fineste «Blue», mot Joni Mitchell, The Jayhawks, First Aid Kit og LeAnn Rimes. Her handler det imidlertid ikke om en abstrakt «blå» følelse, men hudfargen etter et knyttneveslag. Det mest oppløftende sporet er duetten med Ane Brun i «Sun, Moon Stars», som de framførte på «Lindmo» i høst. Flere av innslagene er skrevet sammen med Simen Mitlid og Hans Olav Settem, og er inspirerte av førstnevntes noe undervurderte album «Birds; Or, Stories From Charlie B’s Travels From Grønland To The Sun, And Back Again» fra 2020. Arrangementene er større enn vi har vært vant til fra denne kanten. De gjør dette til noe man kalte pastoral pop, musikk som tar tankene til fredfylte dager på landet. Men innholdet er altså ikke bare behagelig.

[ David Crosby: Enda en legende fra pophistorien er borte ]

Rebekka Karijord/Complete Mountain Almanac

20 år er gått siden Rebekka Karijord ga ut sitt første album. Siden har det kommet fem til, i tillegg til hennes andre aktiviteter som skuespiller og filmkomponist. Nå er hun tilbake i en ny sammenheng, sammen med den amerikanske poeten Jessica Dessner, som har skrevet tekstene her. Jessica har med seg sine to berømte brødre Aaron og Bryce Dessner, fra gruppa The National. Når The National kommer med nytt album i april er gjestene Taylor Swift, Sufjan Stevens og Phoebe Bridgers. Jeg bare nevner det.

Rebekka Karijord ville komponere et album om klimaendringer, representert av årets 12 måneder og naturens innebygde helbredelsessyklus. De 12 sporene på albumet har tittel etter hver sin måned, og er komponert i den rekkefølgen de presenteres her. Jessica Dessners lyrikk er dessuten preget av hennes egen helbredelsprosess etter å ha blitt rammet av kreft. Karijord synger disse sangene til gitarakkompagnement fra brødrene Dessner, ofte forsterket med strykere. Dette er nok et album som føyer seg inn i den stille visetradisjonen, noen ganger nesten sakralt i sine stemninger, med en dyp følelse av mening. Kammerfolkemusikk, med en inntrengende kraft.

[ Pop uke 1: Nå renskes spillelistene ]

Tuvaband

Tuvaband er ikke egentlig et band, men Tuva Hellum Marschhäuser, som synger, komponerer, produserer og spiller det meste selv på «New Orders». Dette er hennes fjerde album. «I Entered The Void» ble nominert til Spellemannprisen i 2019, og fra «Growing Pains & Pleasure» fikk hun i 2021 en prisløs remiks av «Irreversible» av reggaelegenden Lee «Scratch» Perry, like før han døde. Det nye albumet er fullt av fine sanger med store romslige klanger. Siden hun nevner 80-tallsgruppa Cocteau Twins som en mulig sammenligning kan jeg godt gjenta det, selv om det er en dristig parallell. Albumet har en stor og stemningsfull aura, som virkelig minner om dem.

«Albumet handler om en verden i fyr og flamme; både på godt og vondt, og om relasjoner i en tid som denne», sier Marschhäuser i forbindelse med utgivelsen. Sangene er skrevet under pandemiske tilstander, ei tid der samfunnets felles anstrengelser ga henne tro på at det også går an å løse andre kriser i framtida. Resultatet er oppløftende og optimistisk musikk, som singelen «Something Good» antydet i høst. Det er kanskje ikke så lett å oppfatte dette av tekstene i seg selv, men det var det neimen ikke hos Cocteau Twins heller, og det var veldig fint likevel.

[ Pop uke 2: Fra stille og forsiktig til hardt og intenst ]

Tre Små Kinesere

Hvis jeg føler meg gammel av å bli minnet om at det er 32 år siden debuten til Tre Små Kinesere er det vel fordi jeg er gammel. Ulf Risnes for sin del synger «har aldri vært så gammel før/og aldri har æ følt mæ ynger/vil alltid værra amatør/Like spent på ka som skjer» som en forklaring på hvorfor han fortsatt kommer med nye sanger, og tenker å synge dem enda bedre enn før. Man kan jo ikke ha lavere ambisjoner for seg selv. Akkurat denne er forresten skrevet for ham av Torunn Sævik, som kanskje vet hvordan han tenker?

Tre Små Kinesere har i alle fall gått tilbake til utgangspunktet med sitt nye album, og laget et helt akustisk album, som da «365 Fri» ble et av de beste norske gjennom alle tider. Risnes spiler sammen med Kjetil Sandnes på bass og Lars Lien på tangenter. Produksjonen er av Gåtes Magnus Børmark. For å forsterke båndene til fortida har Øystein Hegge fra originalbesetningen vært med på å skrive den første og siste sangen, mens Bård Slagsvold har skrevet strykerarrangementer til fire. Dette er helt utmerket kammerpop. Ulf Risnes viser igjen den melodiske teften han alltid har utmerket seg med, og tekstene hans har ennå noe å si. Jeg må nesten insistere på at han får være med i «Hver gang vi møtes» neste år!

Norske gutter

Stein Fosslie er homoaktivisten som ved overgangen fra 70- til 80-tallet fant seg bedre til rette i miljøet rundt punkbevegelsen enn hos dem som mente at legningen skulle alminneliggjøres, i konservativ forstand. Norske Gutter var drømmebandet hans. Satt sammen av mange av de beste folkene fra andre band. De låt også bedre enn nesten alle andre, og tekstene, som Fossli omtalte som «moralsk nedrustning», var såpass drøye at radiospilling satt langt inne. Norske Gutter ble aldri etablerte. Det ble for så vidt ingen andre av de nye fra denne tida heller, men Fosslie var en enda mer alternativ provokatør enn de andre. Det er godt å høre at han fortsatt holder på.

«Graven brast» er gruppas femte singel, 42 år etter den første, 31 år etter den forrige. Den består av to spor, «Replikant» og «Lille engel». Tekstene om en person som går til grunne og står opp igjen har bibelske proporsjoner. Fossli har igjen samlet et band med utmerkede Norske Gutter. Han trenger ikke engang å være med selv, men er oppført som tekstforfatter og sjefsideolog. Sangen tar Åsmund Lande fra Oslo Ess seg av, musikken er skrevet av Kjetil F. Wevling fra Surferosa og Razorbats, og medlemmene har spilt i Oslo Ess, Norsk Råkk og Backstreet Girls. Jeg anbefaler ikke Fosslie å vente i 31 år på å komme med sitt neste utspill.

Bjørn Hatterud/Folk & Røvere

Folk & Røveres album «Etterpå» var et av de som hørtes best ut i hele 2022. Et av de mest spesielle innslagene var forfatter og kulturarbeider Bjørn Hatterud som fortalte om sitt syn på Alf Prøysen og «Du skal få en dag i mårå», til et sløyt jazzkomp i snaue fire minutter. En dekonstruksjon av teksten, som Hatterud ikke synes er så optimistisk som mange tror, men rommer et resignert mørke. Den slutter jo med at de kunstneriske ambisjonene til hovedpersonen er borte, mens han lever et fattigslig liv på et småbruk. Det siste refrenget om at han fortsatt skal få en dag i mårå er ikke veldig oppmuntrende.

Her kommer en timinuttersversjon av opptaket, men uten akkompagnement. Hatterud utdyper historien ved å fortelle om sin egen bakgrunn fra de samme traktene, fra en familie av husmenn, som nærmest måtte arbeide som slaver for å ha et sted å bo. Morfaren hans husket Prøysen, som kunne være morsom når han ville, men opplevde at folk lo av ham også når han ikke ville være morsom. Gutten i sangen kan godt ha vært Prøysen selv, som flyktet til Oslo for å bli akseptert, men ikke passet helt inn der heller. Bjørn Hatterud avslutter med et håp om at samfunnet ville være mer åpent for alle sidene av Alf Prøysen i dag, og en oppfatning om at det virkelig er blitt sånn. At verden går litt framover, tross alt.