---
KUNST
Carroll Dunham
«Hvor er jeg? Grafikk 1985–2022»
Nasjonalmuseet, Oslo, til 21/5 2023
---
Jeg har opplevd det minst én gang før: At jeg kommer til en utstilling med en kjent kunstner (i hvert fall i kunstnerkretser) som jeg i utgangspunktet ikke har særlig entusiasme for, og så får utstillingen meg til å forandre mening. Da Bjørn Carlsen stilte ut på Astrup Fearnley-museet i år 2000, hadde jeg ikke så veldig store forventninger. «Men se, undrenes tid er ikke forbi. Det har falt noen skjell fra mine øyne.» … skrev jeg i VG den gangen. Det samme kunne jeg skrevet nå og.
Amerikanske Carroll Dunham (født 1949) nyter høy status i kunstfeltet. Men jeg har altså slitt med å like kunsten hans, enten det er de fragmenterte formene eller den overdrevne eksponeringen av både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. De direkte skildringene gjør at dette ikke er kunst for pyser.
Så hvorfor liker jeg det nå? Svaret ligger i det at Nasjonalmuseet viser grafikken hans i full bredde. Da ser jeg at de ulike uttrykkene og sjokkeffektene er del av en større kunstnerisk utforsking. Jeg ser at bildene, uavhengig av hvor ulike de er, inngår i en større sammenheng. Dermed blir ikke de seksuelt ladede bildene så provoserende som når de vises alene. Nå inngår de i en sammenheng der nakenhet og kjønnsorganer (primært peniser) har en klar funksjon. For eksempel i «Brytere»-serien, der nakenheten er betinget av behovet for å studere kroppen i uvante posisjoner. At han holder et høyt kvalitetsnivå gjennom hele produksjonen bidrar også til at min interesse stiger. Og hans fascinasjon for serier speiler hans nyskapende kvaliteter: Skal du utvikle noe nytt, må du (oftest) prøve om og om igjen.
Samtidig er det sånn at en del av kunsten hans i forbausende grad ligner på tegninger han laget som barn. Det innrømmer han selv. Både på pressevisningen og i katalogen forteller han at moren hans hadde tatt vare på bunker med hans barnetegninger. Og at de har en påfallende likhet til det han har gjort de siste tiårene.
Da blir det interessant å spørre om barn kan lage kunst? Og om Carroll Dunham har utviklet noe mer enn det han gjorde som barn? Det fremholdes ofte, for eksempel i sammenheng med 1900-tallets kanskje største kunstner, Pablo Picasso, at det er en fordel at kunstnere har beholdt sin barnlige lekenhet. Det gjør dem ikke barnslige, men ved å holde fast ved barnets åpenhet tar man også vare på kreativitet, spontanitet og forestillingsevne. Alt dette er kvaliteter de fleste setter høyt, og som gjerne knyttes til kunstnerisk yrkesutøvelse.
For det er et yrke å være kunstner. Et krevende yrke. Og det er her den lille forskjellen ligger. Som barn lar de fleste seg styre av impulser og innfall. Barn kan også jobbe systematisk og fordype seg i ett eller flere emner, men det er som regel på et annet nivå enn det du gjør som kunstner, eller i andre yrker. Barn kan lage kunst, men det er relativt sjelden at barns kunst har slike kvaliteter at de overlever inn i voksenlivet. De fleste voksne yrkesutøvere utvikler ferdigheter som overgår det majoriteten av alle barn kommer i nærheten av.
Carroll Dunhams kunst har vært vist i Norge flere ganger. Faktisk så ofte at han regner Norge som det viktigste landet utenfor USA for visning og mottagelse av kunsten hans. På direkte spørsmål stiller han Norge på linje med langt større Tyskland. Nettopp derfor har han valgt å gi Nasjonalmuseet en gave på 161 grafiske blad fra 1980-tallet og fram til i dag. Det er, så å si, alt han har laget av grafikk.
[ Nasjonalmuseets framtid er kulturministerens utfordring (+) ]
En sentral aktør i denne sammenhengen, er galleristen Atle Gerhardsen. Han har galleri både i Oslo og Berlin, og har bidratt vesentlig til at begge landene ligger på toppen i Carroll Dunhams vurdering. Men galleriet er ikke nevnt i Nasjonalmuseets katalog. Når det heller ikke er en CV eller utstillingsliste i katalogen, da må du gå på nettet for å finne ut at Gerhardsen stilte ut Dunham allerede for 25 år siden, i 1998. For øvrig en utstilling som den ene av Nasjonalmuseets to kuratorer anmeldte i en av hovedstadens aviser.
Carroll Dunhams grafikk spenner over et bredt spekter av kunsthistoriske sjangre, fra ren, koloristisk abstraksjon, via livlige strektegninger til tegneserieaktige karikaturer av maskuline og feminine bak- og fremdeler. Det barnlige uttrykket er utført med sikker sans for komposisjon og linjeføring. Han har en fin strek, og en humoristisk tilnærming er et annet, fremtredende element.
[ Grayson Perry - klassebevisst fantasirikdom uten sidestykke (+) ]
Som et apropos til tidens debatt om museets plassbehov, er det enkelt å registrere at grafikksalen (der utstillingen vises) er alt for liten til å vise hele gaven. Heldigvis ligger museets studiesal vegg i vegg, og der kan du be om å få se resten av gaven. De kommer også til å ha en rekke pop-opp-utstillinger der de viser enkelte av Dunhams grafikkmapper.
Det er også interessant å merke seg at Nasjonalmuseets utstilling kom i stand etter at Carroll Dunham ga grafikken i gave. Man kan lure på om man må være en internasjonalt kjent, utenlandsk kunstner for at det skal skje? Museet har også mottatt gaver fra norske kunstnere. I 2019 fikk Nasjonalmuseet en testamentarisk gave fra den fremragende grafikeren Solveig Lohne. Men det resulterte ikke i noen utstilling, og ingen av de 45 verkene museet eier er funnet verdig til å vises i basisutstillingen. Museet har ikke engang oppdatert sin nettside om henne med dødsåret. Men du kan alltid be om å få se bildene hennes på studiesalen. Det er det verdt å huske på når du ser utstillingen med den internasjonalt anerkjente, amerikanske kunstneren.
