---
6
TEATER
«My Twisted World»
Av De Utvalgte
Med Snorre Sjønøst Henriksen, Torbjørn Davidsen, Anne Gerd Grimsby Haarr, Anne Holtan, Kari Holtan, Boya Bøckman
Black Box Teater
---
Når teaterensemblet De Utvalgte går inn i noen av våre mørkeste kamre, være seg samfunnsmessige eller personlige, gjør de det med underliggende humor og medfølende, intellektuell tilnærmelse til individets innerste gjemmesteder. Det ensomme utenforskapet vi ikke nødvendigvis ser i hverdagen, denne gangen sentrert rundt menn og deres forhold til andre mennesker, følelser og seksualitet, er gjenkjennelig fra andre oppsetninger av De Utvalgte. De er blant de fremste ensemblene på det frie feltet, og fikk i fjor Heddaprisen for Beste teaterforestilling for «Fem fortellinger om døden». Sist var de å se i samarbeid med Nationaltheatret i Vesaas-oppsetningen «Brannen».
Nøkkelen til våre dagers kaninhull inn i eventyrene er fortsatt følelser, men det mørke internettets chatmuligheter og hemmelige rom åpner nå for deltakelse i alle slags verdener. De Utvalgte arbeider ut fra en kollektivtanke, og i «My Twisted World» er det vitterlig mørke kaninhull de tar oss ned i, med teknologiske virkemidler, mildt sagt overraskende effekter, musikk og dialog med mange og dype lag. Ikke bare i form av chatteforum på nettet, men også psykoanalytiske teorier og forestillinger, og filosofiske (bort)forklaringer på hvorfor aktørene føler og agerer som de gjør. Stykket skaper en verden av berøringspunkter og kontaktskapende bindinger, tilsynelatende naive og til og med underfundige, likevel lumre, ubehagsmettede og potensielt farlige både for enkeltindividet i sentrum og for andre.
Engelske titler på norske kunstverk er ofte forbundet med latskap, om å ikke lete godt nok for å finne en norsk tittel som låter like besnærende som den engelske. Men akkurat i dette tilfellet er tittelen relevant. Den er hentet fra det selvbiografiske manifestet som 22 år gamle Elliot Rodger sendte ut på e-post til en rekke kontakter idet han drepte seks personer og skadet en rekke andre i Isla Vista i California i 2014. Det misogynt motiverte angrepet, videoen han også sendte ut og det senere publiserte manifestet «My Twisted World», gjorde at Rodgers handlinger er regnet som, og av visse miljøer til og med opphøyet, som et av de første massedrapene begått av såkalte «incels», menn som føler seg avvist av kvinner. Disse har ofte nettet som emosjonelt bosted.
[ Ahmed Umars kunst berører i ekstraordinær utstillingen i Kunstnernes hus (+) ]
«My Twisted World» åpner med to skikkelser som sitter foran en rigg med to store dataskjermer, en mellomting av det man kan tenke seg er et kontrollrom i en trafikksentral og kjelleren til en som lever av og på nettet. De ser på kattevideoer og andre ting de scroller seg gjennom, før skjermene akkompagnert av truende og monumental musikk gir inntrykk av det mørket vi snart skal inn i. Det handler vitterlig om kontroll, men også om det bortgjemte, nedlåste og private.
Skikkelsene snur seg mot hverandre og oss i publikum, og et «avhør» starter mellom politimannen Torbjørn og Snorre, spilt av Torbjørn Davidsen og Snorre Sjønøst Henriksen. Snorre er en utdannet performancekunstner som har bodd i Berlin, men som i mangel på oppdrag tjener til livets opphold gjennom å utgi seg som kvinner på nettet som chatter med menn mot betaling. Snorre forteller lettfattelig om hvordan han har kommet dit han er, men antyder også at han ikler seg en dypere mening med det han gjør, at han vil hjelpe ensomme menn og gi dem et innhold utover den umiddelbare utløsningen. Torbjørns spørsmål bærer mer preg av en sosiologs enn av en politimann, og vi aner snart at dette ikke er et avhør i embetets medfør.
[ «Aftersun» er et ektefølt og velregissert drama som neppe vil etterlate noen helt uberørt ]
Stykkets takt endres langsomt, fra det humoristiske og lette til det for skikkelsene rammende, beregnende og utløsende. En væremåte seg imellom preget av makt og underdanighet, men også varme, forståelse og sårhet, og hvor seksualiteten er «forskrudd» gjennom hendelser, dominans og ulike former for mishandling i barndom og oppvekst. Snorre ikler seg en av sine «karakterer», og med store løsbryst, parykk, fordreid barnlig kvinnestemme og digital filtrering blir han en av sine mange unge «avatarer» som vi ser chatte med ulike menn.
Når samtalen fortsetter mellom Torbjørn og Snorre, om beveggrunner, valgene de begge har tatt, franske filosofer, Freud og fetisjer som inkluderer skitne bleier og andre ting som trigger seksuelt eller følelsesmessig, snur de seg jevnlig mot publikum etter tur og gjenforteller saklig samtalen. «Det Snorre sier her…»-sekvensene er repeterende, men også noe mer, hvor grunnlaget for samtalene utvides og andre nyanser umerkelig legges til. For den som ikke gjenforteller, blir seansen nesten betryggende, en spire til å trenge dypere, enda lenger inn i betroelsene og de emosjonelle gruvesjaktene.
[ «Jeppe på Berget» er en uforløst fyllekule (+) ]
Det er muligens en sammenheng mellom «My Twisted World» og de musikalske samtalene som Snorre Sjønøst Henriksen og Torbjørn Davidsen har ført i duoprosjektet Motorsag og Flystyrt, hvor de genererer elektronisk støymusikk ut fra private samtaler om alt fra familie til identitet, og som de sporadisk har opptrådt med offentlig. Lydsporet «Hubro» synes å være hentet inn i «My Twisted World»s første eksplosivt webbaserte sammenstøt med en meteoritts kraft. Ensemblet viser igjen et ypperlig håndlag med scenografi og lyddesign (blant andre Boya Bøckman). Bakgrunnsmaterialet som henter det dokumentariske og faktabaserte inn i en fiktiv utforskning av menneskesinnet, gjør de mange og gjennomgripende lagene i «My Twisted World» troverdige også i dialogen og samtalene, og ikke bare i fysiske attributter.
De nettbaserte sekvensene lar oss ikke glemme sujettet for historien, heller ikke Elliot Rodger. Hans forvridde tankegods veves inn mer eller mindre direkte i noen av de nettbaserte intervju- og chattesekvensene, og direkte klipp hans video farer også over skjermene. Men De Utvalgte unngår direkte henvisninger eller visning av eksplisitte eksempler på grums fra det mørke nettet. Snarere setter de søkelyset på de punktene på paletten som innbyr til refleksjon og åpner for glimt av sympati og kanskje til og med forståelse for en selvforakt som på ett vis nærmer seg det utslettende, også i utadrettet forstand. Torbjørn Davidsen og Snorre Sjønøst Henriksen er begge fantastiske i sine rolletolkninger og sterke samspill.
[ De Utvalgte stiller ut Døden i glassmontere (+) ]
Det blir svært så direkte og intrikat etter at runddansen mellom de to endrer karakter fra den litt skjematiske nysgjerrigheten til chat dem imellom. I spillet mellom de ulike identitetene utvikler det seg virkelige møter, fra nettbaserte kommunikasjonsformer og rollespill, til fysiske og psykiske samhandlinger og fortsatte rollespill i levende live. Eller er det i fantasien? De Utvalgte mater ikke med teskje, hever ingen kraftige moralske pekefingre, og setter seg ikke til doms over valgene som fører til søkende atferd og ulmende fellesskap mellom menn som oppfatter at de lever i ufrivillig utenforskap.
Snarere viser «My Twisted World» en slags varme og sympati for den splintrede maskuliniteten. Det vi oppfatter som vev av fakta og fantasering ligger til grunn for en i teatersammenheng sjelden og svært annerledes utforskning av mannlig seksualitet. Sluttscenene, fra en på mange vis absurd badekarscene til det mest private av alle «rom», et krenkelsens kammer som aldri før er blitt vist på en norsk teaterscene, danner bokstavelig talt et sug av en sluttsats som står igjen som et sjeldent intenst utropstegn selv i De Utvalgtes kronologi.
«My Twisted World» hadde premiere på Teater Innlandet høsten 2022. Spilles på de programmerende teatrene, som Black Box i Oslo 17. - 19. februar.
