---
5
FILM
«Dancing Queen»
Regi: Aurora Gossé
Norge, 2023
---
Årets norske feelgood-film «Dancing Queen» er en sjangerperle av en dansefilm for unge sinn, med en glimrende hovedrolle i spillefilmdebutanten Liv Elvira Kippersund Larsson. Som Mina balanserer Larsson perfekt keitete usikkerhet med det glødende overmotet til en som står på terskelen til tenårene, klar til å ta sitt livs første store sprang. Det blir både latterfylt og sårt, og med det underliggende alvoret som reflekterer hvilket press de fleste norske ungdommer i en brytningsfase vil oppleve i større eller mindre grad. I dette tilfellet handler det om å plutselig ville danse, et helt naturlig lynnedslag når en av Norges kuleste hip hop-dansere har flyttet fra Oslo til mjøsbyen Hamar og begynner på skolen til 7-klassingen Mina.
Edwin, eller E.D. Win som han kaller seg, vil starte det råeste dansecrewet på skolen. Målet er å vinne The Mjøsa Challenge, og Mina er solgt fra første «auditionflyer». Det er selvsagt en liten hake. Hun er klassens skolelys, en av «nerdene» som sammen med nabogutten og bestevennen Markus (Sturla Puran Harbitz) scorer rett på alle realfagprøver. Ikke dermed sagt at hun framstår som den mest åpenbare danseren, noe de kulere jentene, blant dem hennes gamle bestevenninne Bella (Ylva Røsten-Haga), tydelig lar henne forstå.
Likevel møter hun opp på audition hos den voksne danselæreren Shaan (Cengiz Al) som skal sette sammen crewet rundt Edwin (Viljar Knutsen Bjaadal). Til tross for at hun tabber seg ut ser Shaan noe i Minas tilsynelatende håpløshet som gjør at hun blir en av de eksklusivt utvalgte.
Regissør Aurora Gossé («Skitten snø», «Karsten og Petra»-filmer) skjuler ikke at hun låner friskt fra ungdomsfilmsjangeren, og moren til Mina (Andrea Bræin Hovig) bruker da også på et tidspunkt uttrykket «amerikansk high school-film» om datterens etter hvert besynderlige oppførsel. Dansefilm er dessuten en sjanger for seg, som handler om opp- og nedturer, glede og grining, drømmer og brister. «Dancing Queen», oppkalt etter ABBA-låten, er ikke noe unntak.
Den er ikke den første norske dansefilmen i nyere tid, men den er et glanseksempel på hvordan man kan lage film som både tar barn og unges drømmer seriøst, og samtidig skape pur glede uten å slippe taket i alvoret og moralen som ligger latent under overflaten.
I tilfellet «Dancing Queen» handler dette alvoret blant annet om hvor lite som skal til for å skape kroppspress og bryte ned noens selvbilde gjennom beregnende renkespill, slik muligens Minas gamle venninne, den veldig kule Bella driver med, eller den sårende måten den eplekjekke og selvsentrerte Edwin kommenterer kroppen hennes på. Filmens fint oppbygde motstemme er danselæreren Shaan som ikke aksepterer noen former for nedsettende kommentarer på bekostning av talent eller utseende, samt Minas mormor, som i sin ungdom danset 20 år på Chat Noir i Oslo.
[ Da Wam og Vennerød gikk i kritikerkrigen ]
Anne Marit Jacobsen spiller mormoren med frydefulle glimt i øyet, og det er ikke vanskelig å tro henne når hun forteller en lettere flau datterdatter at hun ble kalt «Funky Juicy Mama» på Chat Noir, og ikke bare fordi hun var flinkt til å danse. Hun snakker rett fra levra («kan du ikke bare gå å ta livet av deg med det samme. Eller så tar du deg sammen») og elsker barnebarnet sitt, og hun vil mer enn gjerne lære henne å danse.
[ Jafar Panahis film «Ingen bjørner» regnes som en forbrytelse ]
Minas kontrollfikserte mamma derimot, spilt av Andrea Bræin Hovig, har absolutt ingenting til overs for morens dansefortid og spontane livsstil, og sliter i det hele tatt med å forholde seg til henne på noe plan. Danseøvingen hos mormor og arbeidet med crewet må holdes hemmelig. Det blir etter hvert vanskelig når Mina går drastisk til verks for å tilpasse seg de mer eller mindre utilsiktede kommentarene Edwin og noen av de andre medelevene stadig stikker henne med.
Aurora Gossé og manusforfatter Silje Holtet gjør det aldri vanskelig å skjønne hvor vi skal hen, men de gjør det med en original tilnærmelse, et lekent driv og med skuespillerne som en naturlig kraft foran kamera. Her utmerker de yngste seg, hvor flere har en viss tilknytning til skuespillerfaget fra før, Larsson og Røsten-Haga i høy grad også genetisk. Inkludert Sturla Puran Harbitz som Markus har både de forannevnte pluss Bjaaland en naturlig væremåte sammen med solide voksne skuespillere. Den tematiske gjenkjennelsen også fra et voksent perspektiv blir i seg selv en katalysator for filmens livlige atmosfære.
«Dancing Queen» åpner med at Mina skal inn på en scene med jublende publikum og angrer på hva hun har begitt seg ut på. Så klipp til Minas pappa (Anders Baasmo) på treningssykkel og Ole Ivars på full guffe med sangen «En får væra som en er». Moralen er enkel, men også viktig og passe utbrodert til at den trolig treffer målgruppa som er på alder med filmens hovedfigurer, og foreldrene deres også. Hamar er de siste årene blitt noe av et lokalt «Hollywood» med flere filminnspillinger lagt til byen og omegn. Her brukes Hamar for alt det er verdt sammen med miljøet rundt Teater Innlandet, der også hovedrollen Liv Elvira Kippersund Larsson kommer inn i bildet.
Fra navet i filmen strømmer også musikken, med alt fra nevnte Ole Ivars til Salt-N-Pepas «Push It», B-Boy Myhre og Fieh og Karpes «Toyota’n til Magdi». En sterkt symbolsk benyttelse av Inger Lise Rypdal «I ditt liv», forteller for øvrig en historie i seg selv når den kobles til mormorens nostalgiske drømmer. Filmmusikken utover låtene, hvor ABBAs tittelsang selvsagt brukes friskt, er komponert av Mimmi Tamba og Henrik Haraldsen Sveen, som tilfører både melankoli og livsglede i en film som når alt legges sammen formelig skriker på et stort kinopublikum.
