---
5
KONSERT
Sam Smith
Oslo Spektrum
---
Sam Smith kommer på scenen etter et forspill med »Tip Toe Through The Tulips» med 60-tallseksentrikeren Tiny Tim. Her skal annerledesheten feires. Sangeren er kledd i glitter og stas, og kunne kommet rett fra en kroning i Westminster Abbey. Kanskje ikke med de gullbuksene, forresten. Smith går rett på sak med «Stay With Me», kanskje den aller mest folkekjære sangen, og refrenget tar de over 10.000 i salen seg fint av. To av de andre eldste sangene følger tett på, «I’m Not The Only One» og «Like I Can». Den rungende allsangen fortsetter.
Sam Smith er en av vår tids store stemmer, med en personlighet som har gjort artisten til en av vår tids store stjerner i tillegg. Sangeren fra London ble observert på bar i Oslo fredag kveld, «men hadde reist da VG kom seg til stedet», fikk vi vite. Et sus av den aller største idoldyrkelsen her altså.
«Han kommer snart til å være godt kjent for de fleste som liker god sang og musikk», sto det i Dagsavisens anmeldelse av debutalbumet «In The Lonely Hour» i 2014. Etterpå gikk det fort framover. Smith fikk Grammy-prisen for beste nye artist dette året. Det gikk så godt at livet holdt på å gå helt over styr, så artisten måtte trekke seg tilbake for å få pusten igjen. De tre neste årene kom bare James Bond-sangen «Writing’s On The Wall», som til gjengjeld fikk Oscar for beste filmmelodi. Det sier litt av utvalget av sanger at det ikke er funnet plass til denne i settet denne gangen.
Sam Smith sto fram som homofil umiddelbart etter gjennombruddet i 2014, men erklærte seg i 2017 som ikke-binær, en som føler seg like mye kvinne som mann. Også artistisk har Smith feiret dette siden, og blitt en forgrunnsfigur i LGBTQ+-bevegelsen. Sangeren reiser rundt med et utagerende sceneshow som har fått noen til å lufte sine forargede meninger. I Oslo Spektrum ser det ut som de fleste elsker artisten fortsatt.
[ Popmusikk over regnbuen: Homofile artister har hatt lyst og lov i en liten evighet ]
Scenen domineres av en gigantisk forgylt figur, som skal forestille kjærlighetsgudinnen Afrodite. Hun ligger der med den nakne rumpa rett I fleisen på publikum, og antyder litt om hva som skal komme. Det er litt rart å se hovedpersonen dansere og sangere tråkke rundt på henne i to timer, men noen liker sånt også. Og dette showet har plass til det meste.
Det viktigste med denne kvelden er frihet, får vi vite i velkomsthilsenen. Og fritt skal det bli. «Too Good At Goodbyes» er en annen smektende publikumsfavoritt. Det er verdt å nevne at den er den første av fem sanger i løpet av konserten som er skrevet sammen med det norske Stargate-teamet, Tor Erik Hermansen og Mikkel Storleer Eriksen.
[ Frankie Goes To Hollywood: Bannlyst i 1984, tilbake for Eurovision i år ]
Sam Smith er blitt en ordentlig diva. Det første kostymeskiftet handler bare om å kvitte seg med paljettene, men «To Die For» framføres med stor følsomhet, og erotiske bilder på bakskjermen. «Perfect» handler om å ikke være perfekt, men å gjøre så godt man kan. Godt nok så langt! «Diamonds» kommer som kveldens første invitasjon til å riste løs på dansegulvet. «Dancing With A Stranger» tilegnes alle som er single og oppfordrer til mer dans. Konserten er delt opp i tre tema. Den første har vært «Love». Den neste heter «Beauty». Nå er hovedpersonen kledd i lilla ballkjole, for sikkerhets skyld med et skilt på hodet som det står queer (skeiv) på. Slik synges vemodige, men smellvakre «I’m Kissing You», opprinnelig av den britiske soulsangeren Des’ree.
Seks glitrende dansere gjør sin entré kort etter, og kvelden blir annerledes. No blir det liv. Dancehall-hiten «Gimme» begynner med at danserne antaster Afrodite-figuren, som er så stor at det er plass til alle på en gang. Sånn går konserten inn i en mer løssluppen fase. En hedonistisk rytmefest. Smith minner om at det er lørdag kveld, og det rister faretruende på tribunen der jeg sitter når houselåten «Lose You» dunker i gang.
[ Livet blir cirka en milliard ganger morsommere med Lizzo på scenen ]
– Jeg vil gjøre dette stedet til verdens største homsebar, roper Sam Smith entusiastisk. Househiten «Promises» minner oss ettertrykkelig om at mye av den beste dansemusikken har kommet fra dette miljøet. Det blir rendyrket disco i «I’m Not Here To Make Friends». Et innsmett av Sister Sledges «He’s The Greatest Dancer», fører til et sjarmerende forsøk på å bevise det. Sangeren kommer tilbake i et tilnærmet casual klubbantrekk for «Latch», en hit sammen med gruppa Disclosure i 2012, før Sam Smith ble et kjent navn på egen hånd. Denne går over i Donna Summers «I Feel Love» på diskoteket, mens hovedpersonen kler av seg og har seg på dansegulvet. Alle, uansett legning, ser og høres ut til å elske det. De fleste vil filme det med telefon også.
Den tredje akten i showet heter «Sex». Som om de ikke hadde vært i god i gang med dette på scenen en stund allerede. Det begynner med det massive gospelkoret som i opptak synger tittelsporet på det ferske albumet «Gloria». Smith er kommet på scenen under et hvitt slør, med en tiara på hodet. Når sløret forsvinner er det bare truse, nettingstrømper og høye, svarte strømper igjen.
En versjon av Madonnas «Human Nature» matcher lett Madonnas mest utfordrende opptredener. Dette er nærmest et politisk statement i verden i dag. Alt går til himmels til slutt i «Unholy», en av fjorårets aller største hits. og Grammy-vinner for beste sang av popgruppe eller -duo. Smith tar begrepet «shake your booty« til nye høyder. Etter et mellomstikk med den tyske medsangeren Kim Petras på storskjerm avslutter Smith kvelden utkledd som fanden sjøl. Man sitter målløs tilbake når stillheten senker deg, etter et spektakulært og sjarmerende syndig show.
