For to år siden feiret vi 50-årsjubileet til Kalvøya-festivalen. Festivalen utenfor Sandvika kom først, men Ragnarock ble størst. 30.000 fant veien opp til Holmenkollen i sommervarmen, til det som fortsatt er den største festivaldagen i norsk pophistorie. En begivenhet for et publikum som var sultefôret på levende rockemusikk. Publikum på Kalvøya var til å begynne med ikke større enn at festivalen kunne flytte inn i Nadderudhallen da været ble dårlig i 1972. På den andre siden av sommeren i 1973 slo Kalvøya imidlertid tilbake med Frank Zappa, med 15.000 til stede, og konkurransen hadde allerede tilspisset seg.
Et av hovedpoengene med Ragnarock var å filme fetivalen for kino, i beste Woodstock-stil. Dette tilbudet gikk først til Kalvøya, men i Leif Gjerstads bok om denne festivalen går det fram at arrangørene der var skeptiske til å gi fra seg kontrollen over arrangementet til produsentene Centralfilm og regissøren Arne Philip Fraas. Disse fant fort fram til en mer spektakulær arena: Nederst i unnarennet i Holmenkollen, rundt det gamle Besserudtjernet. Selve bakken var ikke bruk. En scene på hoppkanten, med publikum på tribunene kunne kanskje være fristende, men hadde gitt folk flest kink i nakken i lange tider etterpå.
[ Kalvøya 50 år etter: Alle gode festivaler startet i det små ]
Også filmen ble en suksess, og kom i en påkostet DVD-utgave for 15 år siden. Det er et historisk sus over disse gamle levende bildene fra Holmenkollen. Ikke bare på grunn av musikken. Det er rart å tenke på at både de vakre unge menneskene, og de mer tidstypiske frikete opprørerne vi ser blant publikum i 1973, i dag i beste fall er rundt 73 år selv. I forhold til hovedscenene på de største norske festivalene i dag ser vi at det var utrolig mye folk i Kollen denne dagen. Biscener for å spre publikum på festivalområdet var det ingen som hadde hørt om.
At det kom så mange som 30.000 til Ragnarock denne dagen handler nok også om at det var økonomisk overkommelig for de fleste. 10.000 hadde kjøpt billett på forhånd, men enda flere ble lokket oppover når dagen opprant med strålende sol. Billettene kostet 20 kroner. Dette tilsvarer rundt 160 kroner i 2023-penger. Et dagspass på dagens festivaler kommer fort på over tusenlappen. Økonomisk må man også ta mat og drikke med i regnestykket. Det sies at ei pølse eller en brus kostet 3,50 i Holmenkollen denne dagen. Under 30 kroner i dagens valuta, mange år etter at «hundrekronerspølsa» ble en snakkis på Øyafestivalen. På 70- og 80-tallet var det tillatt å ha med seg det man ønsket inn på festivalområdene – også alkohol. I dag er dyr mat og drikke et viktig tilskudd i regnskapene til festivalene.
[ Slik blir festivalsommeren 2023 ]
Når vi snakker om prisnivået skal det også sies at Ragnarock i 1973 hadde et program som ikke ville vakt oppsikt etter dagens standard for store festivaler. Vi er blitt vant til nye verdensstjerner og gamle legender på festivaler land og strand rundt. De var bare tre internasjonale navn på Ragnarock i 1973. Det største navnet som var meldt i løypa var Procol Harum, men de forsvant et sted på veien, og ble erstattet av Skin Alley, som få hadde hørt om. Pretty Things hadde vært et sentralt band i britisk rock midt på 60-tallet, omstilt seg med et par flotte album i overgangen fra 60 til 70-tallet, og burde i rettferdighetens navn vært større. Mungo Jerry hadde hatt en tidløs klassiker med «In The Summertime» tre somre før, de hadde fulgt opp med en fin liten rekke singler, men var i ferd med å avslutte sin tid på hitlistene. I dag kan man komme til å høre flere av årets mest aktuelle navn i løpet av en norsk festivalsommer. I 1973 var det utenkelig at Pink Floyd, Led Zeppelin eller David Bowie skulle spille på festival på våre kanter.
Ragnarock var et fiffig navn på en ny norsk festival, med et godt øre for gamle tradisjoner, og mye bulder og brak. Men «Ragnarock» var også nylig brukt som tittel på et banebrytende album med gruppa Undertakers Circus – som merkelig nok ikke var invitert til festivalen. Gruppa selv mener dette skyldtes gamle uoverensstemmelser om honorarer med firmaet Artist Promotion, og deres leder Stein Robert Ludvigsen, som også var hovedarrangør for Ragnarock.
[ Et nytt Ragnarock med Undertakers Circus ]
De andre største norske navnene i norsk rock i 1973 var på plass. Aunt Mary måtte strykes på grunn av en sprekk i tidsplanen, men fikk åpne filmen med en sekvens som ble spilt inn i ettertid.
Festivalen begynte med det som er blitt stående som et høydepunkt i historien om ny og gammel norsk musikk: En forrykende opptreden av den legendariske felespilleren og folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa sammen med bergensgruppa Saft. Et samarbeid som hadde usedvanlig trange kår. Ifølge Sverre Gunnar Hagas bok «Gudfaren» måtte Osa skrive til Kirke- og undervisningsdepartementet for å undersøke om samarbeidet kunne få konsekvenser for hans statsstipend. Svaret var at det ikke ville medføre forføyning fra departementets side. Det var ikke like enkelt å gjenta suksessen på Spellemannprisen året etter. Saft skulle kåres til årets gruppe, mens Bernhoft Osa fikk årets hederspris. De ville gjerne spille sammen igjen, men nå steppet «Gudfaren» Egil Monn-Iversen inn. Han var musikalsk leder for showet, og mente dette var en hån mot folkemusikken. Men folkrocken gjorde seg godt på den første Ragnarock-festivalen.
I filmen er det fantastisk å se danske Savage Rose i solskinnet, i deres beste ungdom, spesielt i den suverene «The Shoeshine Boy Is Dead». Eller svenske Merit Hemmingson som spiller «Jämtlands brudemarsch», som langt senere ble et sentralt innslag i konsertene til Gåte. Og Prudence med en forrykende «Drunk And Happy». Hva skulle jeg ikke gitt for en hel konsertfilm med dem fra denne tida. Popol Vuh avslutter filmen med Jahn Teigen på sitt aller beste. Vi ser det igjen: Han var en stor rockesanger før han gikk over i underholdningsbransjen.
Arbeiderbladet hadde to artikler om festivalen etterpå. Den første, dagen etter, var en tidstypisk «voksen» ironisering over fenomenet under overskriften «Ragnarock ga hørselssvikt». Publikumstallet oppgis til 35.000, «klappende, badene, øldrikkende og kyssende ungdommer». «Hvordan slagmarken artet seg henimot midnatt vet vi ikke. Vi bakket ut etter tre timer med suggererende hyl og kvinnehvin», ble det rapportert. Ingen av artistene var nevnt her. Langt hyggeligere var det ifølge bladet på «Eldres dag» på Ekeberg samtidig, der 5.000 kom for å høre Harald Heide-Steen jr., Otto Nilsen og Ruseløkka Janitsjarorkester. På mange måter var det en ny tid som nådde landet denne dagen.
En som sto løpet ut var Arbeiderbladets anmelder Yan Friis, som fikk sin rapport på trykk den påfølgende onsdagen. «Vi opplevde at skandinaviske artister fullt ut kan måle seg med internasjonale størrelser», meldte han. Han trekker fram Saft og Prudence, danske Culpeper’s Orchard og svenske Splash som beviser, og tilføyer at Popol Vuh hadde et glimrende show mot slutten. «Men det var først da Savage Rose entret scenen at folk fikk oppleve stort artisteri. Jeg vil på stå at de suverent var Ragnarocks beste innslag», skrev Friis. Den utrettelige Yan Friis har senere gjort det klart at han alltid har mislikt festivaler, at han egentlig ikke trivdes særlig godt der oppe i Kollen, men det kunne han visst ikke skrive i avisa.
Suksessen i Holmenkollen ble forsøkt gjentatt i 1974, men dette året ble Ragnarock en arrangementsmessig fiasko. Gruppa Titanic skulle gjøre sin første opptreden på norsk jord etter det internasjonale gjennombruddet, men kom aldri på scenen, visstnok fordi ingen fant et stativ til congatrommene deres. Også Hawkwind og Prudence ble strøket fra programmet på grunn av altfor lange pauser. NRK lagde et 80 minutter langt program om 74-festivalen, som ligger i nettspilleren deres. Dette dveler naturlig nok ved alle problemene, men inneholder også en legendarisk opptreden med The Sensational Alex Harvey Band, med sangeren som stopper en damestrømpe inn i munnen mens han framfører «Faith Healer». Verdt en festival hele alene!
[ Prudence: Norges beste band, dag-for-dag ]
I 1975 ble Ragnarock flyttet til Ullevaal stadion, med nederlandske Focus som hovedattraksjon. Billettprisen var kommet opp i 30 kroner. Rundt 10.000 møtte opp, på en festival som huskes best for en ekstatisk konsert med Prudence. Stemningen sank litt da gruppa annonserte at de kom til å legge opp. Dette ble også den siste Ragnarockfestivalen.
50 år etter er festivalkulturen helt forandret. På godt og vondt. Festival-Norge er blitt langt mer profesjonelt med årene. Konsertene begynner som oftest når de skal. Avlysninger hører til unntakene. Verdensstjerner spiller i by og bygd med største selvfølgelighet. Men i de nye festivalfestningene er også en frihetsfølelse gått tapt. Ragnarock hadde ingen VIP-avdeling for de som kunne betale enda mer enn 20 kroner. I 1973 hadde de fleste råd til å gå på festival hvis de ville. Et festivalbesøk koster fort ti ganger så mye i 2023 som i 1973, også korrigert for prisstigningen.
Filmen om Ragnarock kan bestilles hos Nasjonalbiblioteket, ligger også på YouTube i en teknisk sett redusert utgave, og er et storartet gjensyn med en historisk hendelse i norsk popkultur.
