---
BOK
Bruno Schulz
«Kanelbutikkane og andre forteljingar»
Fra polsk av Julia Wiedlocha
Skald
---
En gang langt nede på 1960-tallet åpnet jeg en bok skrevet av Bruno Schulz (1892–1942) med den eksotiske tittel «Kanelbutikkene og andre fortellinger». Den inngikk i «Den blå serie», redigert av Gyldendals legendariske Gordon Hølmebakk. «Og «Kanelbutikkene» holdt hva de lovet, fortellinger som sydet og boblet og luktet, en mørk og drømmeaktig verden steg opp fra sidene. Nå har Bruno Schulz og «Kanelbutikkane» gjenoppstått i nynorsk språkdrakt signert polskfødte Julia Wiedlocha i vakker rosa innpakning, prydet med en påfugl.
Så vær så god her er det bare å la seg forføre av en språklig, billedrik fantasi som folder ut en verden som vipper mellom drøm og virkelighet. Til tider er kanskje ordene galskap og mani mer treffende for innhold og karakterer. Men en leseopplevelse utenom det vanlige kan garanteres. Selv om mange forståelig nok vil få en følelse av noe gjenkjennelig når de leser om «en far som forvandla seg til ein kakerlakk». Tanken på Franz Kafka og Gregor Samsa i novellen «Forvandlingen», han som våknet og var blitt et digert kryp – dukker opp. Og Bruno Schulz skal ha vært fortrolig med Kafkas forfatterskap. Som en av de første oversatte han «Prosessen» allerede i 1936.
Det er nødvendig med en liten historisk-biografisk leksjon for å plassere Bruno Schulz, som levde og arbeidet i sin barndoms by, den nå ukrainske Drohobytsj. Familien tilhørte den jødiske delen av befolkningen i byen som da lå i Polen, men som kulturelt var en slags smeltedigel. Bruno Schulz var utdannet billedkunstner, og skal det meste av voksenlivet ha livnært seg som tegnelærer ved byens høyere skole. Livshistorien hans er av det klassisk triste slaget. I levende live oppnådde han aldri suksess, men ble avvist av litterater som ristet på hodet etter å ha lest fortellingene hans. Først etter hans død faller de etterlatte papirene i hendene på noen som forstår, og resten er historie. Hans eget liv endte også tragisk, han nølte for lenge med å flykte, og en dag i 1942 ble han skutt på åpen gate av en nazi-offiser.
Bruno Schulz bruker sitt eget liv og sin nærmeste familie som råstoff i fortellingene sine. Særlig faren Jakob, som drev en klesbutikk i den lille byen, og storesøsteren Adela er gjengangere i de 16 fortellingene i «Kanelbutikkene». Også onkel Karol, tante Agata, fettere og kusiner dukker opp i dunkle værelser og gjengrodde hager. Men det er faren som stadig blir sykere og galere, uten at leseren får noen klar forståelse av hva som feiler ham, som preger familielivet med sine plutselige forsvinninger og forvandlinger. Etter hvert som han blir sykere holder han til i to loftsrom. « Ein sjelden gong kom han ned i husveræret, og då så vi at han hadde krympa, skrumpa og visna. Av og til gløymde han seg, spratt opp på stolen, flaksa med armane, gol og gol..».
Tid og rom oppheves i disse fortellingene, og om faren heter det at han dør flere ganger. Oversetteren Julia Wiedlocha skriver om Bruno Schulz metode at «Barnet ser, og den vaksne skriv», og det er en treffende karakteristikk på disse fortellingene som oppleves som magiske, men også som modernistiske.
[ Innerst inne er Anna-Sabina Soggiu fortsatt den lille jenta fra den fattige blokka på Tøyen (+) ]
I forhold til utvalget i «Den blå serie» fra 1964, som også inneholdt 13 fortellinger fra boka «Under timeglassets tegn», holder den nynorske oversettelsen seg til de 16 fortellingene i «Kanelbutikkane». Til gjengjeld kan den ferske utgivelsen til forlaget Skald vise til en helt nyoppdaget liten novelle, «Undula». Den skal ha litt funnet i en avis fra 1922 av den ukrainske forskeren Lesia Khomychi i 2019. En liten sensasjon altså – og nå på nynorsk. Men også den en gjenkjennelig Bruno Schulz-novelle. Som stilist er han unik. Setningene flyter uhemmet av gårde, bilder males fram med bred pensel. «Sommardagane er kvitglødande og svimlande», ein «ravgul ettermiddag gjorde seg ein augneblink gjennomskinleg og gyllen som mørkt øl».
Oversettelsen til Julia Wiedlocha oppleves forfriskende og ny. Hun har også noen interessante betraktninger over Bruno Schulz betydning for nyere forfatterskap i en «Merknad» i bokas avslutning. Her nevner hun blant annet nobelprisvinneren Olga Tokarczuk, som skal ha kalt Schulz «det polske språkets geni».
