---
4
FILM
«Dracula – The Last Voyage of the Demeter»
Regi: André Øvredal
---
Da jeg slo av en prat med den britiske sjangerregissøren Neil Marshall for noen år siden, var planen hans å regissere «The Last Voyage of the Demeter», men det skjedde aldri. Marshall er bare en i den lange rekken av filmskapere som har vært innom prosjektet de siste tjue årene. Da er det jo kult at nordmannen Andre Øvredal til slutt trakk det lengste strået.
Etter «Trolljegeren» (2010) har Øvredal blitt den mest internasjonalt anerkjente skrekkregissøren vi har her hjemme, med «The Autopsy of Jane Doe» (2016) og «Scary Stories to Tell in the Dark» (2019). Nå gir han seg i kast med en av de mest filmatiserte figurene i litteraturhistorien, så det er en utfordring å komme opp med en unik vinkling. Her hjemme har filmen fått den alternative tittelen «Dracula – The Last Voyage of the Demeter», bare for å være hundre prosent sikker på at vi skjønner hvem dette dreier seg om. Øvredals versjon av den transilvanske greven er ikke en misforstått romantiker og sofistikert forfører (eller eventuelt en narsissistisk skittstøvel som i sommerens Nicolas Cage-komedie «Renfield»). Han er et demonisk udyr (spilt av Javier Botet) som minner om kjærlighetsbarnet til Klaus Kinskis «Nosferatu», en Xenomorph og Lynvingens flagrende motstander Man-Bat.
«The Last Voyage of the Demeter» tar tak i et tidlig kapittel fra Bram Stokers «Dracula»-roman, som vanligvis blir hurtig forbigått i de fleste filmatiseringer. Draculas båtreise fra Transilvania til London om bord frakteskipet Demeter, mens han stort sett slumret i en kasse med jord under dekk – og fra tid til annen sto opp for å smugspise litt nattmat etter leggetid. Filmen utvider denne transportetappen til et klaustrofobisk mareritt, som sikkert ble beskrevet som «Alien» på en båt under produksjonsmøter.
Litt av utfordringen med dette konseptet er at alle som har lest romanen (eller sett noen av de drøyt to hundre filmversjonene) vet at Dracula ikke ankommer London med en trepinne stukket i hjertet, og at situasjonen ender lite fordelaktig for mannskapet på Demeter. Filmen er heldigvis smart nok til å anta at vi vet hvor historien er på vei, så det skjer en del ting her som skipskapteinen aldri rakk å notere i loggboken sin.
Hovedpersonen er den britiske legen Clemens (Corey Hawkins), en velutdannet mann som ble uteksaminert fra Cambridge-universitetet uten jobbmuligheter på grunn av hudfargen sin. Etter å ha blitt strandet i Bulgaria trenger han transport tilbake til England, og får nyss om at frakteskipet Demeter er på jakt etter ekstra mannskap. Kapteinen Eliot («Game of Thrones»-kjenningen Liam Cunningham) har fått i oppdrag å frakte en masse kasser fra Romania til havnen i London, og landsbyboerne som leverer godset til kaien er slett ikke interessert i å bli værende fram til mørkets frembrudd. Eieren er villig til å betale en klekkelig bonus hvis skipet ankommer i tide, men det er en varseltrekant at kassene er tydelig merket med et mystisk dragesymbol.
[ Årets hittil mest effektive skrekkfilm (+) ]
Mannskapet inkluderer den morske styrmannen Wojchek (imponerende allsidige David Dastmalchian), den fanatisk religiøse kokken Joseph (Jon Jon Briones) og nordmannen Larsen (Martin Furulund). Skipsgutten er kapteinens ni år gamle barnebarn Toby (Woody Norman), som viser Clemens rundt på Demeter; en skute romslig nok til å ha rikelig med gjemmesteder og samtidig trang nok til å skape klaustrofobi ute på åpent hav. Snart blir alle dyrene om bord funnet tømt for blod, mens rottene forsvinner sporløst. Clemens prøver å komme opp med en rasjonell forklaring, noe som blir stadig vanskeligere etter hvert som medlemmer av mannskapet blir drept. Under dekk finner Clement dessuten en bevisstløs kvinne med kroppen dekket av bitemerker, og redder livet hennes med blodoverføring (nok et tema fra romanen som ofte blir ignorert).
Hun viser seg å være Anna (Aisling Franciosi), som ble pakket som nistemat fra Transilvania, og advarer dem om at en djevel befinner seg om bord. Disse sjøulkene setter ikke nevneverdig pris på at et kvinnfolk har havnet på skipet for å forbanne dem alle, og lufter ideen om at det kanskje er tryggest å slenge henne over bord.
«The Last Voyage of the Demeter» scorer høyt når det gjelder å bygge opp atmosfære og snikende uhygge, men til tross for sporadiske skruballer blir historien forutsigbar. Det ligger i hele konseptet, og var trolig en medvirkende årsak at det tok så mange år før prosjektet ble filmatisert. Det er definitivt elementer her som gir inntrykk av å være formet av studionotater, markedstesting og omskrivinger av manuset, men André Øvredal ser ut til å ha fått tilstrekkelig med kreativt alburom til å iscenesette historien på en kompromissløs måte. Han manøvrerer skuta med stødig hånd og får maksimalt ut av budsjettet; med noen storslagne åpningsscener spilt inn i Malta og sømløse digitaleffekter. Han sliter med å vrenge sterke følelser ut av de melodramatiske scenene, men filmen er overraskende nådeløs, noe som understrekes av en streng «R»-rating i USA. Der det dessverre ser ut til at «The Last Voyage of the Demeter» har floppet økonomisk etter en laber premierehelg.
[ Mutantmoro! ]
Jeg mistenker at mangelen på kjente skuespillere har vært en box office-belastning, selv om Øvredal har castet filmen med et ensemble av førsteklasses karakterskuespillere. Det er mulig at Øvredal bli litt for ærbødig og gravalvorlig i sin tilnærming til materialet; han har endt opp med en film som er såpass klassisk i formen at den sliter med å skille seg ut i havet av Dracula-filmer. «The Last Voyage of the Demeter» er såpass tidløs at den trolig vil fungere bedre i retrospekt enn som sensommerfilm på kino, og vil garantert dukke opp på en del lister over severdige «Dracula»-filmatiseringer i fremtiden.
