---
5
MUSIKK
Backstreet Girls
«In Lust We Trust»
Voices of Wonder
---
Det enkleste i verden ville være å plassere Backstreet Girls i båsen med rockeband som utgir den samme skiva gang på gang. Stort mer feil kan man ikke ta, selv om det var en stund for noen år siden da kreativiteten i bandet var på et nivå der samlebåndet føltes farlig nærme. Noe annet skal man heller ikke forlange i løpet av en karriere hvor de i sitt 40. år nå utgir sitt 18. album. Det siste korte tiåret har de derimot gang på gang vitalisert sin egen svir av en oppskrift, en kombo av punk, boogie og rock som fortsatt må sies å være ren gift for alt som tilhører konformiteten. Bare hør på «Not Sorry At All», en punkrockslegge som på ingen måte unnskylder seg.
Det har i det siste blitt atskillig mer Backstreet Girls i den offentlige monitoren, og særlig i årene rett før og i kjølvannet av pandemien. Først og fremst er de en institusjon, med en knallhard fanbase som stadig flere oppdager. Gitarist Petter Baarlis oppdrag og andre gjøremål utenfor bandet, og ikke minst dokumentarfilmene «Tilbake til Muotathal» og det rocka pandemiportrettet «Backstreet Girls – En farligere variant», har i høy grad bidratt til å holde Backstreet Girls i rampelyset. Det hadde imidlertid ikke virket om ikke «jentene» hadde levert som de skulle. Det gjør de. Nå er de også nominert for innlemmelse i Rockheim Hall of Fame. Det skulle bare mangle.
Årets album «In Lust We Trust» er ikke unntaket. Og om den skulle være det, er det som Backstreet Girls’ beste skive på svært mange år. For utenforstående kan det se ut som Petter Baarli og Bjørn Müller soler seg i legendeglans, men den har de jobbet beinhardt for. De er kjernen i og garantien for bandets eksistens. Nåværende besetning med Gaute Vaag på bass og Jonas Amazonas på trommer, har gitt ytterligere kraft til konsertdelen av bandet. Som liveband har de fortjent nok bare vokst, enten de spiller på de små klubbene hvor vokalist Bjørn Müller må knekke i vinkel under lave tak, eller de inntar festivaler som Tons of Rock med alt de har av power og fandenivoldskhet. Nå kommer de også ut fra studio med nye låter, riff og viltvoksende sjangertro tekster som har ivaretatt energien og tryggheten fra scenen.
Under innspillingen av albumet hadde Anders Langset fortsatt trommestikkene, mens produsenten er Stamos Koliousis, som også produserte Spellemann-nominerte «Normal is Dangerous» (2019). På skiva hadde Anders Langset fortsatt trommestikkene, mens produsenten er Stamos Koliousis, som også produserte Spellemann-nominerte «Normal is Dangerous» (2019). Koliousis kommer fra en annen metaltradisjon enn Backstreet Girls. Blant de norske bandene han har produsert er Vreid og Djerv, men også mer ekstreme metalband som Keep of Kalessin og Carpathian Forest.
Om han ikke drar Backstreet Girls i den retning, har han sørget for å skape rom for mer variasjon i lydbildet og en helt annen dynamikk i produksjonen. Dette er tungt, lurvete og har store doser svart kajal i øyekroken, men de holder det på samme tid stramt, gjennomterpet og tøft på et nivå vi ikke har hørt dem på lenge.
Rent teknisk fortsetter de å dundre fram som et lite illsint godstog med norsk rocks feteste gitarriff og boogierocklåter under plogen. De har ikke et sekund forlatt den herja stien de har vært på siden 1984, og idet de går inn i sitt førtiende år er det med et knippe låter som lukter av skittengrå og neonspeilet spilleglede som gjenspeiler en gjennomlevd livsstil som krever stamina og kompromissløs dedikasjon.
I «Smoke» synger tekstforfatter Bjørn Müller om at han har en både ung og gammel sjel, og refrenget går kort sagt rett inn i rockens kjerne med «I smoke and drink» og så videre. Han har alltid levert ordspill som om de kom på tube, og her klemmer han ut den ene uslepne diamanten etter den andre, som i den herlige åpningslåten «Beef Chop Suicide».
Det er ikke sikkert «Sister Satan» er like smart som Nancy Drew, men så lenge hun fortsetter å forfølge Bjørn Müller blir det i hvert fall gode låter ut av det. På «In Lust We Trust» er denne låten blitt albumets mest atypiske ved siden av «Rocky Lee», som er historiefortelling på høyt nivå, mens «Waste Side Story» har litt av Slade og Alex Harvey. Ikke dermed sagt at boogierocken har bleknet. Tvert imot har den knapt vært tyngre, som om viril vilje til nysgjerrighet krasjer inn i erfaringene som ligger i Baarlis lange liv som limt til gitaren. Ekkoene fra Angus Young-riffene er intakte, boogien tåler tonn med ballast og øsende riff og fyldig vokalkor skaper på sitt beste vegger av lyd som ikke lar seg bryte.
I «To Cool For You» holder Müller blikket til Lemmy Kilmister, og det samme kan vi si om hele bandet på avsluttende «Doomday Hell». Den er en rifftung jævel med et batteri vi knapt har hørt maken til fra denne kanten, et reelt markløft som skaper en klassisk ustoppelig låt et sted mellom nettopp Motorhead, Montrose, Ted Nugent (ingen sammenligning for øvrig) og ZZ Top anno «Tush». Bare enda et hakk skitnere. Om de setter sin lit til lysten, kan vi trygt sette vår lit til Backstreet Girls.
