---
5
FILM
«Return to Seoul»
Regi: Davy Chou
Fra./Kam./Sør-Korea/Be. – 2022
---
Den kambodsjansk-franske auteuren Davy Chous «Return to Seoul» er løst basert på opplevelsene til hans venn Laure, som dro tilbake til fødelandet Sør-Korea etter å ha blitt adoptert til Frankrike. «Return to Seoul» er gjennomført velspilt, noe som er desto mer påfallende fordi flere på rollelista ikke har noen tidligere filmerfaring. Inklusive hovedrolleinnehaver Park Ji-min, en visuell kunstner som tok en aktiv del i å utvikle både rollefiguren og manuset. I likhet med Freddie er hun født i Sør-Korea og oppvokst i Frankrike, og har i intervjuer snakket om traumaet med å mangle en forbindelse til kulturen i fødelandet mens man fortsatt føler seg som en utenforstående i landet man bor i.
At Park har investert så mye omtanke og kreativ energi inn i denne nyanserte rolleskildringen er en enorm del av årsaken til at «Return to Seoul» ender opp med å bli så vellykket.
Hun er Frederique «Freddie blant venner» Benoit (Park Ji-min), som vi følger gjennom flere faser i livet under et tiår, mens hun prøver å danne en slags fred med å være adoptert – og finne sin identitet. Hun vokste opp i et trygt hjem i Frankrike etter å ha blitt adoptert bort av sine biologiske foreldre i Sør-Korea som baby, men da vi først møter Freddie er hun tilbake i Seoul for første gang siden den gang. Etter alt å dømme en spontan ferietur, men vi får en følelse av at det er flere årsaker til at hun valgte å dra til akkurat hit.
[ «K-Town» gir Kristiansand og bibelbeltet en på pungen (+) ]
Freddie er en komplisert person, som klarer å være veldig utadvendt og introvert på samme tid. En bra blanding av rastløs energi, innstengt sinne og enorm sårbarhet. Flink til å danne nye bånd og finne venner, enda flinkere til å klippe båndene nådeløst så fort hun mister interessen.
Hun har null tålmodighet med de sosiale kodene som er en så essensiell del av den sørkoreanske folkesjelen, eller sensitive menn som blir sentimentale når de drikker. Er veldig flink til å distrahere seg selv med utagerende oppførsel når de vonde følelsene trenger på, eller folk kommer for nære. For utenforstående gir Freddie inntrykk av å være en kaotisk naturkraft, men vi får gradvis en bedre forståelse for hvorfor hun er som hun er. Freddie blir umiddelbart gode venner med Tena (Guka Han), den reserverte resepsjonisten på pensjonatet hun tar inn på. Tena forslår at hun oppsøker Hammond adopsjonssenter, som sikkert sitter på informasjon om de biologiske foreldrene. Siden Freddie først er i Seoul kan hun jo benytte sjansen til å møte dem.
[ «Miss Saigon» med hjerte og hjerne på Folketeateret (+) ]
Freddie oppfører seg som om dette er den dummeste ideen i verden, men dagen etter tar hun allikevel en tur innom kontoret deres. De kan gjøre fint lite uten adopsjonspapirer, saksnummer eller engang et fødenavn. Alt Freddie har er et lite foto av moren, noe som viser seg å være nok til at saksbehandleren klarer å grave opp saksmappen hennes. Resten er opp til foreldrene, og hvis de ikke er interessert i møte datteren er det fint lite mer byrået kan gjøre. Moren gir null respons, men det tar ikke lang tid før Freddies biologiske far (Oh Kwang-rok, en gjenganger i filmene til Park Chan-wook) ringer.
Familien hans ønsker Freddie velkommen med vidåpne armer, men hun er avmålt og distansert. Faren blir overveldet av følelser, sender sentimentale meldinger i fylla og Freddie føler at han «drukner meg i sorg». Under en middag foreslår han at hun flytter inn sammen med familien hans, og tilbyr seg å finne henne en god ektemann. Velment, men veldig misforstått - og understreker den enorme kløften mellom dem, og de to kulturene Freddie dras mellom.
Hun snakker ikke et ord koreansk, skjønner ikke oppførselen deres og klarer ikke engang å orientere seg i familiens kjøleskap. Kan ikke komme seg fort nok bort derfra. Det blir for mye. Isteden går hun tilbake til sin vanlige taktikk; kutter all kontakt og bestemmer seg for å bli en annen person. Halvveis ut i filmen hopper vi to år frem i tid, til Freddies fødselsdag i 2016. Hun er 27 år og fortsatt i Seoul, men knapt å kjenne igjen. En kald, kynisk konsulent som har dykket dypt ned i Seouls neondekorerte uteliv, mens hun vrenger ut de innestengte følelsene på dansegulvet i teknoklubber. Situasjonen blir ikke bedre etter at moren endelig gir lyd fra seg, bare for å si at hun ikke vil ha noe med datteren å gjøre.
Venninnen Tena sier på et tidligere tidspunkt: «du er en fryktelig trist person». Hun tar ikke feil. Dette er ikke en film som byr på enkle løsninger eller forsikrer oss om at alt vil ordne seg til slutt. Et komplisert, konstant uforutsigbart portrett av en uutgrunnelig person; vidåpen for tolkning og full av nærbilder av tause ansikter som forteller oss alt vi trenger å vite. Ingenting av dette ville ha fungert uten Park Ji-min, som gjør en så sterk prestasjon at det nærmest virker ufattelig at hun er helt uten filmerfaring, og ifølge intervjuer har null interesse av en karriere som skuespiller.
Det er mulig at Park vil slite litt med å finne en regissør som er like villig til å gi slipp på kontrollen og samarbeide som Davy Chou, men sammen har de uansett skapt et av årets mest minneverdige, særegne dramaer.
