---
5
LÅT
Amir
«Ye»
---
Amir er lyden av høsten ‘23. Nå utgir 21-åringen fra Skullerud «Ye», første låt i et singelslipp på i alt seks som ved årsslutt skal utgjøre EP-en «Europa». På det som blir tittelkuttet med slipp i desember rapper han: «Stopper ikke før en som ikke liker musikk sier jeg er best i Europa». Når han slipper unna med den er det fordi han er en fersk låtsmed med boka full av talent. «Trøtt på alle rappere/så kall meg en skribent» sier han, og fanger den delte byen, stirrer inn i sin egen generasjons kalde speilbilde og rapper med flyt og rim som naturlig nok har fått langt mer erfarne artister til å sperre opp øynene. Når han drysser luksusmerker er det med en annen bismak enn for eksempel hos Undergrunn.
Musikalsk er Amir forlengelsen av Karpe og Jonas Benyoub, på en god og ikkehermende måte. I Mario Blatancics produksjon er det blitt en lett sjangerblandende miks av flytende elementer og emosjonelle strenger som bygger opp under vers som er catchy og småfrekke. Amir rapper med selvsikkerhet, dropper navn, disser bransjen og er ikke redd for å flagge politiske meninger både i og mellom linjene: «Heromkring/vi gjør om stein til diamanter/ingen fritidstilbud/barna sitter her og damper/vi tråkker rundt i mørket/går i gater uten lamper», rapper han på «Ye». Dette er en strålende opptakt til resten.
Makosir
---
4
LÅT
Makosir
«Starte på nytt»
---
Patrick Makosir fra Holmlia har for lengst vist at han er en av de mest spennende nye stemmene i skjæringspunktet mellom rap og pop/RnB. Fjorårets «Falle over kanten» hadde et raffinement som man sjelden hører i dette feltet, og siden har han vært med på en rekke samarbeidsprosjekter med blant andre Filip Bargee, William Gamborg, Isah og Arif. Det er bare et tidsspørsmål før hele dette miljøet inntar tronen i norsk popmusikk. Makosir legger inn et godt bud med «Starte på nytt», den første låten fra en kommende EP, og den første som nærmer seg klubbgulvene.
Dette er noe litt annerledes, en låt som etter en stille og søkende pulserende intro hvor han trygler om å møte eksen, nærmest kaster en tung bør fra skuldrene og eksploderer i tempo og innstilling. «Starte på nytt» kan man tyde i dobbelt forstand, for også musikalsk er dette en ny start. Mindre melankolsk enn vi er vant til, selv om også denne teksten har noen triste drag. Refrenget høres innimellom litt ut som en smoothere versjon av noe Undergrunn kunne laget, men energien er annerledes og mer livsglad. Til å handle om savnet etter en eks er dette det reneste lykkelandet.
Giddygang
---
5
EP
GiddyGang
«Art Over Profit»
---
Vi må innom GiddyGang denne uka også. Det er ikke lenge siden de utga låten «Queendom», som fikk en krystallklar 5-er her i avisa. Nå er den samt singelen «Belive It» og andre samlet på EP-en «Art Over Profit», som også byr på noen nye gromlåter. GiddyGang er et omfangsrikt bustetroll fra Oslo som låter som de alene vil revolusjonere den hip hop-infuserte funken og dermed videreføre arven etter Soulquarian-kollektivet og helter som The Roots. Det er eksperimentelt, men samtidig varmt, lekent og vanskelig og ikke elske.
«Believe It» er en funky godbit som løfter seg også i EP-helheten, Ivan Ave gjester på «Let Me In», mens tittellåten «Art Over Profit» er en manifestasjon av alt de står for. Den kjøligvarme og raffinerte vokalen til Sarah Vestrheim og den elegante rappingen til Vuyo (Ole Vuyo Småge) føyes ikke minst på denne sammen i harmonisk tospann. Gjennomført lekkert, fullt av boblende detaljer i blåserrekkene og arrangementene, sløyt, halvt jazza og med smult avsluttende partier. Det på tittelkuttet kunne Michael Kiwanuka glatt rappet om han kunne.
Benji og Banden
---
4
LÅT
Benji og Banden
«Til jeg dør»
---
Oslobandet Benji og Banden er bandet for deg som liker den rufsete britiske gitarpopen, som ikke får nok av John Olav Nilsen og som mener at rocken skal være allsangvennlig med store og lettfattelige bilder. Ja, de låter fortsatt som en norsk lillebror av Håkan Hellström, en sammenligning de ikke blir kvitt med denne låten heller. Men Göteborgs store sønn er heller ikke den verste å bli sammenlignet med.
De fire debuterte for et par år siden og fikk god oppmerksomhet for den første selvtitulerte EP-en. «Midt i gata» som kom sist vinter, bekreftet dette, og nå kommer en låt som ble innspilt under oppkjøringen til debutalbumet. «Til jeg dør» er akkurat så stor som tittelen høres ut som, med spisse og rytmiske gitarriff, et refreng som løfter hodet mot himmelen og et sound som får deg til å sjekke flyprisene til London. Blir allsang av dette, selv om den minner litt for mye om alt mulig annet.
Bråtabrann
---
3
LÅT
Bråtabrann
«Alltid mekke bil»
---
En hyllest til sliteren, arbeideren, han som ødelegger seg selv på hardt kroppsarbeid. Bråtabrann gjør ære på bilmekanikeren med «Alltid mekke bil». Det er en sang som treffer hverdagsheltene midt i smøregrava. Likevel blir dette noe tamt i lengden selv om Trøgstad-gjengen med Fredrikstad-profil Morgan Lillehjem i spisser er hakket mer drevne enn de fleste som driver med det som gjerne kalles bygderock nå til dags.
Lillehjem synger drivende og bandet får etter hvert opp turtallet på låten. Og igjen, som i bandets forrige «Hele bygdas mann», da de hyllet bygdeoriginalen, er det nærliggende å tenke på Hellbillies. Og gjør man først det, skulle man ønske at Bråtabrann la inn litt mer tyngde, litt skarpere kanter og mer egenart i en låt som dette, som tross alt er egnet til å treffe bredt så vel musikalsk som tematisk. Bygderockere ikke minst bør tillate seg en sladd og en brekksving innimellom. Det hadde alle som mekker bil fortjent.
Aiba
---
3
LÅT
Aiba
«21. september»
---
Så var høsten her for alvor, med en septemberkveld som i hvert fall ikke Aiba har glemt. Og som han håper den han har skrevet sangen til også husker. Dette er en sang fra en som karrieren et øyeblikk gikk til hodet på, og nå angrer han. Aiba, eller Kristian Frantzen, har da også hatt en kometkarriere. Skuespillerprofil fra «16-19»-serien på NRK, en rekke singler på egen hånd, med «Sympati» som den mest kjente og med 10 millioner rotasjoner på Spotify alene. Mange kan ta av for mindre.
«21. september» er litt i det samme melankolske landskapet som «Laken»-låten han utga med Lille Caesar tidligere i år, men enda sårere og innadvendt og med tungt pianoakkompagnement. En hulkende bønn om å bli holdt, om regn og ikke adjø og smerte og alt som er vondt helt der ute på kanten til klisjeene. Tristere enn dette blir ikke høstmørket, men Kastels produksjon kunne vært et knepp mørkere for å tilføre låten litt større motstand.
Krissy Mary
---
5
LÅT
Krissy Mary
«Take A Chance On Me»
---
Tittelen til tross, glem ABBA et øyeblikk. Det skjønner nok alle som fikk med seg fjorårets album «Feme Sole» av Krissy Mary, en av de mest bemerkelsesverdige utgivelsene hentet fra krysset der folkrocken kjører seg vill akkurat idet mørket senker seg. Med «Take A Chance On Me» er Kristine Marie Aasvang, altså Krissy Mary, ute med den første låten fra oppfølgeralbumet, som kommer i november. Og denne turen inn i et drømmende, episk og urovekkende landskap er vi gjerne med på. Igjen byr hun på noe som føles kjent, likevel unikt,
Kristine Marie Aasvang er en lydkunstner som har studert vokalteknikker fra flere steder i verden. I år som i fjor er hun representert på Høstutstillingen med et vokalt performance-verk som kan bestilles live. Her har hun blant annet med seg Selma French. Albumet som kommer senere i høst får tittelen «Virago» og hun produserer selv i samarbeid med Ulvers Anders Møller. Mastringen er gjort av Lasse Marhaug, og gir en pekepinn på hvor vi skal i retning den pop- og rockreflekterende samtidsmusikken som man aner konturene av i et vakkert og lummert terreng hvor sansene trigges av så vel meningen bak ordene som utførelsen i seg selv.
Frida Ånnevik
---
5
LÅT
Frida Ånnevik
«Alt hu treng»
---
Man kan vel egentlig ikke få nok vuggesanger, i hvert fall ikke når Frida Ånnevik har bestemt seg for å lage en til. Dette er kanskje ikke en vuggesang i tradisjonell forstand. «Her er en voggesang til deg, venn. Du er alt hu treng», synger hun like mye til den som er blitt mamma eller pappa og som står foran noen av livets aller største mysterier. Det ligger både undring og lett tristesse over måten hun framfører den på.
Det første verset er tilegnet Ånneviks faste gitarist Haldor Røyne, skrevet da han var nybakt pappa. Da sangen ble spilt inn forteller Ånnevik at hun selv var gravid uten at noen andre visste det. Det blir fin musikk av sånt noe, særlig når Røyne drar de blåeste draga og Ånnevik på slentrende, ømt og skjørt vis synger en vise som har både trøst og oppmuntring i seg, nydelig produsert og bygd opplever de store spørsmålene i livet.
