Stephen Ackles ble funnet død i sitt hjem torsdag, melder familien hans til NTB. Han ble 57 år gammel, men rakk å sette store spor etter seg i norsk musikk.
I 2021 kåret foreningen Norsk Americana Forum en kanon av de 15 beste norske albumene fra før år 2000 som er spesielt inspirert av den amerikanske kulturarven. De 15 var ikke rangert, men nå må det være lov å avsløre at «One For The Moon» med Stephen Ackles fra 1995 var den som hadde fått aller fleste stemmer. I konkurranse med navn som Hellbillies, Midnight Choir, Somebody’s Darling, Jonas Fjeld og Øystein Sunde.
I en kommentar for anledningen måtte jeg innrømme at dette var ei plate jeg hadde glemt, eller enda verre, aldri egentlig registrerte. At plata var produsert av amerikanske Larry Campbell ble heller ikke et stort poeng den gangen. Det var ennå to år igjen til han skulle bli Bob Dylans faste gitarist. Å høre den igjen var en påminnelse om at Stephen Ackles var en artist som ikke alltid fikk den oppmerksomheten han fortjente, med en stemme i særklasse.
«Nerve og intensitet», det er alt det dreier seg om, sa Stephen Ackles til Arbeiderbladet da han ga ut «One For The Moon» i 1995. Ackles ble født 15. februar 1966. Moren var norsk, faren fra USA. Han vokste opp i Brevik i Telemark, og i Illinois i USA. Han ble tidlig opptatt av rockens store legender, Elvis Presley, Little Richard og spesielt Jerry Lee Lewis. Debutalbumet til Stephen Ackles & The Memphis News ble nominert til Spellemannprisen i countryklassen i 1988. Men Ackles sang også rock’n’roll og gospel med stor overbevisning, og ga etter hvert ut en lang rekke album som beviste det.
Stephen Ackles var aldri den kuleste artisten i Norge. Han la aldri skjul på sin beundring for den gamle amerikanske musikken, og hadde ikke behov for å oppdatere den i stor stil. Han markerte gjerne sin religiøse overbevisning, og forsøkte seg som Frp-politiker. Ikke et helt vanlig ståsted i musikermiljøer, men så kom han også i skarp konflikt med Sylvi Listhaug da hun kritiserte Pride-paradene i 2009. Han gikk også inn for å fjerne Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe fra partiet, av antirasistiske grunner.
Som mentor i «Stjernekamp» kom han i 2014 med et uheldig utsagn om en opptreden som var så sterk at den var som «å voldta låten». Han la seg etterpå så skamfullt flat, for det han kalte en «hysterisk dårlig gjennomtenkt kommentar», at ingen kunne bruke det mot ham siden. Ackles hadde likevel sine vanskelige sider. Han var ikke alltid på rett sted til rett tid. Men han var en svært godt likt musiker, både i miljøet generelt, og blant sine nærmeste medspillere. Hans underholdende egenskaper tok ham også til teaterscener og utallige TV-programmer, også som programleder.
Stephen Ackles fikk et helt nytt publikum da han framførte «Satan» på «Trygdekontoret» på TV i 2012. En ganske ukjent amerikansk sang fra 1969, som i beste fall hadde kultstatus, fra den spekulative filmen «Satans’s Sadists». Ackles gjorde den til «sin egen», som det heter om de beste coverlåtene. «Det føltes først litt rart, for jeg hadde nettopp kommet hjem fra en gospelturné, men låten handler jo ikke om selve Satan. Den handler derimot om å vokse opp uten trygge rammer, noe som kan føre til ondskap og galskap», sa han til Frelsesarmeens magasin Krigsropet. På Nye Takter-sidene i Dagsavisen kåret vi den til årets beste coverlåt. «Satte en real støkk i alle som så på. For en intensitet! For en stemme!», sto det i begrunnelsen
Framføringen av «Satan» ga Ackles en nytt liv som artist, som han tok vare på. Han ga ut det fine albumet «For More Than Only Tonight» året etter, og det enda finere «The Confidence Game» i 2015. De mer dempede låtene hadde en slags Jimmy Webb-ånd over seg, “et godt utgangspunkt for Ackles å bruke sin følelsesladede stemme på”, sto det i vår omtale.
I senere år hadde Stephen Ackles også en trio med Paal Flaata og Vidar Busk. De ga ut tre album som hyllet Elvis Presley, en trilogi som toppet seg med Presleys gospel-repertoar i « A Thing Called Love» i 2018. Det krever sin mann å synge etter Elvis, men hvis noen kunne klare det var det disse, mente vi i anmeldelsen.
I intervjuet i Arbeiderbladet om «One For The Moon» I 1995 reflekterte Stephen Ackles rundt karrieren, og forbildene han ofte kom i nærkontakt med. – Når jeg sitter sammen med Jerry Lee Lewis og Carl Perkins blir jeg ofte påminnet om å ta en ydmyk rolle. Folk som kommer på mine konserter har en forventning om å få rikelig med valuta tilbake, og jeg har hverken lov eller mulighet til å ta lett på den oppgaven. Musikk er ikke lek, det er blodig alvor, mente han.
Stephen Ackles gjorde sin siste opptreden så sent som i forrige uke. Han hadde også gjort ferdig et nytt album før han døde, en hyllest til Erik Bye. Vi håper å få høre dette også en vakker dag.
