---
Kirsty MacColl
Real
Universal
---
De fleste kjenner nok Kirsty MacColl som duettpartner for Shane MacGowan i «Fairytale of New York» med The Pogues. Ikke så mye si på det. Dette er en sang som har gått inn i de faste juleforberedelsene. En av de kjæreste «nye» julesangene, nettopp fordi den er så ulik de fleste andre. Denne saken om Kirsty MacColl var i ferd med å bli publisert og gå i trykken da den triste nyheten om Shane MacGowans død kom 30. november. Også hun forsvant for oss så altfor tidlig, og var så mye mer enn bare denne ene sangen.
Jeg vil derfor benytte anledningen til å minne om at både The Pogues og Kirsty MacColl var blant 80-tallets fineste popartister. Av alt jeg skriver om på disse sidene tror jeg ikke det er noe jeg blir så glad og oppglødd av som å høre de beste sangene til Kirsty MacColl og The Pogues, hver for seg.
Altfor få er klar over at Kirsty MacColl i de 20 årene før hun døde lagde noen av de flotteste sangene i britisk pophistorie. der smarte, skarpe tekster fikk følge av ualminnelig oppløftende melodier. Hun var rett og slett en av de beste, både som sanger, komponist og ikke minst tekstforfatter. Helt alene ble hun attpåtil et av verdens beste bakgrunnskor. Det triste er at alt dette bare hører fortida til. Vi var midt inne i den 14. sesongen med «Fairytale Of New York» da den tragiske nyheten kom om Kirsty MacColls bortgang, 18. desember 2000. Påkjørt og drept av en mangemillionær i speedbåt under en ferie i Mexico. Da hadde hun nylig gitt ut albumet «Tropical Brainstorm», sterkt inspirert av flere turer til Havanna med Billy Bragg, i en solidaritetskampanje for Cuba.
Dette blir vi også minnet om med utgivelsen av det 30 gamle albumet «Real», som ikke kom ut da det ble spilt inn i 1983, men nå er en del av den gedigne CD-boksen «See That Girl», åtte CDer med 161 spor, det meste som fantes. Noen av de beste sangene på «Real», som «Berlin», «Roman Gardens» og «Annie», ble med da debutalbumet ble nyutgitt i 1985, mens resten bare ble glemt. Nå er det endelig ute i sin sannsynlige tiltenkte form. «Real» bobler av elektronisk 80-tallsestetikk, men viser igjen MacColls sikre popteft, hennes godt poengterte tekster og den uendelige fascinasjon for forskjellige stilarter fra hele verden. «See That Girl»-boksen er ikke presentert i sin helhet på strømmetjenester foreløpig, men «Real» er lagt ut som et eget album. Det samme er et konsertopptak fra Londons Jazz Cafe i 1999.
Første gangen jeg hørte Kirsty MacColl var i en platebutikk i London i 1979, midt i en sommer full av postpunk, reggae, 2 Tone og «Rust Never Sleeps» med Neil Young. Her kom «They Don’t Know», denne overdådig fengende poplåten, som egentlig hørtes 20 år eldre ut, men som passet perfekt inn i ei ekstra god tid for musikk. Men singelen slo ikke an. Det gikk en stund før Kirsty MacColl kom tilbake. Jeg var lenge redd for at jeg hadde skrevet den beste sangen min som 17-åring, fortalte hun meg senere. Sangen hennes ble bedre kjent med Tracey Ullman, som fikk en stor hits med sin note-for-note kopi, som var nr. 1 i Norge ni uker på rad i 1983. Ullman fikk sin neste hit med «Terry», enda en sang av Kirsty MacColl som ikke hadde slått an med henne selv, nå også med gjenbruk av det opprinnelige instrumentalsporet, for enkelhets skyld.
Ironisk nok ble Kirsty MacColls egne største hits coverlåter av andre, av Billy Braggs «New England» og The Kinks’ «Days», som hun tok like høyt på listene som de klarte selv. Hun gjorde en flott jobb med den, sa Ray Davies fra The Kinks til oss. – Det rare var, hun sang den med oss på en konsert etterpå, og var så nervøs at hun begynte å gråte. Hun var jo ei så sterk jente, med sterke meninger. Historien hennes endte så tragisk. Jeg savner henne. Hun kunne vært et så godt forbilde for unge sangere i dag, sier Davies. Billy Bragg ga henne til og med et ekstra vers, som han alltid tilegner henne når han synger den på konsertene sine.
Kirsty MacColl var datter av folkesangeren Ewan MacColl, han som skrev «Dirty Old Town». Men han hadde allerede forlatt familien da hun ble født, og hun var aldri overdrevet opptatt av opphavet. Bortsett fra at han kanskje ga henne en grunnleggende skepsis til menns troverdighet. The Pogues’ fortalte at de måtte lære henne «Dirty Old Town» da hun skulle være med dem på en turné, «siden den ikke var spilt inn av the Beach Boys».
For Kirsty MacColl oppdaget popmusikkens herligheter da hun fikk høre «Good Vibrations» som seksåring. Før dette hadde det aldri falt meg inn at musikk kunne være spennende, fortalte hun. I tillegg til å lage de herlige sangene sine utviklet hun en egen flerspors korteknikk, som gjorde henne til et engelsk Beach Boys helt alene. Hør bare hennes versjon av «You Still Believe In Me» fra «Pet Sounds».
I tillegg til å være duettpartner for Shane MacGowan i The Pogues ble hun The Smiths’ foretrukne korsanger. Hun hjalp også til på flere av platene som ektemannen Steve Lillywhite produserte, fra Talking Heads til The Rolling Stones. Det var han som tok med seg «Fairytale Of New York» hjem og lot henne prøve seg på damestemmen i sangene. Da gruppa fikk høre resultatet var de ikke i tvil om at sangen var ferdig. Det finnes ett samarbeid til mellom disse som ikke alle kjenner til, fra 1990: En sammensatt versjon av Cole Porters «Miss Otis Regrets» og «Just One Of Those Things», med tilhørende musikkvideo, fra albumet «Red Hot And Blue», til inntekt for arbeidet mot aids.
«Morsom, sjarmerende og intelligent» var Shane MacGowans beskrivelse av Kirsty MacColl i et av de mange anbefalingsbrevene inne i omslaget på samleplata «Galore». «Stemmen til en engel, med en hjerne og et hjerte satt i brann av Thatchers England» skrev David Byrne. «Rødt hår, skarp tunge, skulle vært irsk», mente Bono. Hun fikk lov til å bestemme rekkefølgen av låtene på «The Joshua Tree», som Steve Lillywhite produserte for U2. Rett og slett ved å sette opp favorittsangene sine i rekkefølge.
Kirsty MacColl valgte å prioritere parets barn på 80-tallet. Det gikk åtte år fra debutalbumet «Desperate Character» til det neste, «Kite» i 1989. Dette ble til gjengjeld kanskje hennes beste, med den energiske «Free World» som det nærmeste hun kom en hitsingel med en helt egen låt. Og en sang som viser hennes politiske pålitelighet, en sang som har en skremmende aktualitet i ei tid med nye høyrevridde autoritære strømninger: “And I’ll see you baby when the clans rise again/Women and men united by a struggle going down/You’ve got to walk into the water/With your sister and your daughter/In this free world».
Kirsty MacColl kombinerte en herlig popteft med en god utviklet sans for slående tekster. Sangene hennes har en herlig frekk og selvsikker tone. Nåde den mannen som forulempet Kirsty MacColl, han sto i stor fare for å bli utlevert i bitende sarkastiske ordelag, men alltid med en befriende humoristisk undertone. – Det er ofte de verste situasjonene som skaper de beste historiene, fortalte hun da jeg snakket med henne i 1989. Da jeg traff henne igjen i 2000, bare et halvt år før hun døde, la hun til: – Da jeg vokste opp sang fortsatt kvinner sanger som var skrevet av menn. Mannlige fantasier om kvinner som sang «baby I love you», og alltid kom tilbake uansett hva de hadde vært utsatt for. Jeg synes det var helt meningsløst. Men jeg liker menn! Jeg pleier bare å skrive flere sanger når jeg er ulykkelig enn når jeg har det bra.
Vi hører det spesielt godt i to av de mest kjente sangene på hennes siste album, «Tropical Brainstorm». I «In These Shoes» forteller hun om dårene hun treffer på byen, som lover ta henne med til de høyeste fjelltoppene, og de beste rideturene. «I disse skoene», spør Kirsty MacColl. Han som hun virkelig faller for blir omsunget i «England 2 Colombia 0». Bedrageren blir avslørt midt i et fotball-VM, «and I know just how those Colombians feel», synger hun om å føle seg slått.
Vanligvis er det bare de store superstjernene som har egne hyllestband, men i Norge fikk Kirsty MacColl sin egen venninnegjeng. Halvsøstra Til Kirsty heter gruppa som har laget norske versjoner av låtene hennes. Halvsøstra er morsomt nok langt på vei identisk med den gamle feministgruppa Amtmandens Døtre, som lagde flere plater i de radikale 70-årene. – Hører du overflatisk på sangene hennes høres de ut som fengende allsidig pop. Når vi begynner å gå nærmere inn i tekstene har de mange vinkler og refleksjoner som viser at det står en skarp hjerne bak, mente Hege Rimestad i gruppa.
Kirsty MacColl har fått sitt minnesmerke i London. En enkel plakett på en benk på plassen Soho Square, som hun synger om i sangen av samme navn. Om å vente på en mann som ikke dukker opp til et stevnemøte, på selveste bursdagen hennes, men likevel drømmer hun om bedre tider: «One day you’ll be waiting there/No empty bench in Soho Square/We’ll dance around like we don’t care/And I’ll be much too old to cry/And you’ll kiss me quickIn case I die/Before my birthday». Det er så vakkert og vondt at det nesten ikke er til å holde ut.
I andre «Fairytale of New York»-nyheter kan vi nevne at det endelig finnes et kor fra New York Police Department. I sangen synger MacGowan og MacColl «The boys from the NYPD choir were singing «Galway Bay»», men de hadde aldri et kor, og de vi ser i musikkvideoen fra 1987 er visstnok medlemmer av musikkorpset som synger Mikke Mus-sangen fordi de ikke kunne den irske folkevisa. Nå har de dannet et kor, som i en rørende ny musikkvideo virkelig synger «Galway Bay» helt på ekte.
Det lages hele tiden nye versjoner av «Fairytale of New York». På et julealbum fra spillerne på det amerikanske fotballaget Philadelphia Eagles kommer den med Travis Kelce, som ellers får svært mye oppmerksomhet som den nye kjæresten til Taylor Swift. «Fairytale of South Philly» heter den der. Den forbedrer kanskje ikke originalen, men Shane MacGowan likte den: «Tell them I am knocked out», skrev han i sin aller siste postering på X/Twitter 16. november.
