Under en TV-sendt konsert med Kringkastingsorkestret i 2014 spøkte Bjørn Eidsvåg med at han skulle hoppet over alle årene på de små klubbene og kommet rett til Oslo Spektrum. Dette fikk meg til å tenke på første gang jeg så ham på scenen, i Frimurerlogen i Trondheim, 29 år før, i mai 1985. Et vanlig konsertlokale i byen den gangen må det understrekes, restaurert etter konserten med De Press noen år før, og altså ikke utlånt spesielt for denne artisten. Jeg var nærmest tvangsutsendt av Adresseavisen for å anmelde konserten, mildt sagt med en viss skepsis til «rockepresten» – som jeg knapt nok hadde brydd meg om å høre på før.
Fordomsfull, jeg? Ikke etter denne kvelden, i hvert fall: «De fleste forbinder vel Eidsvåg med hans kristne overbevisning. Hans sanger utmerker seg også med en sterk tro på livet. «Livet er tøft», sa han til å begynne med, «men det får vi ta ansvar for selv.» Denne holdningen kommer igjen i mange av sangene, som alle handler om livet på jorden, om kjente og tilbakevendende tema. Eidsvågs tro skinner igjennom i musikken, som har en inspirasjon og glød vi sjelden opplever innen rocken i dag», skrev jeg i Adressa.
Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene
Overraskelsen var stor over å se denne mannen markere seg som en av landets fremste sangere og låtskrivere, selv om mange av tekstene hadde innhold man ellers var fremmed for i popmusikken. I denne sammenhengen er det vel kanskje feil å si at Eidsvåg var en åpenbaring, men han rev ned gjerder mellom det ene og det andre, og inntok en selvfølgelig plass i historien om norsk populærmusikk. Andre hadde oppdaget dette allerede. Konserten i Trondheim kom ti dager etter at Bjørn Eidsvåg hadde vært i studio med Forente Artister og sunget første linje i tredje vers i «Sammen for livet»: «Det e’kje me som gir og de som tar». Han hadde funnet sin plass i det øverste sjiktet i norsk popmusikk.
Året etter hadde jeg flyttet til Oslo, og begynt i fast jobb i Nye Takter. En av de store redaksjonelle feidene her kom ei uke i september 1986 da Bjørn Eidsvåg ga ut «Dansere i natten» samme uke som Åge Aleksandersen kom med «Eldorado». Jeg mente at det ville være naturlig å intervjue begge to. Lange saker om både Eidsvåg og Aleksandersen i samme nummer var vanskelig å akseptere for andre, men jeg fikk viljen min, og møtte ham før en opptreden i Oslo Konserthus. Her satt rockepresten og drakk konjakk i garderoben tidlig på ettermiddagen. Han forklarte at han var forkjølet, konjakken var til medisinsk bruk, og han trengte kanskje et glass ekstra siden han røyka samtidig. Men det ble en innholdsrik samtale, der Eidsvåg oppsummerte veien fram dit han var:
– Jeg synger om det som opptar meg, og det er først og fremst livet. Av og til er jeg redd det blir for heavy, for mye makt og avmakt., Men jeg er ganske melankolsk og pessimistisk selv, jeg har vanskelig for å gi meg livet i vold og slå hæla i taket, fortalte han. Og fortsatte:
– Skal jeg ta meg selv på alvor som «kunstner» – jeg høres vel litt pretensiøs ut nå – er jeg forpliktet til å gå mer i dybden, lenger inn i smerten. Jeg blir fortvilet når folk gjør dette til lykkeforkynnelse, til et livsstilsspørsmål om å tro og leve rett. Hvis du bruker kreftene i livet til å hige etter lykken, og å stenge ute smerten, da har du opphøyet deg fra menneskeheten. Det er dårskap, sa Eidsvåg. Ingen typisk gladkristen popsanger.
Les også: Jazzeventyret - ny NRK-serie om den norske jazzhistorien
Litt rart var det at Bjørn Eidsvåg fylte Oslo Konserthus mens den aktuelle LP-plata, hans sjuende, ble hans debut på VG-lista. Noe som kanskje ikke skyldes labert salg av alle de seks første, men at de gjerne ble distribuert i andre kanaler enn platebutikkene som rapporterte til VG. Den kristne musikken eksisterte i en parallell verden.
– I en periode inngikk jeg kompromisser med kirken. Det var viktig for meg å bli legitimert og akseptert. I møtet med andre miljøer er det motsatt. I rockmiljøet er det viktigere å stå fram som sint ung mann som er redd for å bli farget av noe annet, si faen i helvete til alt, og alt som er pent er bannlyst. Da jeg begynte å spille tenkte jeg mye sånn. Jeg var svært inspirert av m/l-Mai-tradisjonen. Vi hadde et band i 1974, vi var redde for alt som var vanskelig musikalsk, det skulle være folkelig, ærlig, og parolepregede tekster. Nå er det det viktigere for meg å uttrykke meg selv enn å si ting til andre, sa han i 1986. For eventuelle yngre lesere kan vi forklare at Mai var et plateselskap med forbindelser til partiet AKP-marxist/leninistene.
Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)
De beste, og mest underholdende kildene mine til Eidsvågs bakgrunn har vært selvbiografien «Tro og trass» fra 2019 og forestillingen «Etterlyst: Jesus», som han spilte sammen med Svein Tindberg på Det Norske Teatret i 2016.
Bjørn Eidsvåg ble tidlig grepet av popmusikken. Som en sentral hendelse i formative år forteller han i boka om da faren hans kom stormende inn på gutterommet for å få stoppet den kontinuerlige avspillingen av «Death Of A Clown», en singel med Dave Davies fra The Kinks. Faren forlangte at unge Bjørn, sannsynligvis nybakt tenåring på dette tidspunktet, fikk velge mellom Jesus eller The Kinks. Da får det bli The Kinks, svarte gutten, slengte plata etter faren, plukket den opp igjen, og spilte den en gang til.
Han sneik seg inn på Folkets Hus i Sauda, der den tre år eldre Reidar Brendeland var i ferd med å bli selveste Vestlandsfanden. Den unge mannen spilte ikke bare plater med The Kinks, The Beatles og Bob Dylan, sistnevnte en mann som Eidsvåg mener Jesus ville heiet på. og ble forundret over å høre at langt hår ikke var forenlig med kristendommen. Han ville være med på dette selv.
Han ble med i tensinggruppa Star Sing i Sauda, og der ble konflikten mellom det nye, lyse og det gamle, mørke satt på spissen: Han skrev tekster, musikk, arrangerte og koreograferte for koret. På skolen fikk han NG (for eventuelle yngre lesere igjen, en dårlig karakter) i både musikk og kristendom. «Det er ikke nåde, det er nådeløst», skriver Eidsvåg i boka si om den tradisjonelle oppfatningen av tro og frelse, der truslene om å brenne i helvete til evig tid fortsatt sto sterkt: «Vi som bodde ved et av Nord-Europas største smelteverk, kunne levende forestille oss hvordan det var der».
Bjørn Eidsvåg flyttet til Oslo i 1973 for å studere teologi. Han legger ikke skjul på at noe av det første han gjorde var å oppdage alkoholens gleder. Å være student var kjekkere enn å studere. Den venstreorienterte vekkelsen som hjemsøkte landet overbeviste ham om at kristen tro også måtte få politiske konsekvenser. Livet med stadig mer musikk gjorde ham godt. Jo mer han jobbet med musikk og fikk det kristne miljøet på avstand, desto mer syntes han «deler av Kristen-Norge var preget av tilgjorthet og fasadespill. Det heftet en ubehagelig eim av arroganse ved mange kristne jeg møtte, en følelse av bedrevitenhet som ikke er sjarmerende på noen som helst måte», skriver han i boka si. Harde, men godt begrunnede karakteristikker.
Man tror gjerne det har vært ekstra stilig å være opposisjonell progrocker eller punkrocker, raver eller rapper, men hvordan det var å være kristen rockesanger er det vanskelig å forestille seg. Som musikkjournalist Olav Solvangs skriver i den innholdsrike boka «Rytmer rett i hjertet», om den kristne populærmusikkens historie i Norge: Motstanden mot den såkalte kristenrocken var formidabel.
Bjørn Eidsvågs første album, «Inn for landing», kom i 1976, som en av de tidligste utgivelsene på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Fortsatt var det uvanlig å lage rock med norske tekster, men å høre rock med et kristent innehold var sterkere kost. Denne sangeren falt mellom mange stoler. Flere kristne bokhandlere på Vestlandet returnerte plata fordi den «hadde svært lite med kristendom å gjøre», fortalte han i sitt første intervju med Nye Takter, da han fikk sitt første gjennombrudd med albumet «Bakerste benk» i 1978.
Uansett hvor lite disse syntes han hadde med kristendom å gjøre, de som hørte på mer verdslig rock var heller ikke interesserte. Når vi leser historien hans med egne ord forstår vi at Eidsvåg kjempet en hardere kamp mot det etablerte enn de fleste sekulære rockeartister som raste mot sine overmakter. Han sloss mot fordommer i kristne kretser, men var også et offer for utenforstående som uforstående ikke kunne tenke seg at en kristen sanger kunne ha noe å melde. Det var fortsatt et par år igjen til Bob Dylan fulgte etter, og selv han mistet mange tilhørere da.
Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til
Bjørn Eidsvåg var ferdig på Menighetsfakultetet i 1980, og ble ordinert året etter. I mange år var han prest ved Lier psykiatriske sykehus, der noen av de mest kjente sangene hans ble skrevet. Det var her han fant ut at hans misjon ikke var å ha klare svar, men å lytte, og hjelpe pasientene til å finne svarene selv. Ut av denne erfaringen kom «Eg ser». «Skyfri himmel» er en annen gripende skildring av en skjebne han møtte her.
Det store kommersielle gjennombruddet kom midt på 90-tallet. Han solgte hundre tusen album ett år, to hundre tusen det neste. I noen år var statistikken over det samlede salget av norske plater, opp sju prosent ett år, ned åtte det neste, nært knyttet til om Bjørn Eidsvåg hadde gitt ut et album eller ikke. Platene kommer sjeldnere nå. Men suksessene kommer også i andre former. Bjørn Eidsvågs deltagelse i «Hver gang vi møtes» ga ham et nytt og yngre publikum, ikke minst fordi Emma Steinbakkens versjon av «Floden» ble fjorårets mest spilte sang i Norge. Han har selv nettopp kommet med den rørende singelen «Far», som tyder på at den gamle uenigheten om The Kinks ble tilgitt.
– Jeg har talent for å være bekymret for det meste. Men om platesalget stuper, og konsertsalene tømmes, så har jeg fortsatt gitaren min. Det er alltid et gamlehjem som vil høre «Eg ser». Jeg vil holde på med dette til jeg dør, sa Bjørn Eidsvåg sist jeg intervjuet ham, i 2010. Platesalget har stupt, men sangene spilles fortsatt, og konsertsalene er fortsatt fulle, rundt 80 kvelder i året. Vi gratulerer med 70-årsdagen.
