«Ta en svømmetur på Frognerbadet. Kan du noen steder bedre ha det enn i Oslo nå på sommer’n når de stressa folka alle er forsvunnet til Mallorca eller sitter i en ferjekø ved Lavik», sang Lillebjørn Nilsen i 1979. Men også Thea Glenton Raknes, eller Thea & The Wild, som er artistnavnet hennes, nå i 2024.
– Vi hadde ikke hytte, vi som vokste opp på Grünerløkka, sier Thea Glenton Raknes, til Dagsavisen, og kjenner seg godt igjen i låta «Bysommer», som hun har tolket, og som er ute på alle strømmetjenester.
Bestillingsverk fra ungene
Denne helga skal Thea & The Wild, sammen med et kor på 49 barn fra Lakkegata skole fremføre store deler av hele Oslos Lillebjørn Nilsens univers på Miniøya.
Hun hadde gledet seg til at Lillebjørn Nilsen selv kanskje skulle komme på Miniøya.
– Og jeg var jo så nervøs også, for om han skulle like det. Og så gikk jo han dessverre bort, og da ble jeg så lei meg. Jeg hadde sett for meg å hylle han mens han fortsatt levde.
Men Thea og bandet fortsatte å øve.
– Det er like viktig å ære noen som har gått bort, sier Raknes.
Hun måtte bare hive seg inn i alt låtmaterialet, som skulle inn i en halvtimes bestillingsverk.
– Og det var kjempevanskelig, fordi det er så mye bra å velge mellom!
Raknes hadde ikke inngående kunnskap til hele katalogen hans. Så hun endte med å velge ut noen av «voksenlåtene» som er kjente og kjære, samt noen barnelåter. Og så har hun fått med seg Lakkegata skoles barnekor med 49 barn som skal være med å kore.
– Du har jo alltid skrevet på engelsk, men nå har du jo hatt dette halvåret hvor du har dukka i Lillebjørns norskspråklige univers. Har det gitt mersmak?
– Ja, jeg har tenkt på det en stund. Mamma er jo engelsk, så engelsk er jo morsmålet mitt. Men jeg har tenkt at det kunne vært fint å skrive på det andre morsmålet mitt også. Det har vært veldig naturlig for meg å skrive tekster på engelsk. Og så har jeg kanskje innsett nå, ved å synge Lillebjørns sanger at dette også er universet mitt.
Kjenner seg igjen i «Bysommer»
Raknes kjenner seg mye igjen i Nilsens univers.
– Han har ofte mye politisk i tekstene sine, og var blant annet opptatt av at ikke alle har råd til å dra på ferie. Jeg vokste opp på Grünerløkka, og vi hadde ikke hytte på fjellet, eller Sørlandet eller andre steder. Vi hadde det fint på «Løkka», vi. Det var ofte der vi hang i sommerferien.
Og det er fortsatt veldig tydelig for Raknes, at det er veldig mange barn og unge som vokser opp i områder hvor de ikke har noe.
– Det er store forskjeller om dagen. Noen har så vilt mye penger, og drar til Syden hele tida. Og jeg merker når jeg synger låtene til Lillebjørn, så synger han om det samme som jeg er opptatt av.
Theas favorittlåt med Lillebjørn er «Stormen».
«Fra min utkikkspost ved havet så jeg et skip som drev mot land. Og fem nødraketter som satte himmelen i brann. -Si, er det intet vi kan gjøre? Må vi se på det som skjer? Er det intet vi kan gjøre, vil jeg ikke se på det mer!», synger Lillebjørn.
– Den er utrolig fin og viktig, og den beskriver noe som vi også kjenner på i dag.
Men akkurat den fikk ikke plass i settet på Miniøya.
Les også: Ola Kvernbergs Steamdome: Fra stor til større og størst
– Like aktuell i dag
– Det Lillebjørn skrev på sytti- og åttitallet, er like aktuelt i dag, mener Raknes, og fortsetter:
– Det er fælt egentlig, at de er så aktuelle i dag, og da mener jeg også barnelåtene hans. Men det er veldig fint å kunne drive dette videre, og gjøre sin egen vri på det.
Og nå skal hun fremføre dette foran barna på Miniøya – rett ved der hun vokste opp selv.
– Det er veldig gøy. Jeg gikk i en barnehage rett ved Tøyenbadet. Vi bodde ved Birkelunden, og mamma pleide å sykle meg gjennom Grünerløkka, og ned til Tøyenparken. Så dette er veldig «close to home», alt sammen.
– Festivalene har også utviklet seg til å bli det man kan kalle forskjellsmaskiner, med mer og mer VIP-lounge og dyre priser. Er det noe du som artist er bevisst på?
– Ja, absolutt. Det er veldig vanskelig for oss artister å takke nei til festivaler, men det vi også gjør er at vi stiller opp på festivaler og konserter som er litt mer «low key». For det vi vil er å spille for flest mulig mennesker, og et mangfold av mennesker. Så vi stiller også opp på en del veldedighetskonserter og sprer oss utover. Men det er jo tøffe kår i musikkbransjen også, med pandemien, færre teknikere og høye priser, sier Raknes.
Les også: Miniøyas festivalsjefer: – Barn vet hva andre barn liker
– Politikk forkledd som kjærlighetssanger
Men hun mener det like gjerne kan fremføres fra scenen:
– Jeg føler at låtene mine også har systemkritisk innhold, selv om noen kanskje tolker dem litt for direkte. De er forkledd som kjærlighetssanger, men så ligger det oftest en undertone om at det handler om forskjeller i samfunnet. Selv om det like gjerne kan handle om et kjærlighetsforhold.
Som «Power is a lonely place», som handler om de mektige mennene i dress som sitter på toppen og tar alle avgjørelsene på vegne av alle.
– Det er godt mulig noen tror at det handler om kjærlighetssorg, men den er altså politisk. I tillegg til helt ordinære private ting, selvfølgelig. Jeg fletter alltid politikken inn i teksten, uten at det er like bevisst, alltid.
Raknes har vokst opp med å se store forskjeller i Oslo, og har alltid gått i demonstrasjonstog, og hatt fokus på forskjellene.
– Vi har jo vært der sjæl. Jeg husker jo at folk flytta vekk fra Grünerløkka, fordi de ikke ville at barna skulle gå på Hersleb, der jeg gikk, fordi det var en «getto». Men mamma mente at vi skulle være her, og ikke være med på segregeringen. Og nå som jeg hører at vi har et inntakssystem som gjør at noen må dra kjempelangt hjemmefra fordi de har dårlige karakterer, så får vi et segregert skolesystem. Og det var jo akkurat dette vi gikk i demonstrasjonstog for å kjempe mot. Det blir en ond sirkel med store skiller mellom barna, sier Raknes, og høres absolutt ikke mindre politisk ut enn Nilsen.
– Nesten som å rappe
I låta «Bysommer» går det fort av sted med mange ord. Det nesten som å høre stemmen til Lillebjørn, og nå Thea, som en bebop-trommeslager.
– Det er nesten som å rappe! Men heldigvis snakker jeg veldig fort fra før, så folk nesten ikke får med seg hva jeg sier. Så jeg har det liksom litt i kjeften fra før. Men så vil jeg jo samtidig ikke at det skal bli slitsomt å høre på, med så mange ord! Så jeg forsøkte å gjøre det litt luftig.
Likt med Nilsen, er Thea Raknes vant med kassegitaren. Men hun har også beveget seg inn i et mye mer synth-fylt pop-landskap til tider.
– Men jeg er egentlig mest sånn vise- og syttitallsorientert.
For på forrige plate ville hun ha treverk, gitarer og menneskelige lyder.
– Gir Lillebjørn deg inspirasjon til å fortsette med nylonstrenger?
– Ja, han gjør jo egentlig det. Men jeg liker å blande alt, da. Det er gøy med elgitar med masse vreng noen ganger også. Og syttitallet var jo like mye psykedelisk som det var visesang. Men nå synger jeg jo masse på norsk, uten å tenke over det. At jeg av tilfeldigheter skulle ende med å synge på norsk. Så kanskje det blir det fremover. Men jeg må jo finne min egen stemme der igjen, da. Det er ikke bare bare å hvile seg på Lillebjørn, avslutter Thea Glenton Raknes.
Raknes fremfører bestillingsverket med Lillebjørn Nilsens låter søndag under denne helgens Miniøya i Tøyenparken.
Les flere saker av Kari Kristensen
