Dagny Norvoll Sandvik spilte på OverOslo i 2017 og 2019, og er i 2024 forfremmet til hovedattraksjonen den første kvelden. Og den jobben tar hun godt vare på. Det er bare litt over et halvt år siden hun fylte Oslo Spektrum, innholdet i showet er omtrent det samme, men jeg er sikker på at det ikke bare er jeg som er her for å se dette en gang til. Dagny presenterer en hitparade av høy standard, hun er blitt en popstjerne av beste sort. Og ingen festivaldag som slutter med «Somebody» kunne noen gang vært helt bortkastet.
For første gang på mange år var det fortsatt billetter igjen til en OverOslo-dag da inngangen åpnet. Riktignok bare en håndfull, sånn at det nok en gang var fullt av folk på Grefsenkollen utover kvelden. Denne festivalen er blitt større etter at vi kom tilbake eter pandemien. 7.000 er det plass til nå, 1.500 flere enn før. Men det er harde tider for folk flest, mange må prioritere hardere enn før, og det er dyrt å være på festival. OverOslo er riktignok litt mindre dyr enn de andre store i Oslo – og så har de alltid hatt gratis frukt! Det er kanskje flere som vil treffes over en øl enn de som kommer på festival for å spise noen epler sammen, men dette er ikke noe å spøke med. Frukt, ja takk!
OverOslo er enda en festival som lever av både idyll og god musikk. Utsikten over byen og fjorden fra Grefsenkollen er spektakulær, skogen står tett rundt arenaen, og når været spiller på lag gir det en følelse av sommerlig velvære. Dagens skybrudd var unnagjort to timer før første konsert, det etterlot et gjørmete underlag foran scenen, men det var ennå en stund til det skulle danses der.
Ettermiddagen begynner så fint som det går an, med (Christian Roger) Beharie, som spør om det er noen fra Sandnes til stede. Ikke så mange viser det seg, men det er nok av andre til at han får en god mottakelse i amfiet, der de sitter med en av landets beste stemmer i ørene, og solskinn i ansiktene. Beharie ga ut fjorårets nest beste album ifølge oss i Dagsavisen. Her kommer selvfølgelig noen av sangene herfra, og det enda tidligere glansnummeret som «Love Me». Det kan være en utakknemlig oppgave å være først ute på festival, men det så ut som både artisten og publikum hadde det bra her.
Enda ferskere er Han Herman (Grindahl), som får åpne den mindre skogsscenen, også han med melodiøs popmusikk. Å avslutte med Marvin Gayes «What’s Going On» er risikosport, men Han Herman slipper unna med det, og det slår meg hvor viktig det er at noen synger disse sangene ennå. De trengs mer enn noen gang. Det er for få coverlåter på norske festivaler, godt å høre at noen tar tak i dette.
Amfiet foran scenen er blitt fullt når Emilie Nicolas går på klokka seks. Vi så henne sist i den mørke og trange Sirkus-hallen på Øya i 2022. Det kan hende det er omgivelsene som spiller meg et puss, men her oppe i lyset og lufta blir uttrykket lettere, mer imøtekommende. Hun ser veldig glad ut selv der hun utbryter at hun vil spille her hvert år. Gjerne for meg. Avslutningen med «Grown Up», «Everyday» og «Feel Fine» er veldig flott. Litt før dette har hun gjort sin spesielle «allsang på grensen»-versjon (hennes egne ord) av «Pstereo» av DumDum Boys. Så får vi se om de gjør den selv her oppe når de kommer torsdag.
Jon Ranes, selveste Loverboy fra Undergrunn, skal ha kred for å kjøre et helt annet løp som soloartist. Nede på den mindre Skogsscenen kommer han og musikerne på antrukket som de skulle være et staselig danseband, i svensktoppforstand. Sangene spenner fra god, gammeldags visesang til punkrock, og inntrykket er bedre enn han har fått kred for så langt. Dessverre får de tekniske problemer midtveis, men han kommer tilbake og gjør «Hun vil ha» sammen med Aiba. Det er for få gjesteopptredener på norske festivaler, godt å se at noen tar tak i dette.
Den britiske gruppa Jungle står høyt oppe på plakaten både i Roskilde i Danmark og Glastonbury i England de kommende ukene. Å ha dem på Grefsenkollen tidlig på kvelden føles ganske luksuriøst. Gruppa stiller i den andre dansebandkategorien, med disco, r&b og soul, og får fart på dem som står nærmest scenen. De mangler kanskje en utagerende frontfigur der de står bak brettene sine og synger, men det hjelper når Lydia Kitto står fram og tar ansvar. Jungle får nødvendig varme i kvelden når det begynner å bli litt kjøligere i været.
Honningbarna kommer som vanlig som noe helt annet: Med hardcore rock som merkes fysisk. Det kan se ut som om noen har tatt turen opp først og fremst for dette, for det er en god gjeng som slår seg løs sammen med gruppa og hopper opp og ned. Men det er langt ned fra den høye scenen, det er bratt og glatt i den gjørmete bakken der også, så mulighetene for stagediving er begrensede.
Dette stopper ikke Honningbarna, der medlemmene er ute blant folket rett som det er. De har et palestinsk flagg drapert over en av forsterkerne, Edvard Valberg finner fram igjen celloen for «Fri Palestina», og står for kveldens mest politiske pop. Helt annerledes enn alt annet denne dagen, en påminnelse om at det går an å fylle en festivaldag med svært mye forskjellig musikk og likevel ha det fint hele tida.
