---
5
TV-DRAMA
«Presumed Innocent»
Regi: Anne Sewitsky, Greg Yaitanes med flere
Apple TV+ (8 episoder)
---
En selvsikker hotshot-advokat står tiltalt for mordet på en kollega og hemmelig elskerinne, i det som trolig vil gjenstå som sommerens store «må se»-strømmeserie på Apple+. Eller det vi på godt norsk kaller en skikkelig «binge watch». Dette er et helt perfekt prosjekt for veteranen David E. Kelley, som har spesialisert seg på melodramas om det amerikanske rettsvesenet helt siden gjennombruddet med advokatserien «L.A. Law» på åttitallet. Han har siden den gangen stått bak en rekke kjente rettsthrillere, som inkluderer (men langt fra begrenser seg til) «The Practice», «Boston Legal», «Goliath» og «The Lincoln Lawyer».
Kelley har de siste årene jobbet mest med kabelserier som tilbyr ham større kreativt alburom og et fravær av strikt sensur, noe som definitivt har vært et løft for den allmenne kvaliteten på arbeidet hans. Selv de av oss med måtelig interesse for tradisjonelle advokatserier må innrømme at fyren er en skikkelig dyktig historieforteller, og en av de beste i sin bransje. David E. Kelley har skapt, produsert og delvis skrevet miniserien «Presumed Innocent», basert på den bestselgende romanen av Scott Turow. Den er filmatisert før, av en annen mester i faget. I 1990 sto Alan J. Pakula bak en glossy Hollywood-versjon med Harrison Ford i hovedrollen, en film som her hjemme hadde tittelen «Antatt uskyldig». I denne nye gjenfortellingen overtar Jake Gyllenhaal oppgaven.
Der Ford var en stoisk klippe i sterk motvind er Gyllenhaal det stikk motsatte. En mann som er vant til medvind og tar suksess som en selvfølge, men takler motgang med en økende grad av febrilsk panikk, selvforakt og fortvilelse. Her hjemme er det dessuten litt spesielt at en av hovedrollene spilles av Renate Reinsve, som nylig gjorde seg ferdig med å håndtere udøde. Denne gangen er hun allerede død da vi først møter henne.
Les også: «Til verdens ende» kan være en utfordring, men Viggo Mortensen er alltid verdt tiden (+)
Carolyn Polhemus (Renate Reinsve) blir funnet myrdet hjemme på stuegulvet: halvnaken, ille tilredt og svinebundet som i en sadomasochistisk sexlek som gikk skrekkelig galt. En respektert toppadvokat med politiske ambisjoner, fornedret og slått i hjel uten synlig motiv. Kollegaene på statsadvokatens kontor i Chicago er dypt preget av denne ufattelige tragedien, mest av alle hennes nærmeste samarbeidspartner Rusty Sabich (Jake Gyllenhaal). At han får denne saken dumpet i fanget virker allerede som en tvilsom interessekonflikt, men statsadvokaten Raymond Horgan (Bill Camp) insisterer på at Rusty er rett mann for å få etterforskningen under kontroll kjappest mulig. Horgan er allerede på vei ut døren, og fanget i en intens maktkamp med den kyniske karrierejegeren Nico Della Guardia (O-T Fagbenle). Det siste i verden han trenger under gjenvalgs-kampanjen er en skandale som gir Guardia enda mer ammunisjon mot hans administrasjon. En skandale er akkurat hva han får.
Rusty unngår diskret å nevne at han hadde et seksuelt forhold til mordofferet Carolyn, og at hans intense følelser for henne splintret forholdet til kona Barbara (Ruth Negga). De prøvde å reparere ekteskapet av hensyn til de tenårige barna, men Rusty kom aldri helt over Carolyn. Han sverget på at affæren var over, men de fortsatte å ligge med hverandre i skjul. Rusty gjør sitt beste for å begrave beviser som kan plassere ham selv i et ufordelaktig lys, men etter at Della Guardia kuppet stillingen som ny statsadvokat er saken ute av hans hender.
Les også: «The Sweet East» er en oppfinnsom variant av «Alice i Eventyrland» (+)
Etterforskningen overtas at hans store nemesis Tommy Molto (Peter Sarsgaard, i virkeligheten svigerbroren til Gyllehaal), en opportunistisk spyttslikker som kribler etter å jekke ned Rusty noen hakk. Han får en gavepakke i hendene: Rustys fingeravtrykk blir funnet på Carolyns soverom, og hun viser seg å ha vært gravid med hans ufødte barn.
Herfra raser hele livet til Rusty ettertrykkelig sammen, mens han må kjempe en intens kamp for å renvaske seg fra en skandaløs mordtiltale, redde restene av familielivet og forhåpentligvis spore opp hvem som egentlig myrdet Carolyn Polhemus.
Renate Reinsve dukker jevnlig opp i tilbakeblikk som stadig omkalibrerer det vi tror vi vet, avdekker nye sider av henne og hjemsøker hele serien som et sultent spøkelse. Hun har dessuten en amerikansk aksent som er langt stødigere enn gjennomsnittet for norske skuespillere. Dette er et prestisjeprosjekt som oser av kommersiell kvalitet på alle nivåer; teknisk sett en spillefilm stykket opp i åtte timelange kapitler, som er dominert av skarpt manusarbeid, bunnsolid regi fra blant andre norske Anne Sewitsky («Sonja»), og førsteklasses skuespillerprestasjoner.
Les også: «Love Lies Bleeding» vrenger den klassiske hardkokte krimsjangeren til noe oppviglersk (+)
Det er lett å se hvorfor Jake Gyllenhaal ble tiltrukket av dette prosjektet, som gir ham en sjeldent saftig rolle full av den typen følelsesutbrudd man ofte ser på storskjermen under prisutdelinger. Hans Rusty er en komplisert fyr full av gode intensjoner og dårlige karaktertrekk. Umiddelbart tillitsvekkende, karismatisk og lett å like, men såpass vrien å lese at vi får fornemmelsen av at han kunne være i stand til å drepe noen. Han kan like gjerne være et uskyldig offer for politisk taskenspill, og denne uvissheten skaper en betydelig nerve. Tilsvarende imponerende er Ruth Negga, som gir noen interessante nyanser til det som lett kunne ha blitt en utakknemlig klisje-rolle som forsmådd kone. Dette fungerer dermed både som et mordmysterium, familiedrama og rettsthriller, i alle fall et godt stykke av veien.
Det eneste som egentlig holder «Presumed Innocent» litt tilbake er at det er umulig å opprettholde denne intensiteten over åtte episoder. David A. Kelley har dessuten fortalt variasjoner av samme historie før, som til tider har sine påfallende likhetstrekk med hans HBO-drama «The Undoing», der Hugh Grant spilte nok en moralsk tvetydig sjarmør tiltalt for mordet på sin yngre elskerinne. Kelleys lange TV-erfaring merkes både i hans entusiasme for middels sannsynlige skruball-vendinger som kan skape melodrama, og i måten historien er bygget opp - der de store avsløringene kommer akkurat i slutten av episoden for å forsikre at vi blir sittende oppe til lagt over leggetid for å se fortsettelsen. Så det er et interessant valg at Apple TV+ har valgt å slippe avsnittene ukentlig utover sommeren, fremfor å slenge ut hele serien i en bunt som kan binges i løpet av en lang helkveld.
