– Klart at det er en veldig sterk trend som trengs å analyseres og forstås. Og det er jo ekstremt dramatisk i Tyskland og Frankrike.
Men for Ali Esbati, forfatter, siviløkonom, tidligere riksdagspolitiker og tankesmieleder, var ikke resultatet av EU-valget noe sjokk. Tvert om har han advart om det som nå har skjedd, at ytre høyre dominerer i EU-parlamentet, i mange år.
Han har avgått fra den svenske Riksdagen, som politiker for Vänsterpartiet, svenskenes svar på Sosialistisk Venstreparti. Nå pendler han mellom Oslo og Stockholm på grunn av barn, mens han jobber med en bokutgivelse: Et utvalg av artikler gjennom flere år, der et sentralt tema er hvordan vanlige høyrekrefter har skapt grobunn for den økende høyrepopulismen, og det høyreekstreme.
Les også: Khalid Salimi: – Rasismen tar fra oss nyansene
Det vanlige høyre taper
– Nå ser vi det store gjennombruddet for Alternative Für Deutschland (AfD), til tross for at de har veldig dramatiske saker på seg, og som til og med har gjort at resten av ytre høyre i Europa kastet dem ut fra partigruppen i EU-parlamentet kort tid før valget. Og så kommer det store spørsmålet: Hva kommer til å skje med det «vanlige høyre»?, spør Esbati.
I Frankrike endte valget i EU-parlamentet såpass i ytre høyres favør at president Emmanuel Macron utlyste nyvalg i Frankrike. Kun noen dager senere kom nyheten om at det franske høyrepartiet inngår valgsamarbeid med høyreradikale Rassemblement national.
– Ja, og dette er den store dramatikken og dynamikken i Vestens politikk: Den tradisjonelle høyresida nærmer seg samarbeide med ulike typer av radikal høyre, sier Esbati.
Apropos det, så er i skrivende stund, den britiske ytre høyre-politikeren og Brexit-generalen Nigel Farages nye parti Reform UK, større enn toryene på målingene.
På vei mot det autoritære
Han viser til dagens Sverige og den borgerlige regjeringen hvor Sverigedemokraterna (SD) ikke er med, men har hatt den mest dominerende rollen etter at den felles regjeringsplattformen ble forhandlet fram.
– Det som skjer nå er at regjeringspartiene, med SD på laget på en mengde områder, går systematisk til verks for å ødelegge motstand fra opposisjonen. Man begrenser, angriper og bygger ned offentlige tjenester, pressestøtte, fagforeninger, akademia og alle sivile fellesområder. Og det er å forandre samfunnet i mye større grad enn å senke skatter eller å privatisere, som borgerlige regjeringer har gjort tidligere.
Og dette, mener Esbati, viser en mye mer autoritær høyreside.
– De har jo en tydelig ambisjon om det.
– Helt siden åttitallet har det vært sånn at høyreregjeringene har senket skattene, og så har sentrum-venstreregjeringer ikke reversert, men kun dempet utviklingen i mellomtida, når de har hatt makta.
Nå mener han at vi må forholde oss til en hardere politisk virkelighet.
– Og det er ikke sikkert, selv om man får et regjeringsskifte, at venstresiden har et like sterkt og bevisst program for å vri samfunnet den andre veien. Det krever mer enn før.
– Hvorfor har vi ikke det?
– Sosialdemokratene har hatt en ganske platt samfunnsanalyse. De har hatt en idé om et sentrum som knapt finnes, uten å ha noen idé om hvordan man skaper forandring, sier Esbati.
I 2021 utga Esbati boka «Etter rosetogene», hvor han advarte mot høyrepopulismen som ideologi. For noen år siden bidro han til tekstsamlingen «Högerns svarta bok», og har i mange spalter og bloggtekster i årene som har gått forsøkt å peke på sider ved nyliberal høyrepolitikk som skaper problemer.
– Nyliberal politikk banet vei for ytre høyre
Den svenske siviløkonomen mener nyliberal politikk er rådende politikk i de nordiske landene, så vel som de europeiske, og at det er mange aspekter av nyliberalismen som må diskuteres. Som forholdet mellom det private og det offentlige. Som spørsmålet om staten skal ha en investeringsplan, eller om det skal det gå på markedets premisser. Og spørsmålet om økonomisk ulikhet er et større problem enn at noen er fattige mens andre er rike: Og om disse forskjellene også skaper forandringer i hele samfunnet, til det verre.
– Det store dramaet er hvordan nyliberalismen satt i system banet vei for den høyrepopulistiske bølgen som vi nå ser.
– Hvordan da?
– I et samfunn hvor forskjellene i inntekt og makt øker, og hvor det blir vanskeligere å få trygghet mer kollektivt gjennom samfunnsordninger, er det større rom for å se mistillit og undertrykkelse som løsninger, sier Esbati.
Han legger til at nyliberalismens gjennombrudd også innebar mindre forskjeller i økonomisk politikk mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det som skjer da, mener Esbati, er at politisk konflikt lettere handler om noe annet, som «kulturkriger», som går i høyrepopulisters favør.
– Uthulet demokrati og redusert tillit til kollektiv framgang står sentralt.
---
NYLIBERALISME
Nyliberalisme er en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har til felles at de mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper.
Nyliberalistisk politikk handler gjerne om privatisering av offentlige virksomheter, samt færre offentlige inngrep i økonomien i form av skatter, avgifter og ulike reguleringstiltak.
Kilde: Store Norske Leksikon
---
Les også: Glenn Bech: – Jeg er bekymret for å dra til Sverige for å snakke om boka mi
Forvirring og resignasjon
– I Sverige var det tydelig rett etter Sovjetunionens fall at nyliberal politikk også hadde bred folkelig appell. Men selv om det gradvis har avtatt i popularitet, så betyr det jo ikke at effektene av det er blitt borte, sier Esbati.
Han mener det finnes en rekke saker, som finanspolitikk og velferdsordninger, som fortsatt er preget av markedsfundamentalisme:
– Mange land – som Sverige – har hatt en stram finanspolitikk der de både har senket skattene og redusert offentlige utgifter. Og velferdssystemer som gjør samfunnet tryggere og rikere har blitt sett på som noe luksuriøst, hvor folk som har det vanskelig hele tiden må presses.
Og han mener det er et mye større problem for sentrum-venstre at det er sånn.
– Selv om Norge ikke er rammet i like stor grad som de europeiske landene, så er gravitasjonskraften den samme. Forrige stortingsvalg i Norge viste et soleklart flertall for den samlede venstresida. Men det er ikke sånn at den økonomiske politikken som kom etter det var en del av et sånt momentum. Og det skaper en viss forvirring og resignasjon, mener Esbati.
Han mener det er et kjerneproblem i det europeiske sosialdemokratiet, at man ikke diskuterer hva som er arbeidets verdi, og hvor rikdom skapes.
– Denne merkelige ideen om at kapitalen i seg selv skaper verdi, slik at de som er rikest er de som på en eller annen måte har bidratt, blir det for sjeldent stilt spørsmål ved. Da kan man også få for seg ting som at kommersielle tjenester kan produsere verdier uten å kreve et fungerende, avansert samfunn rundt.
Samtidig påpeker han at det finnes eksempler hvor folk på mange vis lengter etter en sosialdemokratisk politikk.
– Problemet er at retorikken er sosialdemokratisk, mens politikken de fører i etterkant kanskje ikke er det.
Han minner også om at mange av velgerne kommer fra middelklassen, som er redde for å tape posisjoner, eller kjenner uro, og går til høyreautoritære krefter.
– Og det er en veldig klassisk og urovekkende tendens, som minner om mellomkrigstida. Men, det finnes også nyanser her.
Han fortsetter:
– En veldig viktig forskjell, er at demokratiet var veldig ungt i 1935. Nå er det ikke det. Det å etterspørre en sterk leder, er ikke et like populært budskap i dag som det var i 1935. Nå handler det mer om å begrense viktige deler av demokratiet, snarere enn å fjerne det.
Les også: Ella Marie Hætta Isaksen: – Vår generasjon samer er den stolteste på mange hundre år
Venstre om for Norden
EU-valget viste noe helt annet i Esbatis hjemland Sverige, i tillegg til Danmark og Finland, enn det gjorde i resten av Europa. Det viste en merkbar tilbakegang for den høyrepopulistiske sida, og en klar fremgang for venstrepartiene som ligner norske SV og Rødt.
– Hva er oppskriften?
– Så fort man får en mulighet til å diskutere den politiske dagsordenen på andre premisser, så har ikke høyrepopulistene mulighet til å komme med sine svar, sier han.
Han tror framgangen er en kombinasjon av saker.
– Sverige og Finland har kunnet toppe med etablerte populære politikere på venstresida. I tillegg har man hatt en grunnleggende bevegelse som har forholdt seg til folks problemer, og skapt håp og interesse for valget.
Han tror også Israels ekstreme krigføring mot palestinerne har gjort at mange mennesker kjenner på at det som skjer mot palestinerne, også kan skje mot dem, og at de derfor går mot venstre.
– Det er et totalt bunnpunkt, som minner om Vietnamkrigen. Hele verdens urettferdighet blir bare så absurd og så synlig.
Han peker samtidig på de eksisterende regjeringene i de nordiske landene.
– I Finland og Sverige har vi hatt høyre pluss ytre høyre-regjering. Danmark har Socialdemokratiet som har gjort seg upopulære gjennom samarbeid med høyrekreftene. I alle tre landene bør man tolke valgresultatet til dels som en protest mot regjeringen. Socialistisk Folkeparti ble større enn Socialdemokratiet i Danmark.
Samtidig advarer han:
– Om man får folk til å satse på partiene til venstre, men de ikke gir en synlig forandring, er det noe som rammer venstresida mye hardere enn høyresida. Forskjellen nå, sammenlignet med tidligere, er at det finnes et sterkt høyreradikalt miljø overalt, som virkelig kan gi et alternativ, også til den vanlige høyresiden. Og som kan sette agenda.
Les også: Å ruste opp Kultur-Norge er å bygge beredskap
Venstresidas økonomiske dagsorden
Han mener venstresida har store muligheter i de nordiske landene foran neste valg.
– Mulighetene finnes, om venstresida setter dagsorden og snakker om det økonomiske.
– Men selv om venstresida setter dagsorden, så kommer det likevel overskrifter i nyhetene om at unge gutter blir skutt i forstedene. Det er ikke noe Sylvi Listhaug finner på?
– Det er et vanskelig spørsmål, virkelig. Det er en lang samfunnsutvikling over tid som har svekket sosiale bånd mellom mennesker. Til sammen blir dette eksplosivt. Jeg tror absolutt, enda mer enn for ti år siden, at det er enda vanskeligere nå for progressive krefter å endre dagsorden, sier han, og fortsetter:
– Jeg kan ikke svare «jammen nyliberalismen» når mennesker blir skutt til døde i forstedene. Det må finnes krefter i nærmiljøet som snakker om hva man skal gjøre for at det ikke gjentar seg.
– Har venstresida vært for dårlig der?
– Vi har ikke alltid hatt det gode nærværet. Men vi må fokusere. Det må ikke komme noen som har én løsning på problemet. Vi må gjøre store ting i fellesskap. Det er klart at når man er ung, og aldri har kunnet knytte store reformer til ting som gjør livet bedre, så er det lett å tro på høyrepopulistene, og tenke at det er større våpen fra politiet som gjelder. Det er farlig.
Da Esbati kom fra Iran til Sverige og det svenske «folkhemmet» i 1986, kun noen måneder etter sosialdemokraten Olof Palme ble myrdet, var samfunnet prioritert, og det opplevdes hele tida at man var på vei til noe, ifølge han.
– Jeg elsket det Sverige som var da, sier Esbati.
Han mener at den svenske nittitallskrisen hvor eiendomsmarkedet kollapset, og banker måtte reddes av staten, og som førte med seg arbeidsledighet, færre fagorganiserte og innstramming i velferd, endret alt. Han blir nedstemt når han hører om at det snakkes om «krigssoner» i Sverige. Men.
– Om man ser på statistikken over dødelig vold i Sverige, så er det på et lavere nivå nå sammenlignet med slutten av 80-tallet. Derimot er det mer våpen, som gjør at det blir mer dramatisk. Det som er enda mer dramatisk er at menneskene som bor i forstedene har det enda verre enn før.
Og der mener han at høyrepopulistiske ideer kan spire, og gi et ferdig enkelt bilde, som nesten gjør det umulig å komme fra venstresida og fortelle at vi må starte med å bygge et samfunn.
Les også: Rambow fra Furuset lager hymner til bydelen sin. Han ser likheter mellom Sverige og Oslo Øst.
Bodde i Tensta og Rinkeby
Den tidligere riksdagspolitikeren, som også var Vänsterpartiets finanspolitiske talsperson, sier at han er drittlei om å mase om det, men:
– Vi må gjøre økonomisk politikk great again.
Esbati kom til Stockholms-forstaden Tensta i 1987, og bodde der helt til han flyttet hjemmefra. Han har bodd i både Tensta og Rinkeby, inntil han flyttet til Norge. Sistnevnte forstad har ikke blitt nevnt i nyhetene i positive ordelag, kanskje med unntak av da Nobels litteraturprisvinner Jon Fosse tok seg tid til å besøke skolebarna der.
– Tensta var allerede et innvandrertett sted med sosiale problemer i 1987, og det var det også da jeg flyttet. Ulikheten i forskjellige stedene i Stockholm var jo der også da, men det var likevel etter nittitallskrisen, hvor de virkelige skillene skjøt fart, at det ble problemer.
Han merket tidlig i skolen at ressursene til elevene forsvant, og alt rundt dem ble preget av hvordan finans- og boligpolitikken endret seg til det verre.
– Men man kan liksom ikke gå i Riksdagen og si «jeg vil fjerne nyliberalismen»?
– Nei. Og det kommer ingen til å synes er sexy å høre på. Man må snakke om effektene av det, sier Esbati, og fortsetter:
– Endelig har vi en debatt i Sverige om det finanspolitiske rammeverket, som mulig virker kjempekjedelig, men om man kobler det til at togsystemet bryter sammen, selv om vi har masse penger, da virker det ko-ko. Da får man i gang debatt, sier han.
– Er det rimelig at sykepleiere slutter i jobben fordi de ikke lengre orker presset på jobben, mens de gir skattelettelser til folk som vil bygge ut verandaen sin? Disse spørsmålene er jo tettkoblet til det nyliberale systemet. Det handler om å starte med å fortelle at det er et helvete å reise med toget, blant annet, avslutter Ali Esbati.
