---
KUNST
Anna-Eva Bergman
«Hun blir Anna-Eva Bergman»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo,
Til 24. november
---
Du kan glede deg. Anna-Eva Bergmans kunst stråler på en måte som kan få noen og enhver til å oppleve (norsk) natur på en helt ny måte. Hun brukte ulike bladmetall til å bygge lys inn i maleriene. Bildene er spesielt godt lyssatt. Det er en spesiell opplevelse å bevege seg foran de store lerretene og se hvordan overflaten forandres med lyset. Den abstrakte kunsten hennes har vært beundret lenge blant kjennere. Hvis du ikke vet hvem hun er, kan du se frem til å se bilder som antagelig vil forandre din forståelse av moderne kunst og naturens mektige panoramaer.
Nasjonalmuseets utstilling «Hun blir Anna-Eva Bergman» i Lyshallen overbeviser – selv om den kunne vært veldig annerledes og enda bedre. Den konsentrerer seg om de viktigste maleriene i hennes formative periode, fra 1950 til 1975. Akkurat som Peder Balke hundre år før henne ble en reise til Finnmark og Lofoten avgjørende for Bergmans utvikling. Balke (1804–1887) baserte mesteparten av sin karriere på inntrykkene han fikk på sin store Nord-Norge-reise i 1832, da han var 28 år gammel. Anna-Eva Bergman (1909–1987) foretok sin reise i 1950. Inspirasjonen fra det hun så ble avgjørende for hennes videre utvikling. Hun mente at opplevelsene i Finnmark gjorde at hun forstod hvem hun er som kunstner og menneske.
Da hun giftet seg med den tysk-franske maleren Hans Hartung (1904–1989) for andre gang i 1957, tok hun ham med på den samme reisen syv år senere. Da hadde hun allerede vært med på det som kalles verdens viktigste kunstutstilling, Documenta II i 1959. Der var hun én av seks kvinnelige malere, i en utstilling med 339 kunstnere totalt. I 1964 reiste hun også til New York. Der besøkte hun Mark Rothko i hans atelier, kunstneren som Nasjonalmuseet viser i salen ved siden av Bergmans.
Der det er bekmørkt i Rothkos del av den såkalte Lyshallen, virker det lyst i Bergmans sal. Det er bare en illusjon, for de samme mørke gardinene henger inne i glassveggene her også. Men siden det bare er malerier i denne utstillingen, har museet kunnet heve lysnivået. De har i tillegg skjøtt på lettveggene i høyden, og da blir utsikten til den mørke glassveggen nesten gjemt bort.
Godt lys er viktig for opplevelsen av Anna-Eva Bergmans malerier. Midt i salen har museet montert hennes mest monumentale malerier på mørke vegger. Det oppleves nesten magisk å studere nyansene som spiller ut over lerretene når lyset reflekteres mens du beveger deg foran maleriene. Bladmetallet tilfører bildene en ekstraordinær kvalitet. Dette utviklet hun videre da hun på 1970-tallet startet å bygge opp overflaten med modelleringspasta. Slik tilførte hun bildene tredimensjonale kvaliteter.
Les også: OverOslo sparte det beste til slutt på siste festivaldag (+)
Flere av formene hun jobbet med har et skulpturelt potensial. Det er grunn til å undres over hvorfor hun ikke flyttet ut i rommet og begynte å lage skulptur. Når det er sagt er det grunn til å minne om at de flate maleriene er skulpturelle nok i seg selv. Refleksene i bladmetallet får lyset til å danse: Publikums bevegelser blir en medskapende faktor.
Anna-Eva Bergman traff og giftet seg med Hans Hartung allerede i 1929. Hun levde store deler av livet i Frankrike. Hun var en del av den moderne bevegelsen i mellom- og etterkrigstiden, og hun ble tatt inn i «stallen» til det toneangivende Gallerie de France i Paris i 1956. Hun returnerte til Norge da hun tok ut skilsmisse fra Hartung i 1938. Da andre verdenskrig brøt ut måtte hun livnære seg som illustratør, men så fort krigen var over tok hun opp kunsten igjen. Selv om hun gjennom store deler av livet stod i skyggen av sin mer berømte ektemann, opplevde hun betydelig suksess i sin samtid. I 1966 hadde hun utstilling i Kunstnernes hus og Bergens kunstforening, året etter stilte hun ut i Torino, og på São Paulo-biennalen i 1969.
Les også: Klimakrisen gjort forståelig (+)
Innledningen til den utviklingen som vises i Nasjonalmuseet kom i løpet av somrene 1949–1951. Gjennom disse årene var hun del av et kunstnerkollektiv på Citadelløya. Der malte hun svaberg og fjellformasjoner med et helt særegent blikk for detaljer og figurer. Sammen med inntrkkene fra Nord-Norge-reisen la hun her grunnlaget for det formuttrykket som skulle ende med internasjonal anerkjennelse.
I 1979 arrangerte Henie Onstad kunstsenters legendariske, første direktør, Ole Henrik Moe, en retrospektiv utstilling. Det var to år etter den viktige utstillingen i Musée d’Art moderne de la Ville de Paris. Samme museum organiserte en stor, retrospektiv utstilling i fjor. Det er den som er foranledningen til Nasjonalmuseets utstilling, men Oslo-versjonen er bare en brøkdel av utstillingen i Paris.
Det gir grunn til å spørre hva Nasjonalmuseet vil med denne utstillingen? De har hatt to utstillinger med Anna-Eva Bergman tidligere, og hver gang har de bare vist deler av kunstnerskapet. Museet har et godt samarbeid med Hartung og Bergmans stiftelse i Antibes, men de burde også hatt et tettere samarbeid med Henie Onstad. Hadde de slått alle krefter sammen kunne Nasjonalmuseet vist den epokegjørende utstillingen om hele kunstnerskapet i kunstnerens hjemland. Men da hadde de måttet sette av alle tre salene i Lyshallen. Det er kanskje for mye forlangt?
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
