---
4
KONSERT
Judas Priest
Tons of Rock, fredag
---
Fredagen på årets Tons of Rock bød på den ene legenden etter den andre. Noen av dem var norske, men også de måtte finne seg i å stå på skuldrene av to av britisk musikks definitive sjangerfedre. Først Uriah Heep tidlig på kvelden, og så selveste Judas Priest som avslutning på en lang fredag på sletta. De innfridde både i gjennomføring og i kraft av den statusen de har blant titusener av festivalpublikummere. Når Rob Halford kjører inn motorsykkelen på scenen i full lærhabitt, må selv Helvete åpne portene.
Legender blir knapt større enn Judas Priest. Heavy metal-grunnleggerne fra Birmingham i England, med den karismatiske metalguden Rob Halford i spissen, er blant de store stilskaperne innen sjangeren. Tons of Rock-konserten er en del av en turné som fortsatt feirer at det er over femti år siden bandet krøp ut av mørket, i 1969. Ikke bare det. I norsk sammenheng er det faktisk nøyaktig 50 år siden det da pur unge bandet var på sin første utenlandsturné.
Judas Priest dro da til en rekke mindre byer i Norge, som dermed ble vitne til starten på det som skulle bli en av de mest fantastiske og bemerkelsesverdige karrierene innen rocken. Britisk stål skulle aldri bli det samme igjen, men Halford skal i løpet av konserten på Tons fortelle at heller ikke Norge er glemt når historien om bandet skal fortelles.
Les også: Tons of Rock ble den store gjenforeningsfesten (+)
Rob Halford på Tons of Rock
På Ekebergsletta er Rob Halford det selvsagte midtpunktet, vokalisten som innen denne sjangeren har banet vei på så mange vis, de siste tiårene også som åpen homofil ette at han sto fram i en tid da miljøet ikke var udelt med på notene. Da hadde riktignok Halfords selvironiske panser av lær og lakk vært godt gjennomskuelig i en årrekke allerede.
Ved siden av Halford består bandet av stammen fra starten av. Glenn Tipton på gitar og Ian Hill på bass. Gitarlegenden K.K. Downing hoppet av i 2011, men Richie Faulkner fyller hans støvler på utmerket vis. Og trommeslager Scott Travis kan vel med sine 35 å i gruppa knapt kalles «unggutten» lenger, han heller.
Black Sabbaths «War Pigs» dundrer tradisjonen tro over anlegget som introduksjon. Sjelden har den vært mer aktuell, og sjelden har allsangen til en låt over anlegget vært så enorm. Rosa og røde kleder omkranser scenen, og ut fra en glipe geleides Rob Halford i sølvskimrende frakk som den geistlige presten han er, ut under «korset» - Judas Priest-logoen - som henger lysende fra scenetaket. Rockeguden er blitt hvit i det lange skjegget, skallen er den samme, den innbitte posituren over mikrofonen likeså.
De går kontant i gang med «Panic Attack» og fortsetter inn i en klassikerrekke få gjør etter dem. Utover i settet skal Halford ikle seg både gullvest og som sagt motorsykkel. Dette bærer han med største selvfølge.
Nostalgi og nordmenn
Det er noe eget med Tons of Rock og nostalgifølelsen band som dette inngir. Vi elsker å oppdage nye ting, men skal nordmenn samles til en enhet må de gamle kanonene lades med det kruttet som er igjen. Kanskje representerer disse bandene rett og slett et tverrsnitt av hva svært mange nordmenn har vokst opp med. Under lange bilturer, på hybelfester, hytteturer og på øret på vei fra a til å. Det er et godt voksent publikum som fyller den store sletta bakover fra scenen, men inn mot midten og foran er det en generasjon som kunne vært Judas Priests barnebarn.
Også de kan alle tekstene på de mest kjente låtene. De inkluderer «You’ve Got Another Thing Coming» fra Priests gullalder, næmere bestemt begynnelsen på 1980-tallet og albumet «Screaming for Vengeance». Så «Rapid Fire» fra «British Steel», og nå skrur de seg inn og Halford begynner å gå som på en manisk tredemølle, fram og tilbake mens han messer ut tekstlinjer og refreng.
«Breaking The Law» kommer som fjerde låt allerede, et litt mekanisk publikumsfrieri ingen sier nei til, selv om det begynner å bli klart at akkurat dette skal det bli mye av denne kvelden. Stemmen til Halford er faktisk mer imponerende nå enn den var for snart tjue år siden, da denne besetningen av bandet kom tilbake til Norge, da til Oslo Spektrum, etter vokalistens pause fra bandet.
Ikke dermed sagt at han ikke sprekker på toppene når skrikene drar seg til på «Riding The Wind» og «Devil’s Child». Det tilgir vi han glatt, men denne kvelden får han heller ingen hjelp av værgudene. Tittelen «Riding The Wind» kan tas bokstavelig, Sola går ned, en sur og dels kraftig vind sveiper over Ekeberg og fukten i bakken fra nattas regn kan ingen rocke-T-skjorter holde ute. Vinden flerrer lyden, tar Halfords vokal langt over veien og inn i boligstrøkene, men likevel, låter som «Sinner» fra 1977 kan ingen vindkule ta knekken på.
Les også: Legenden Mike Patton viste hvilken side av genistreken han står på under Mr. Bungles konsert på Tons of Rock (+)
Norge i 1974
Snart skal han stoppe opp, og han er oppriktig litt rørt når han snakker om Norge og hvor mye den aller første turneen i 1974, som fikk en oppfølger allerede året etter, har betydd for han. Han forteller om hvordan de vokste opp i Birmingham, ved siden av Black Sabbath. Videoene på bakveggen har da for lengst fortalt sin historie, om stålverkene i byen som var framtiden fo alle. Med mindre man begynte i rockeband og fikk suksess.
Så drar Halford veldig kjapt albumhistorien i stikkordsform og ender opp med «Invinsible Shield», som kom ut i år, bandets 19. studioalbum i alt. Sletta er lunken. Tittellåten er det svært få som har hørt. Bandet trekker den dessuten ut i langdrag. Dette e symptomatisk for kvelden. Siste halvdelen av hovedsettet blir en oppstykket og litt anmassende seanse, som mest av alt viser at Judas Priest 55 år etter starten er rutine, selv om de fortsatt har spillevilje og en åpenbar stolthet over egen historie og stamina. Men et langt parti hvor Rob Halford pisker opp publikum med yeah yeah yeah-rop i det uendelige, kanskje fordi bandet behøver en pustepause, er bare irriterende.
Sistedelen inneholde likevel noen blytunge patier, som «Victim Of Changes» og Fleetwood Mac-coveen «The Green Manalishi (With The Two Prong Crown)». Så får trommeslageren æren av å introdusere låten som skal få dm tilbake på rett spor. «Painkiller» er siste effektive hit før de tre ekstranumrene, og varmen fra pyroen på lysmastene varmer i små øyeblikk. «Electric Eye» blir en massiv maktdemonstrasjon, og snart forstår vi lengden på gitarsoloene. Vi hører han før vi ser han, et brøl fra motoren og der kommer han kjørende, nå med lærlua på hodet. «Hell Bent For Leather» er låten alle har ventet på, og den e mer enn nok til at de fleste på sletta garantert tok shuttelen ned til byen eller dro til campen hvor de levde opp til aller siste låt, «Living After Midnight».
