Det var tidlig 2000-tall, CD-en var fortsatt vanlig, Radio Soulwax ga ut mixtapen «2 many DJ’s», og elektronisk musikkinteresserte fikk servert linjer som «Suckin’ on my titties like you wanted me, callin’ me, all the time, like Blondie. Check out my Chrissie behind, it’s fine all of the time, like sex on the beaches. What else is in the Teaches of Peaches?» på en mix som lot det gli over i Lou Reeds «Waiting for my man».
Anarkiet inntok synthesizeren, rettere sagt en MC-505 Roland Groovebox. Canadiske Merrill Nisker, bedre kjent som Peaches, var med på å på å skape en helt grenseoverskridende kjønnspolitisk ny sjanger. Electroclash ble det kalt.
Androgynt ikon
Over to tiår senere står hun på scenen på Pride Park på Oslo Pride, som en slags gudmor. «Moderskipet», kalte drag-bandet Deathman henne. Den skeive kampen har kommet langt siden Peaches lekte med kjønn og seksualitet på den drøyeste måten fra scenen. Noen vil nok kalle henne androgynitetens største ikon siden David Bowie. Peaches har laget festmusikk som hun selv kunne forholde seg til som skeiv kvinne.
Les også: Dragkingbandet varmer opp for Peaches på Pride Park – Vi burde varme opp for Satyricon
Jovisst er alt politisk
Spørsmålet er, hvor langt kan Peaches ta det? Det er 21 år siden hun hadde skjegg på platecoveret til «Fatherfucker». 18 år siden hun ga ut «Impeach my Bush», som gir assosiasjoner til det ene og det andre, men som åpenbart også pekte mot den daværende amerikanske presidenten George W. Bush’ «war on terrorism».
Jovisst er alt politisk.
Senest under filmfestivalen Berlinalen i år, stilte Peaches ubarbert opp i bare trusa på den røde løperen. På trusa sto det «FCK AFD», og beskjeden var umulig å ta feil av. Det var det hun mente om det tyske ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland. Noen måneder senere gjorde samme parti storeslem i EU-parlamentet. 25 prosent av alle tyskere stemmer på partiet, som også har selverklærte nazister med på laget.
LHBTQ-rettigheter har kommet svært langt i Vesten siden hun kjørte kampen fra scenen på 2000-tallet – men nå er de også truet av reaksjonære krefter. Da særlig i Tyskland, hvor Peaches holder til.
– Vi leser en del om tilstandene i Tyskland i media. Kan du beskrive med dine ord hvordan forholdene er nå?
– Jeg vet ikke engang hva som egentlig skjer akkurat nå. Jeg er glad du spør. Situasjonen er kjip akkurat nå. Først av alt så har vi Israel-Palestina-konflikten. Vi har et slags «tysk sårbarhetsøyeblikk». Tyskerne kan ikke se forbi sitt eget ansikt i beskyttelse av den israelske staten, de kan ikke se det større bildet. Fordi de føler så mye skyld i historien, og det er noe som ikke hjelper noen.
– Merker du noe annerledes rundt konsertene dine nå, eller i resten av samfunnet, enn for 20 år siden?
– Jeg har lagt merke til en fryktelig behandling av demonstranter. Og mange underliggende regler. Det virker som det tyske politiske perspektivet er at alt skal være fritt og akseptert, men under det er det noe som sier «ikke gå imot oss» fra myndighetene. AfD har omtrent 25 prosent over hele Tyskland, og det er helt grusomt. Jeg forstår ikke hvordan det kan tillates. Jeg ville aldri tro for 20 år siden at vi skulle stå i denne situasjonen.
– Hvordan kan man ikke være redd?
Peaches flyttet fra Toronto i Canada til Berlin i Tyskland på 2000-tallet fordi det var «fritt og kult».
– Og det var gøy. Men jeg lærte også mye. Det virket som om tyskerne var flinke med politikk. Det var åpenbart noen ting vi var bakpå med når det kom til å forstå mangfold og slike ting, sier hun.
– Du har alltid virket som en som ikke bryr seg om autoriteter, og om hva andre sier om deg?
– Selvfølgelig brydde jeg meg. Jeg brydde meg om frihet. Jeg brydde meg om å være den jeg trengte å være, jeg brydde meg om å gi en stemme til folk som trengte å være frie. Selvfølgelig gjorde jeg jobben min.
– Er du mer engstelig for autoritetene nå?
– Selvfølgelig! Jeg mener, hvordan kan du ikke være redd? Selvfølgelig vil vi fortsette å prøve. Men hva kan vi egentlig gjøre? spør artisten retorisk, som har stått opp for kvinnerettigheter og skeives rettigheter i en årrekke.
Da hun flyttet fra Canada til Berlin, ble Nisker revet med i electroclash-bevegelsen, som hadde smeltet sammen rundt DJ Hells internasjonale Deejay Gigolo Records på slutten av 90-tallet.
En elsket og hatet sjanger blant musikkjournalistene. En sjanger som køddet med kjønnsrollene, og som blant annet også har sådd fram den russiske opprørsgruppa Pussy Riot.
«I wanna see you boys get down with each other. I wanna see you do your lil nasty brother. Just one thing I can’t compromise. I wanna see you work it guy on guy», som Peaches rappet på låta «Two Guys For Every Girl» i 2004.
«Det var også en tid hvor jeg tror kvinner virkelig var i forkant av denne queer fantastiske performative DIY-bevegelsen – som Le Tigre eller Chicks On Speed eller Miss Kittin... Men det var kvinner i fronten, som var veldig annerledes for en musikalsk bevegelse», som hun sa til magasinet The Music.
– Når vi ser tilbake på de siste 25 årene. Kunne du noen gang forestille deg hvilken innvirkning du skulle få på musikkscenen?
– Jeg kunne aldri forestilt meg det. Jeg visste ikke engang at musikken ville komme seg ut av soverommet mitt, for å være ærlig. Jeg skrev definitivt det jeg ville skrive, og sa det jeg ville si, men jeg trodde aldri at det ville nå ut av soverommet, sier Peaches.
Dette var en tid da internett ikke var så utbredt. Det som virkelig var utbredt var TV- og radio-standarder.
– Du måtte tilpasse deg den antiprogressive TV-standarden når det kom til seksualitet og det meste. Så sangene mine ville aldri blitt spilt på radio, videoene mine ville aldri blitt sett på TV. Men på en eller annen måte levde musikken min gjennom den eraen, og ikke bare gjennom internett. Hvordan kunne det skje? For det handlet aldri om penger, det var uten tvil en veldig liten label jeg ga ut musikk på.
Les også: Aurora: – Vi blir opplært til å hate så fort
Ny musikk
– Hvilke positive endringer har du sett gjennom årene, etter at du selv startet?
– Jeg føler artister kan si det de vil si, ikke bare på grunn av meg, men fordi jeg har vært en del av inspirasjonen. Da jeg startet var det kanskje slik at folk snakket om de samme temaene, men ikke i musikken. Verken innen pop, eller i undergrunnen. Folk føler seg bare mer redde, men også mye mer frie til å si hva de vil si nå. Det er mye mer av alt nå, enn før. Både mer countrymusikk og mer queer musikk. Det vokser i alle retninger, sier artisten.
Hun har samarbeidet med gjeve navn de siste 20 årene: Yoko Ono, Kim Gordon fra Sonic Youth, Christina Aguilera, Elliot Page og Michael Stipe fra R.E.M.
For 15 år siden så vi en ung artist fra Sri Lanka, som skulle bli et hett navn på alle kontintenter: M.I.A. slå gjennom med albumet Arular. For folk som kjenner til Peaches og Justine Frischmann fra Elastica, kom kanskje ikke M.I.A som noe overraskelse. M.I.A brukte en Roland MC-505 Groovebox, inspirert av Peaches.
Når Dagsavisen spør hvordan det føles å «overleve» M.I.A, fordi hun har virket litt «missing in action», mens Peaches har levert på scenen, blir vi fnyst av.
– Hun står fortsatt på scenen! Jeg spilte med henne i fjor, faktisk, sier Peaches.
Hun vil ikke si noe om hvilke artister hun kommer til å samarbeide med framover.
– Jeg har akkurat avsluttet jubileumsturneen, og jobbet mye med performance. Nå lager jeg bare ny musikk, og så får vi se hva som skjer.
Feires av fans
– Er det et nytt album på vei?
– Ja, det håper jeg, sier 58-åringen, som legger til at hun fortsatt bruker den kjente og kjære Groovebox-en når hun lager musikk, fordi den er lettest å forstå.
På spørsmål om hun har noen favoritt musikkminner fra egen katalog, oppfordrer artisten til å se dokumentaren «Teaches of Peaches» fra 2022.
– Den forteller mye. Da jeg gjorde jubileumsturneen til «Teaches of Peaches» 20 år etter at albumet kom ut, tror jeg folk endelig skjønte greia, sier Peaches, og fortsetter:
– Da jeg begynte var mange mennesker begeistret for det jeg drev med, men det var også mange veldig forvirrede mennesker som sa merkelige ting om hvor gammel jeg var, selv om jeg var 30 noe, eller hvor stygg jeg var, og hva som helst. Det er interessant å se at dette jeg gjorde vokste, og at det nå feires.
For Peaches gjelder «fuck’em» til endel folk fortsatt.
Det er 20 år siden hun sto med strap on på scenen under Quartfestivalen, og introduserte det norske festivalpublikummet for electroclash, eller electropunk, om du vil.
– Hvordan føles det å ha 16 år gamle fans?
– Det er en utrolig følelse for meg at jeg fortsatt kan berøre folk, også de unge. Ikke bare musikken, men også alt det andre. Det er som om det er en egen greie, avslutter Peaches, før hun gjør seg klar til å spille for publikummerne i Sofienbergparken.
Publikummere har allerede en time i forveien begynt å trekke mot hovedscenen hvor ikonet spiller.
– Etter at min lokale nabolagspunk introduserte meg for Peaches i år 2000, har jeg bare tenkt «dette er et fantastisk menneske, som jeg bare må se og oppleve». Musikken treffer meg på en rar måte. Jeg kjenner intiutiv glede og instinktivt behov for å hoppe og være sint. Men på en positiv måte. Alle gleder jo seg til «Fuck the pain away». Jeg håper også å få høre «Vaginoplasty», «Kick it» og «Operate», sier Ina, som er en av deltakerne på Pride Park.
Og Ina får et av ønskene sine oppfylt med en gang: Peaches setter fyr på publikum med låta «Vaginoplasty» som første låt: «Vaginoplasty, I keep it nasty», sier 58-åringen, og blir bejublet av et publikum i alle aldre, kjønn og seksualiteter.
Les også: – På tide vi vender tilbake til den skeive identiteten som finnes innenfor opera
