---
4
Ed Sheeran
Stavernfestivalen, torsdag
---
Stavernfestivalen er blitt arrangert 22 ganger siden den første utgaven i 2001. Den gang varte festivalen i én dag og hadde 175 besøkende. Siden har festivalen blitt utvidet til tre dager og publikumstallet har omtrent økt eksponentielt.
Ved festivalens opprinnelse ble den arrangert i Skråvika i Stavern, men fra og med 2015 har den blitt arrangert på Larvik Golf Arena for å bygge opp et større og bedre campingtilbud og øke den totale kapasiteten på festivaldeltakere. I de første utgavene av festivalen var det nesten utelukkende norske artister som fylte festivalprogrammet, men i senere tid har det også kommet internasjonale stjerner som Elton John, Dua Lipa, Post Malone og Bob Dylan.
Torsdagens hovedattraksjon var Ed Sheeran, som spilte i Norge for første gang på over ti år. Mot slutten av konserten forsikret han publikum om at det ikke blir like lenge til neste gang. Siden sist har han blitt en av verdens aller største artister med låter som «Castle on the Hill», «Perfect», «Thinking Out Loud» og «Shape of You», som er en av de mest strømmede låtene på Spotify noensinne.
Les også: Kongsberg Jazzfestival 2024: CM Salvant, Gard Nilssen, Eberson
Da jeg ankom festivalområdet i tretiden var det en glissen slette som møtte meg. Det regnet også en god del, men det var heldigvis ikke beskrivende for hele dagen, kun deler av den. Selv uten Ed Sheeran hadde dagens program godt nok på egen hånd.
Molly Sanden åpnet settet sitt med å spøke om det labre publikumstallet som sto rundt scene 2. Hun var takknemlig for dem som hadde møtt opp, og sa at hun ikke hadde kommet for å se seg selv hvis det hadde regnet så mye som det gjorde.
Victoria Nadine kommer fra Skien, som kommunemessig ligger et steinkast unna konsertområdet. Det blir nesten ikke mer hjemmebane enn det, og hun så ut til å nyte hvert eneste øyeblikk av egen konsert.
Les også: Linda Thompson: Proxy Music + Richard Thompson: Ship To Shore
Idyll i regnet
Så var det tid for Postgirobygget. Bandet som ble startet ved NTNU i Trondheim for 30 år siden har spilt på denne festivalen hvert år den har blitt arrangert siden 2017. Det er få, om noen som romantiserer og beskriver norsk sommer bedre enn denne gjengen, med låter som «En Solskinnsdag», «Idyll», «Sommer på Jorda» og «Tidløs», som alle ble spilt i løpet av konserten.
Pyroshow på et utvalg låter og et bakenforliggende display som blant annet viste et brennende tre (animert, bare så vi har det på det rene) og Erling Haaland, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i små figurer med gigantiske hoder, gjorde konserten til et visuelt gjennomført og fornøyelig show.
Vokalist Arne Hurlen beskrev ellers konserten greit selv; «Dere har vært fantastiske, vi har vært fantastiske».
Les også: Peaches om det tyske rikets tilstand: – Vi har et slags «tysk sårbarhetsøyeblikk».
Bandet ga publikum det de ville ha og publikum ga responsen Postgirobygget fortjener. Det er nesten så man skulle avsluttet dagen med disse gutta på scenen. Rent musikalsk var det mest kvalitetsmessige ved konserten soloene levert av pianist Daniel Hovik. Det må tilføyes at gitarist Nils Petter Time til tider ikke var så mye dårligere med sine soloer.
Linjen «Nå vet jeg at jeg trenger er en solskinnsdag» fra «Tidløs», kunne knapt kommet på et bedre (eller dårligere) tidspunkt, da regnet gradvis kom tilbake i løpet av sangen. Mesteparten av publikum lot seg likevel ikke rikke, de benyttet seg heller av kreative løsninger for å unngå bygene.
Dagens mest kreative løsning kom fra en som brukte en øl-rack, som man altså kan bære fire øl i, som paraply. Sannsynligheten for at han holdt seg tørr er lav, men dedikasjonen for å se hele konserten fortjener litt oppmerksomhet. Regnet stoppet heller ikke publikum fra å synge «Idyll» for full hals. Refrenget ble gjentatt flere ganger, med mer og mer innflytelse fra publikum.
Les også: Tone endrer verden for «Tony»: – Vi har fingeren på pulsen
Calum Scott med ny låt
Calum Scott loset publikum gjennom neste del av festivalen med sin imponerende sangstemme. Mot slutten av konserten presenterte han en splitter ny låt kalt «Routes», men publikum var likevel aller mest fornøyde da han avsluttet med gjennombruddslåten «Dancing on My Own», som er en cover av Robyn sin låt med samme navn fra 2010. Den britiske artisten hadde også med seg en korist som kunne synge og spille cello samtidig, som er en unik og imponerende egenskap.
Et luksusproblem
Veronica Maggio fikk det fineste været i løpet av dagen, som gjorde at både hun og publikum var godt fornøyde gjennom hele konserten. festivaldagen bygget seg opp gradvis og stemningsnivået var aller høyest da den svenske artisten sto på scene 2. Allerede midtveis i konserten hennes hadde det likevel begynt å fylle seg opp rundt scene 1, selv om det fortsatt var én time til Ed Sheeran kom på.
Dermed fikk publikum et luksusproblem fordi de måtte bestemme seg for om de skulle forlate den herlige konserten for å få gode plasser til det som definitivt hadde potensialet til å bli en enda herligere affære. De fleste valgte tilsynelatende å bli stående for å se mesteparten av Veronica Maggio sin konsert, men da «Jag kommer» hadde blitt spilt, valgte de fleste dessverre å trekke ned mot scene 1. Veronica Maggio ga likevel jernet ut konserten.
Les også: Tons of Rock slår alle rekorder
Tiltrakk flest, men var ikke best
Det som er fint med Larvik Golf Arena som var festivalens lokasjon, er at det er åpent og oversiktlig. Med en svak helning ned mot scene 1 kan man se den i sin helhet selv om man står langt bak. Da klokken var 21.00 og det endelig var Ed Sheeran sin tur til å innta scenen, var det flere publikummere enn tidligere på dagen som nå sto klare for å ta imot briten. Han takket for mottakelsen og sier at han er glad for å være tilbake i Norge, men mer om det senere.
Han åpnet konserten med «Castle on the Hill», som han fremførte med mye energi og god respons fra publikum. Etter å ha gjennomført noen flere låter, deriblant «The A Team» var Sheeran klar for å dra i gang «the singalongs», men før det følte han at det var nødvendig å varme opp publikum. Det gjorde han som om han skulle stemt gitaren sin, ved å dele opp publikum i to seksjoner i en slags starter her, svarer der-variant. På denne måten klarte han å generere mer lyd fra publikum fordi det ble en slags konkurranse om å synge høyest mellom de to delene.
Dersom «The A-Team» ikke var allsang nok, gjorde «Thinking Out Loud», coveret av «Love Yourself», som Sheeran opprinnelig skrev til en canadisk kompis, og «Perfect», susen. Sheeran imponerte likevel aller mest da han rappet. Denne egenskapen utviste i låtene «You Need Me, I Don’t Need You» og «Take it back», som også inkluderte en cover av «Ain’t No Sunshine». I sangene leverte han lange stikk med rask rapping, som jeg rett og slett ble mektig imponert av.
Les også: Aurora klar for festivaler med ny plate: – Det er lett å smile til alle
Etter «You Need Me, I Don’t Need You», kunne man høre åpningstaktene av «Shape of You» runge over sletta, og de ble selvfølgelig tatt godt imot. Selve gjennomføringen av låten var dessverre ganske underholdende. Jeg hadde håpet at han skulle levere denne låten med mye mer snert enn det han gjorde. Det føltes nesten litt slapt.
Til Ullevaal i 2025
På slutten av «Shape of You» annonserte Sheeran at han kommer tilbake til Norge neste år for å levere et «more proper show», og en kan med det håpe at han leverer en «more proper» gjennomføring av en av sine aller største slagere.
Les også: Ed Sheeran kommer til Norge i 2025
Konserten vil finne sted på Ullevaal stadion 25. juli 2025 med turneen «ED SHEERAN: ×÷+-tour» (uttalt mathematics tour), som har begeistret publikum over hele verden. Publikum var like fornøyde med denne beskjeden som de var med hele konserten. Han utelot ingen låter som hører med på et festivalsett og fikk med publikum på store deler av leken. Det ble også skutt opp flere runder med fyrverkeri underveis og et pyroshow på et utvalg av låtene, hvor flammene danset i takt med musikken.
Likevel syns jeg ikke helt at han klarte å leve opp til stemningen som de tidligere artistene bygget opp før ham, der Postgirobygget og Veronica Maggio gjorde en ekstra god jobb. Det skal sies at de ikke er hvem som helst heller. Veronica Maggio var også heldig med været og hva gjelder Postgirobygget så er vel det å spille etter dem i Norge i juli, sommerens ekvivalent til å hoppe etter Wirkola.
Mens Sheeran sin konsert ble avholdt på scene 1, som er litt større og mer synlig fra flere deler av sletta, spilte begge de andre på scene 2, som var mer intim, som på et vis gjør det lettere å holde en energisk forestilling.
Det syntes også i de mange moshpitsene som gikk sin gang under det avsluttende DJ-settet til R3HAB, som spilte en rekke remikser av kjente festlåter. Selv om det stort sett var monotone dropp, var stemningen for det meste på topp. Med andre ord var det en verdig avslutning på en bra festivaldag, selv om hovedattraksjonen ikke nådde helt opp.
