De som etterlyser flere store stjerner på jazzfestivalene kan ikke ha fulgt veldig godt med. Det blir stadig færre igjen av de gamle legendene fra Sambandsstatene, men rekrutteringen er upåklagelig. På scenen på åpningskonserten i Kongsbergs Musikkteater står Cécile McLoren Salvant. Hun har gitt ut seks album, som alle har fått henne nominert til Grammy-prisen for årets beste jazzsanger. Tre av dem vant hun. En bedre åpningskonsert hadde det knapt gått an å ønske seg.
Salvant er en jazzsanger av den gamle skolen, men med et uttrykk som får musikken til å høres ny og frisk ut hver gang. På konserten på Kongsberg får vi høre flere flotte innslag fra den såkalte amerikanske sangboka, men også nyere poplåter, og hennes makeløse kombinasjon av Kate Bush-sangene «Wuthering Heights» og «The Breathing», som her virkelig framstår som helt nye. I tillegg har hun et fremragende band, med Sullivan Fortner (piano), Yasushi Nakamura (bass) og Kyle Poole (trommer). Disse får stort spillerom, og truer med å stjele showet innimellom. Et sammenbrudd i lydanlegget midtveis håndteres uhøytidelig og sjarmerende, og understreker at jazzens instinktive spontanitet neppe kan erstattes av kunstig intelligens med det første.
En time etter dette blir vi virkelig utsatt for overfloden på Kongsberg. Konserter med Gard Nilssens Acoustic Unity og far og datter Eberson går av stabelen samtidig. Jeg har heldigvis, etter å ha vært på en og annen festival før i løpet av et langt liv, en viss erfaring i å få med meg to konserter på én gang. Dette blir likevel litt for mye av det gode. For mye av det beste, faktisk
Lesere av Dagsavisens jazzanmeldelser vil vite at Acoustic Unity er et av landets fineste band, trommeslager Nilssen med bassist Petter Eldh og saksofonist André Roligheten. Disse utgjør en slags kjerne i Nilssens formidable Supersonic Orchestra, men lager også en formidabel lyd når de bare er tre. Nå er de likevel forsterket med to musikere til, begge også med supersonisk erfaring: Signe Emmeluth og Kjetil Møster er to til av landets beste saksofonister. Emmeluth er riktignok dansk, men likevel en av de mest profilerte musikerne i norsk jazz for tida.
Siden jeg sto over fjorårets festival på Kongsberg på grunn av en konsert med Billy Joel i London er jeg fristet til å ta det personlig at de gjør en forrykende versjon av hans «She’s Always A Woman». Resten av repertoaret er deres eget, også med noen nye låter, visstnok av alle de fem medvirkende. Noe som antyder at vi kan få høre mer av Acoustic Unity som kvintett, hvis de ikke sparer disse komposisjonene til Supersonic Orchestra. Et fyrverkeri er det uansett.
Midt oppe i dette får jeg altså også hørt litt av konserten til Eberson, far Jon på gitar, datter Marte på tangenter, støttet av Morten Qvenild (tangenter), Jo Berger Myhre (bass) og Axel Skalstad (trommer). Sammen med et stort publikum gjenoppliver de 70-tallets mest utadvendte jazzrock, med Jons suverene gitarlyd og Martes flotte tangentløp. To generasjoner forenes i felles glede, både på og foran scenen.
Som en forfriskende dessert til disse mektige måltidene rekker vi innom Mall Girl etterpå. Et av mange nye popband der medlemmene har jazzbakgrunn, noe de rister sammen til en cocktail av sprudlende spilleglede og gode sanger.
Mall Girls sanger Bethany Forseth-Reichberg var forresten fortellerstemmen i TV-serien «Jazzeventyret». Denne var også utgangspunktet for jubileumsforedraget «Jazzeventyret på Kongsberg», med Johan Hauknes. Han er en av Norges fremste jazzskribenter og historikere, og er ikke helt fornøyd med omfanget av serien, som han synes utelater for mange sentrale musikere. Dette belyser han ved å liste opp en rekke navn han savnet, understreket av deres spillehistorie på Kongsberg Jazzfestival. Spesielt synes han at oppmerksomheten til jazzen i det nye århundret er mangelfull, siden han mener vi er oppe i en gullalder vi aldri har sett maken til.
Hauknes har gjort et grundig arbeid, som blant annet omfatter å telle opp at det har vært 578 jazzkonserter med norske artister på Kongsberg Jazzfestival fram til 2017, der den offisielle oversikten over deltakere foreløpig tar slutt. Dette er en påminnelse om at selv om Hellbillies, Halvdan Sivertsen og Hagle står på programmet, så er det fortsatt nok jazz til alle. Selv når de spiller samme kveld er det neppe sånn at folkeligheten til Kurt Nilsen går ut over besøket på konserten til den mer ordentlig jazzorienterte Gard Nilssen.
Statistikken til Hauknes viser også fordelingen mellom jazz og «andre konserter» på Kongsberg, som ser ut til å ha stabilisert seg på et 60–40 nivå, i jazzens favør. Hauknes rapporter ellers på nettstedet salt-peanuts.eu, som feirer tiårsjubileum i disse dager. Verdt å nevne siden et av hans andre poenger er den stadig minkende oppmerksomheten jazzen får i media.
Jazzfestivaler i storbyene kan godt kose seg med sitt eksklusive preg. På mindre steder rundt i landet er man avhengige av mer folkelige sider for å gjøre dette til en legitim lokal begivenhet. I sitt foredrag minnet Johan Hauknes om at lokalbefolkningen på Kongsberg pleide å flykte fra byen under jazzfestivalen. Nå er det folkefest, uten at det ser ut som jazzen tar skade av dette.
Til slutt på torsdagen kommer konserten som har skapt mest engasjement i forkant av årets jazzfestival på Kongsberg: Selveste Carola Häggkvist. Det har ikke vært måte på dårlige vittigheter, med det gamle, avleggse «men er det jazz»-spørsmålet som premiss. Nei, Carola er ikke jazz. For de som er kommet på jazzfestival for å høre jazz er det fem andre konserter denne kvelden som udiskutabelt finner seg godt til rette innen sjangeren. Showet til Carola kan være det fjerneste vi har sett fra jazzkonsertenes alminnelige nøkternhet, «Fångat av en stormvind» med vindmaskin i håret. Carolas karriere har bare vart i 41 år mot jazzfestivalens 60, men hun er like rutinert og profesjonell, og om man først oppsøker konserten hennes er det vanskelig å finne noe å mislike.
