---
4
FILM
«Fly Me to the Moon»
Regi: Greg Berlanti
USA – 2024
---
«Anyone But You» ble en overraskende stor kassasuksess tidligere i år, mens mer ukonvensjonelle romcoms som «The Fall Guy», «Hit Man» og «Challengers» gjorde seg alle fortjent til en entusiastisk tommel opp. Flere er på vei i løpet av året, men «Fly Me To the Moon» er et sjeldent eksempel på den typen romantisk komedie som så ut til å ha dødd ut etter at strømmetjenestene begynte å dominerte underholdningstilbudet.
Anmeldelse: Noen ganger er det snilt å være litt slem (+)
To etablerte stjerner utkledd i finstas og plassert i elegante omgivelser, som deretter vil tilbringe et par lune timer med å krangle-flørte mens de faller for hverandre. I dette tilfellet Scarlett Johansson og Channing Tatum, med Apollo 11-månelandingen som bakteppe. Mens de fleste romantiske komedier blir iscenesatt på forholdsvis beskjedent mellombudsjett er «Fly Me to the Moon» en påkostet storsatsing, som angivelig hadde en prislapp på over en milliard kroner. På den annen side kommer pengene fra produsenten Apple, så dette er sikkert bare lommerusk for dem.
Opprinnelig skulle komikeren Jason Bateman regisserte filmen med Chris Evans i den mannlige hovedrollen, men de forlot prosjektet på grunn av «kreative uenigheter». Som innbytter på kort varsel stilte Greg Berlanti opp. Han har vært mest aktiv som TV-produsent, og ser ut til å ha stått bak mesteparten av de superhelt-seriene som har blitt skapt de siste årene – inklusive «Arrow», «The Flash», «Doom Patrol» og «DC’s Legends of Tomorrow». Berlanti sto dessverre også bak «Green Arrow»-filmen med Ryan Reynolds (som manusforfatter og produsent), og (enda mer illevarslende i denne sammenhengen) regisserte den romantiske Katherine Heigl-komedien «Life as We Know It». Urk.
Anmeldelse: Jakten på det forsvunnede plottet (+)
Etter omstendighetene kunne dette ha blitt mye verre, og «Fly Me to the Moon» er heldigvis en småsjarmerende, lettere syntetisk romcom som aldri helt letter – men heller ikke styrter i flammer rett etter oppskytningen. Vi bør nok parkere resten av romfart-metaforene etter den setningen.
Mot slutten av 1968 har salige John F. Kennedys ambisiøse visjon om å plassere en amerikaner på Månen begynner å slå sprekker. Nyhetssendingene fra Vietnamkrigen er i ferd med å dytte romfart ut av den offentlige bevisstheten, og stadig flere føler at myndighetene ikke burde sløse bort enorme summer på en månelanding i nedgangstider. Politikere truer med å kutte støtten til NASA, og skrinlegge hele prosjektet.
President Nixon akter imidlertid ikke å tape denne propagandakrigen mot russerne parallelt med Vietnamkrigen, så han sender «Men in Black»-statsagenten Moe Berkus (Woody Harrelson) ut på hemmelig oppdrag for å redde romfartsprogrammet. Hans løsning er å rekruttere reklamebyrå-dynamoen Kelly Jones (Scarlett Johansson) for å skape en massiv markedskampanje, som skal snu stemningen i folkedypet og «selge Månen». Kelly er en moralsk fleksibel naturkraft med et avslappet forhold til sannheten, og har en mørk fortid som egner seg perfekt for utpresning hvis hun mot formodning skulle få samvittighetskvaler. Hun sendes på første fly til NASAs romfartsanlegg i Florida, med notatboken full av ukonvensjonelle ideer om hvordan man kan skape blest om Månelandingen. Som forventet havnet hun fort i tottene på NASAs oppskytningssjef Cole Davis (Channing Tatum), en dekorert krigshelt med nulltoleranse for bullshit - som definitivt ikke har tid til å bli distrahert av et brysomt kvinnemenneske.
Les også: «Goodfellas» på motorsykler
Cole er fortsatt hjemsøkt av Apollo 1-tragedien, der tre astronauter døde under hans oppsyn. Så han akter ikke å risikere livet til mannskapet sitt ved å bli viklet inn i et PR-jippo, som inkluderer sponsoravtaler med Omega, frokostblandinger, undertøysmerker og konstante TV-intervjuer. Mon tro om han ikke få en motvillig respekt og varme følelser for Kelly etter at hun bidrar til å sikre finansieringen for romprogrammet like før Apollo 11-oppskytningen? Og mot tro om han ikke mister respekten igjen etter at han oppdager at hun er full av løgn og fanteri?
Statsagenten Moe presser Kelly til å iscenesette en falsk Månelanding i et bevoktet studio, bare som en backup-plan i tilfelle noe skulle gå galt med den virkelige Måneferden. «Fly Me to the Moon» plugger seg inn i disse konspirasjonsteoriene på en måte som ikke akkurat er særlig troverdig, og tonen i filmen vakler ustødig mellom brede ablegøyer til alvorstynget patos.
Skuespillerne er jevnt over det som reddet inn «Fly Me to the Moon», og geleider oss trygt gjennom en altfor lang historie som prøver å være altfor mye på en gang. Til dels en fantasifull beretning om PR-framstøtet som måtte til for å redde Måneferden (filmen benytter seg av noen de samme arkivopptakene som dukket opp i dokumentaren «Apollo 11» fra 2018). Til dels en farse om konspirasjonsteorier, og satire om politisk taskenspill. Men selvfølgelig mest en romantisk komedie dominert av lekre kostymer, sekstitallsnostalgi og påkostet produksjonsdesign. Lett å se hvorfor Chris Evans var førstevalget for den mannlige hovedrollen; som har mer enn et snev av Captain America over seg (og ville gitt ham en The Avengers-gjenforening med Scarlett «The Black Widow» Johansson, noe som neppe ville ha skadet billettsalget).
En dønn oppriktig barsking drevet av gammeldagse idealer, som er så moralsk standhaftig at det grenser mot det selvparodiske. Channing Tatum er ikke en direkte dårlig innbytter, men virker litt miserabel over å være tilbake i en sjanger han kjempet så hardt for å komme seg ut av. Det er om ikke annet hyggelig å se en romantisk komedie med to fullvoksne hovedrolleinnehavere rundt førti. Den typen film vi sjeldent får se i disse tider; som har tilstrekkelig «old school»-sjarm og elegant stil til å oppfylle forventningene om et par timer med trivelig underholdning, men er for konturløs og syntetisk til å bli noe særlig mer enn det.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
