---
5
FILM
«Late Night with the Devil»
Regi: Cameron og Colin Cairnes
Aus./USA/FAE – 2024
---
«Late Night with the Devil» er en av disse ambisiøse lavbudsjettfilmene som kan knekke under vekten av for tunge forventinger, og fungerer optimalt på en sen festivalvisning uten forhåndskunnskaper. Etter USA-premieren i våres ble «Late Night with the Devil» hypet opp som en umiddelbar skrekk-klassiker, godt hjulpet av en førsteklasses markedskampanje. Filmen sliter litt med å leve opp til et sånt rykte, men er fortsatt en snedig og frydefullt underholdende røverhistorie med et uimotståelig konsept.
Historien er formet som et nylig oppdaget mastertape-opptak av en notorisk direktesending av «Night Owls with Jack Delroy», talkshowet som gradvis dalte i popularitet og relevans. I et utslag av desperasjon trumfer programlederen Jack Delroy igjennom en spesialepisode på Halloween-kvelden i 1977, der temaet er okkultisme og overnaturlige fenomener. Delroy håper på å lokke tilbake publikum med løfter om sensasjonelle hendelser, der selve rosinen i pølsa er et intervju med den demonbesatte fjortenåringen Lilly. Vi får se denne nitti minutter lange TV-sendingen i sin helhet, med sporadiske bakomklipp i svart-hvitt der reklameavbruddene normalt ville ha vært. «Late Night with the Devil» gjør ingen seriøse forsøk på å narre oss til å tro at dette er virkelige hendelser, så moroa ligger i måten filmen gjenskaper tidsepoken, leker seg talkshow-formatet og gjør en overraskende stilsikker etterlikning av en amerikanske TV-sending fra syttitallet.
Les også: Filmskaperen bak «Robot Dreams»: – Jeg fikk hjertet mitt knust i New York (+)
Siden debuten i 1974 har den tidligere radio-DJ-en Jack Delroy (David Dastmalchian) underholdt amerikanske TV-tittere med sitt senkveld-show «Night Owls with Jack Delroy», som sendes fem dager i uken fra UBC-studioet i New York. Den ambisiøse nattuglen Delroy sliter imidlertid med å utvikle seg til noe mer enn en blek etterlikning av konkurrenten Johnny Carson, og seertallene synker gradvis i årenes løp. Mens karrieren daler blir Delroy rammet av en personlig tragedie: hans elskede kone Madeleine dør av lungekreft og showet tar en måneds avbrekk mens han kommer seg til hektene. Etterpå blir talkshowet gradvis mer sensasjonspreget mens Delroy prøver å vinne tilbake publikummet som har vendt ham ryggen, men ingenting fungerer.
«Night Owls with Jack Delroy» står i fare for å bli kansellert, og like før kontrakten skal reforhandles satser Delroy alt på et kort. Et Halloween-spesial direktesendt 31. oktober 1977, som skulle vise seg å bli seriens aller siste episode. Den Jack Delroy vi møter her er en litt patetisk skikkelse i beige polyesterdress, som kjemper for sitt profesjonelle liv og er villig til å gå veldig langt for å gjøre programmet til en seersuksess. Gjestene inkluderer det «klarsynte» mediet Christou (Fayssal Bazzi), en åpenbar bløffmaker i Uri Geller-modus som ser ut til å få et spektakulært illebefinnende under sendingen. Delroys trofaste annonsør og sidekick Gus McConnell (Rhys Auteri) begynner å bli engstelig over de uforklarlige hendelsene som utspiller seg i studioet, og disse okkulte fantestrekene går stikk i strid med hans religiøse overbevisning. Men dette er rent gull for seertallene.
Den tidligere hypnotisøren og profesjonelle skeptikeren Carmichael Haig (Ian Bliss) avviser alt som humbug og pølsevev, helt til showets hovedgjester introduseres. Parapsykologen Dr. June Ross-Mitchell (Laura Gordon), forfatteren av «Conversations with the Devil», en bok som angivelig dokumenterer hennes samtaler med den demonbesatte fjortenåringen Lilly (Ingrid Torelli). Jack Delroy insisterer på at de prøver å kontakte denne demonen på direkten, noe som ikke overraskende viser seg å være en skikkelig drittide.
Herfra er det kanskje ikke kjempevanskelig å gjette seg til omtrent hva som kommer til å skje, men «Late Night with the Devil» har noen groteske skruballer på lur. Og selv om alt ikke hales i land på en totalt tilfredsstillende måte, er filmen som helhet så gjennomført underholdende at det spiller marginal rolle. Dette er et stort sprang oppover for det australske brødreparet Cameron og Colin Cairnes, som tidligere har stått bak rett-på-DVD-lavbudsjettproduksjonene «100 Bloody Acres» (2012) og «Scare Campaign» (2016). De fanger perfekt opp de brungråe fargenyansene og skranglete produksjonsverdiene fra en TV-produksjon laget på syttitallet, der man allerede i oppløpet får en klar fornemmelse av at ting når som helst kan spinne ut av kontroll.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
Det er dessuten en enorm ressurs at filmen er så perfekt castet, med den konstant severdige karakterskuespilleren David Dastmalchian i en sjelden hovedrolle. Den profesjonelle skeptikeren Carmichael Haig er åpenbart formet etter den legendariske rasjonalisten James Randi, som portretteres som en arrogant, overbærende skittstøvel. Det fremste ankepunktet her er at hele konseptet er tyvlånt fra «Ghostwatch» (1992), en av de mest kontroversielle bøllestrekene i britisk TV-historie. Programmet skapte panikk blant seere som ikke fikk med seg at hele sendingen var ren fiksjon, og BBCs sentralbord brøt sammen av alle bekymringsmeldingene.
Cairnes-brødrene prøver ikke på noen måte å villede oss til å tro at «Late Night with the Devil» er virkelig, men har innrømmet at «Ghostwatch» var en av forbildene bak filmen. Det er umulig å nå opp til et sånt fenomen, men for å være rettferdig plukker regissørene fra et bredt utvalg av inspirasjonskilder, som inkluderer alt fra «Network» (1976) og sjokk-dokumentaren «The Killing of America» (1981), til «found footage»-filmer som «WNUF Halloween Special» (2013). Drevne skrekkfilmfans vil sikkert kjenne igjen en del elementer her, men selv om ikke «Late Night with the Devil» er totalt original er filmen til gjengjeld virkelig vellaget.
