---
4
FILM
«Sylvanian Families Filmen: Den store gavejakten»
Regi: Kazuya Konaka
Japan – 2023
---
Man lærer så lenge man lever. Eventuelt lever så lenge man lærer. Jeg var neppe alene om å aldri noensinne hadde hørt om «Sylvanian Families» før denne filmen dukket opp, men vi snakker om en umåtelig populær kolleksjon med nusselige dyrefigurer som har solgt over to hundre millioner eksemplarer kloden rundt. Skapt tilbake i 1985 av det japanske spillselskapet Epoch, som plugget seg inn i et særpreget japansk fenomen: «Kawaii». En popkulturell paraplybetegnelse på alt som er søtt, bedårende, uskyldsrent og nusselig. I årenes løp har «Sylvanian Families» fostret flere animasjonsserier, dataspill, scenemusikaler og fornøyelsesparker i hjemlandet. Frem til i fjor kunne man dessuten besøke en «Sylvanian Families»-butikk i London, som etter tretti år ble nedlagt i etterkant av pandemien.
Den britiske kunstneren med pseudonymet Mimsy skapte litt baluba i 2015. Hun benyttet «Sylvanian Families»-dukkene i en kunstinstallasjon der de nusselige krabatene ble terrorisert av maskerte ISIS-mus – og ble fjernet fra kunstutstillingen «Passion for Freedom». Så lidenskapen for frihet har sin grense, og ender brått hvis du kødder med søte dyrefigurer av plastikk. Etter å ha sjekket litt på nettet ser det ut til at disse barnelekene er veldig populære samlerobjekter blant en del fullvoksne kvinner, og det er foruroligende mange YouTube-kanaler fulle av «unboxing»-videoer, verdivurderinger og «her er samlingen min»-rundturer.
På bakgrunn av alt dette kan man spørre seg hvem som egentlig er den største målgruppen til «Sylvanian Families Filmen: Den store gavejakten»: barn rundt treårsalderen, eller tantene som har soverommet stappfullt av disse pastellfargene dyrefigurene?
Leketøyene er døpt etter den romerske skogsguden Silvanus, og bor i en idyllisk landsby som ifølge filmens fortellerstemme befinner seg «over hav og fjell, forbi de grønne dalene, på den andre siden av den store skogen». Her bor «de vennligste skapningene du kan forestille deg», i et multikulturelt samfunn der et bredt utvalg av dyrearter lever sammen i harmoni. Alle ser ut til å være fastfryst i femtitallets Europa (sånn som den kan fortone seg fra en japansk synsvinkel), der mødrene går i finkjole innendørs mens de nynner og gjør husarbeid helt til naboer kommer på besøk for å drikke en god kopp te. En utopi der alle barna er snille og veloppdragne, mens de sier ting som «jeg elsker å hjelpe til!» helt uten sarkastisk undertone.
Les også: Jakten på det forsvunnede plottet (+)
Den entusiastiske kaninjenta Freya oppdager at landsbyens Stjernefestival sammenfaller med mamma Teris fødselsdag, men har helt glemt å ordne bursdagsgave. Hun blir veldig urolig etter at storebroren Coco forteller at han allerede har planlagt den mest fantastiske gaven noensinne: en håndskåret dukke av mamma! Den filosofiske lillebroren Creme har snekret sammen en helt perfekt presang som er en stor hemmelighet, mens pappa har bakt mammas livrett: jordbærbrød. Freya må virkelig trå til på gavefronten, men har ingen gode ideer. Hun spør ekorn-kompisen Ralph om tips, men han er «bedre til å gjøre ting enn å tenke». Så han dytter spørsmålet videre til sin mor, som foreslår at Freyas mamma vil bli glad for å få en ny hatt. Hattebutikken er utsolgt, men kanskje Freya kan lage en hatt selv? Eventuelt skape en ny type supertrompet eller et regnværinstrument? Dette blir starten på en gaveodysse som leder opp til den store stjernefestivalen, der mamma feirer fødselsdagen ved å spille på saksofon.
Les også: Japansk filmlegende: «Det eneste som gir ham glede i livet er arbeidet» (+)
Historien er unnagjort på litt over en time, og delt inn i kapitler som gjør det lett å stykke opp filmen i kortere episoder på barne-TV. Selv om stilen er europeisk, er tonen veldig japansk, og utførelsen mer ettertenksom, saktmodig og detaljfokusert enn gjennomsnittet av barnefilmer. Jeg skal ikke gå så langt som å sammenlikne dette med Studio Ghibli, men «Sylvanian Families»-universet deler Hayao Miyazakis entusiasme for europeisk arkitektur, handlekraftige ungjenter som drar ut på eventyr, respekt for naturen og luftfart.
En amerikansk filmvariant av dette universet ville trolig dreid seg om å vinne en konkurranse eller være en lettvint moralleksjon av typen «du er best akkurat som du er», men innfallsvinkelen er unikt japansk. Så her er fokuset på å være hensynsfull, altruistisk og omtenksom mot andre, feire kreativitet og samarbeide for å skape noe fint alle kan ha glede av. Det hjelper dessuten at filmen er iscenesatt med omtanke og integritet. Så selv om «Sylvanian Families Filmen» er dataanimert prøver den å etterlikne «stop motion»-dukker med litt mer rykkete bevegelser i lavere bildehastighet, noe som fungerer temmelig bra.
Les også: «Robot Dreams» kan få noen og enhver av oss til å strigråte stygt i kinosalen (+)
Det samme gjør faktisk den norske dubbingen, der blant andre Ella Indregard Yttri, Herman Nysæther Grinde og Erica Barsnes Simonsen gjør en fullgod jobb som stemmeleggere. For oss fullvoksne kynikere er det lett å sette alt dette søte sukkerspinnet i vrangstrupen. Det er like lett å mistenke at dette mest fungerer som et utstillingsvindu for lekesettene Epoch-konsernet vil selge, men min instinktive kynisme smeltet gradvis i varmen fra noe så oppriktig koselig, godhjertet og velmenende. Så ja, på sine egne premisser er «Sylvanian Families Filmen: Den store gavejakten» et skikkelig fint eventyr både for de minste og tanter med dukke-samlemani. Men ganske fint for resten av oss også.
