---
5
KONSERT
Veronica Maggio
Øyafestivalen, lørdag
---
De lange køene snodde seg gjennom gatene på Tøyen og rundt Carl Bernes plass lørdag formiddag, og aldri har vi i Øyafestivalens historie sett det store amfiet så fullt så tidlig. Vi snakker om den etter hvert så tradisjonelle «nostalgikonserten» klokken 13.00 på Øya-lørdagen, hvor vi tidligere har hatt det riktig så gøy med band som Vazelina Bilopphøggers og Hellbillies. Men Veronica Maggio samlet tusener som ingen andre.
Årets festivaltrend har vært å booke inn en stor artist tidlig på dagen for å trekke inn publikum fra starten av. Det klarte Øyafestivalen til gagns lørdag. Over anlegget spilles Alex Gaudinos sang «Destination unknown», men ingen er vel i tvil om hvor vi skal denne «formiddagen». Eller til når. Den svenske popartisten Veronica Maggio, en av de sanneste Norgesvennene vi har over grensen, kan kunsten å framkalle nostalgien hun også, selv om hun fortsatt er for en høyst relevant artist og låtskriver å regne. Hun åpner med en av sine eldste låter, «V för Vendetta», og vi tror henne når hun synger at ingenting kan holde henne tilbake.
Hun behøver heller ikke be to ganger med «Se mig». Som vanlig er hun et syn, mindre prangende og med mindre fjær denne gangen enn vi har sett henne før, men fortsatt slående på en scene med et solid band rundt seg og perlemor og rosa i grunntonene. Hun er åpenbart preget av den store folkemengden, av blodfansen med plakater forrest, av allsang og dans. Det er sommer og festival, og hun vet hva folket trenger etter de litt selvransakende førstelåtene.
Les også: Forsinket dansefeber for Delara
«Jeg vet fra min tid som partysvenske at dere kan feste som i ingen andre, enten det er nachspiel eller vorspiel», sier hun med henvisning til den tiden hun jobbet som bartender og servitør på Grünerløkka i Oslo. Nå er det tid for vorspiel. Med «Velkommen inn», sangen om den ultimate gangfesten, «ekar» allsangen over hele staden. Vi har sett Norges favorittsvenske på både store og små festivaler, men kan det være som hun sier i sangen, at nå er det «nått stort på gång?».
Selv veksler hun mellom å være foran på scenekanten og oppi et stort «muslingskall», som en annen Venus fra Uppsala. Allsangen fortsetter med «Satan i gatan», tittelkuttet fra Maggios definitive gjennombruddsalbum. Også gjennom denne låten balanserer hun kraften i poprefrengene sine med tristessen som alltid ligger som en ferniss over Maggio, både i måten hun framfører sangene på, og i selve musikken. Uansett hvordan hun danser, krydrer det solide bandet og særlig gitarstrengene både denne og andre låter med fine detaljer og store og kontrastrike arrangementer.
Det hun sier mellom låtene er neppe unikt for Øya, men relevansen til låtene har likevel en spontanitet over seg. Som nå hun snakke om hvor glad hun er for å være på Øya i stedet for å fryse på gatene i Stockholm uten å komme inn på klubbene. Nå tror vi nok Maggio kommer inn hvor hun vil, men vi skal selvsagt til «Trädgården en fredag», og lite er mer passende enn i Tøyenparken, også på en lørdag når solen skinner og været stikker lummert etter regnværet fredag.
Festen er halvveis og Veronica fortsetter med «Jag lovar», nok en låt fra albumet «Handen i fickan fast jag bryr mig» (2013), som får dansen i gang blant nybrisne publikummere selv om låten kanskje ikke er blant hennes mest kjente.
Les også: Jack White på Øya: Svært godt, men litt for kort
Selv i slike låter er Maggio en refrengsmed som skaper lettfengende knagger selv når tematikken er mørk. Så vil hun enda lenger tilbake og sier at det er en låt som hun ikke kommer unna når hun spiller i Norge, en som alltid etterspørres av publikum her hjemme. Publikum er litt nølende når musikken starter, siden selv «Måndagsbarn» har fått en overhaling i arrangementet, tyngre, mer intens og melankolsk, men det fungerer som gull. Nei, Øyafestivalen har ikke fått nok av Veronica Maggio selv om hun på den tiden sangen handler om – da hun jobbet i Norge – hadde fått nok av seg selv.
Dessuten har denne helgen har bare så vidt begynt. Det er lenge til mandag, parken er full allerede, det syder, det danses, det er party både med og uten svensker. «Syng som dere aldri har sunget før klokken ett på en lørdag, eller er det fredag», ler Maggio og lover at neste sangen kan vi.
Alle kommer til samme konklusjon når «Jag kommer» får fritt spillerom. Publikum – som vi har grunn til å mistenke har kjøpt billett til lørdagsøya på grunn av første og siste artist denne dagen, får akkurat det de har møtt opp for og litt mer. Veronica Maggio bjuder på et popshow som glitrer. Om noen timer skal Gabrielle avslutte hele festivalen på samme scene. Og Øya har kanskje funnet sitt nye kjernepublikum i et etablert popsegment.
Det er imponerende at en sang som «Hädanefter» sitter så spikret i publikums bevissthet, men kanskje er det akkurat slike låter, med dels tunge relasjons- og terapitanker liggende under overflaten, som vekker gjenkjennelse og appell i denne generasjonen. Og det helt dit hvor hele første vers synges av publikum alene uten Maggio eller akkompagnement.
Så hopper hun bokstavelig talt ut i låten som er blitt hennes største hit i nyere tid, «Sergels torg». Den ville alene vært en fullkommen avslutning på en konsert som startet årets siste Øya-dag på en måte som vanskelig skal overgås. Men hun kommer inn igjen, «vi skal storma tills vi dör» synger hun i den tunge popballaden med samme navn, og da er vi på den tilmålte timen som skal avsluttes med en dundrende versjon av «Mitt hjärta blöder», en blodstyrtning av det gode slaget, en av dem som bare de beste popartistene er i stand til å utløse.
