---
Thomas Hylland Eriksen og Øivind Hånes
Book Bottom – Historien om Robert Wyatts Rock Bottom
Hærverk Forlag
---
På Nye Takter-sidene i Dagsavisen tildelte vi i 2014 Robert Wyatt vår oppdiktede nobelpris i popmusikk. Vi forsøkte å oppsummere hans fordeler: En beundringsverdig musikalsk allsidighet, et ukuelig politisk engasjement, godt utviklet melodisk sans, en sterk vilje til å gå nye veier. Og så denne vidunderlige stemmen, som er en verden i seg selv. Aller best hører vi dette på albumet «Rock Bottom», som kom ut på det grensesprengende nye plateselskapet Virgin 26. juli 1974, samme dag som Wyatt giftet seg med Alfreda Benge, som tegnet plateomslaget, og også blir besunget på plata.
«Wyatts musikk på Rock Bottom er sjangerløs, hinsides historie og bortenfor konvensjon. Det er en av de sjeldne plateutgivelsene hvor en romfølelse og en klangverden defineres på ny. Hver låt, hvert spor er en vandring i uforklarlighet, og ingen av de seks låtene ligner hverandre. Noe ukjent kommer til syne», skriver Thomas Hylland Eriksen og Øivind Hånes i begynnelsen av boka «Book Bottom». Førstnevnte er kjent som sosialantropolog, den andre som forfatter, men felles er deres interesse for 70-tallets progressive rock, som går som en glødende rød tråd gjennom denne boka.
Mange av 70-tallets aller største navn kom fra progrocken, som Pink Floyd, Yes og Genesis. Andre forble kulthelter, som Robert Wyatt. Robert Wyatt er til gjengjeld verdens beste kulthelt. En sånn musiker som et lite mindretall har et intenst forhold til, men som de fleste skammelig nok aldri har hørt. Selv om han veldig ofte er både hyggelig og behagelig å høre på.
– Jeg elsker å kombinere det velkjente med et sammenbrudd i kodene. Jeg har alltid likt spenningen mellom det forventede og det overraskende. Jeg elsker popmusikk, bortsett fra businessen rundt. Jeg er kanskje bare en gammel venstrevridd snobb, sa Robert Wyatt da jeg snakket med ham i 1997. Det er kanskje litt snobbete å høre på ham også. Men hvorfor skal man nøye seg med alt som er så mye mindre verdt?
Robert Wyatt ble med gruppene Soft Machine og Matching Mole en sentral figur i britisk undergrunn, mer spesifikt i det som kalles Canterbury-scenen, i den store progrockæraen fra 1967 til 1972. Han spilte også trommer for en rekke andre raringer, som på det første soloalbumet til Syd Barrett. Han viste seg stadig oftere som en fantastisk flott sanger. I Matching Moles romantiske «O Caroline» setter han tonen for det som skulle komme: «If you call this sentimental crap you’ll make me mad/cause you know that I would not sing/about some passing fad».
Robert Wyatt hadde begynt å forberede seg på en solokarriere da han sommeren 1973 falt ut av et vindu i fjerde etasje under en fest. Han er blitt fortalt at han bare overlevde fordi han (visstnok helt typisk) var så beruset at kroppen var maksimalt avslappet i møtet med bakken. Wyatt ble lam fra livet og ned, han måtte slutte å spille trommer, og begynte å lage musikk på nye måter. Og da mener vi nye måter.
Det første albumet etter ulykken, «Rock Bottom», er rett og slett et av tidenes aller, aller fineste, en av de vakreste, vareste og rareste platene som noen gang er laget. Og mye lettere å høre på enn sitt rykte. Med noen av de enkleste, nydeligste melodiene det går an å tenke seg, men også med spenstige instrumentale arrangementer.
I omslagsnotatene til nyutgivelsen av «Rock Bottom» fra 1974 beskriver Wyatt sin dramatiske situasjon som en musikalsk befrielse. «Jeg trengte ikke tilpasse musikken et band som skulle på turné. Jeg måtte synge mer. Jeg kunne velge forskjellige musikere til forskjellige sanger». «Plata er ikke munter, men den er full av skjønnhet, kjærlighet og håp, ja, faktisk, håp», skriver de norske forfatterne nå.
Wyatt var godt assistert av likesinnede: det nye stjerneskuddet Mike Oldfield på gitar, medlemmer fra Soft Machine, Matching Mole, Henry Cow og Gong, saksofonisten Gary Windo, den sørafrikanske trompetisten Mongezi Feza, den særs eksentriske poeten og sangeren Ivor Cutler, og produsenten Nick Mason fra Pink Floyd. Før konserten (som ble utgitt på albumet «Theatre Royal Drury Lane») poserte musikerne i rullestol på forsiden av New Musical Express.
Som en komplett kontrast til dybden i dette mesterverket spilte Wyatt etterpå inn en versjon av Neil Diamonds «I’m A Believer» og ga den ut på singel. Sånn kom den gamle progrockhelten på TV-programmet Top of The Pops, for fem millioner seere. Selv om BBC skal ha vært sterkt i tvil om det passet seg å presentere en mann i rullestol i et så populært program.
Jeg tillater meg et lite sidespor her: B-sida av denne usannsynlige hitsingelen het «Memories». Dette var en sang skrevet av Soft Machines Hugh Hopper, som først ble innspilt med hans gruppe Wilde Flowers i 1966, der Wyatt var sanger. Senere også med Soft Machine, men ingen av disse ble utgitt. Den første utgivelsen er derfor med Gong-guruen David Allens band Banana Moon fra 1971 – fortsatt med Wyatt på vokal. Da Robert Wyatt framførte «Rock Bottom» i sin helhet, for første og siste gang, på konserten i Drury Lane, åpnet han med «Memories», før han gikk videre til albumet som vi feirer nå. Men her kommer det beste poenget: Whitney Houstons første ordentlige plateinnspilling kom med en versjon av denne «Memories», sammen med saksofonisten Archie Shepp, på et album med gruppa Material.
Forfatterne går detaljert gjennom de seks sporene på «Rock Bottom», med mange fine formuleringer om innholdet: Som «Sea Song», der «vi sitter igjen med perpleks forbløffelse over hvor mange lydmurer det er mulig å forsere med lavmælt musikk som medium». Eller «A Last Straw»: «Klart og krispy, men samtidig mektig og med stor autoritet. En dråpe som får undringen til å renne over.» For igjen å understreke hvor lite vanskelig denne musikken er minner jeg om at duoen Tears For Fears ga ut en versjon av «Sea Song» i 1975, mens de var et av verdens aller mestselgende band. De drister seg også til noen spenstige oversettelser av de spesielle tekstene til mange av sangene.
Boka er stappfull av fortellinger om Canterbury-miljøet og andre beslektede prog-fenomener, kanskje litt vel utførlige oppramsinger av aktørenes vandring mellom forskjellige band, men samtidig med et oppkomme av hyllester av disse musikerne, og digresjoner om lite anerkjente innspillinger som det er en glede å bli minnet om. Spesielt de som er direkte Wyatt-relaterte, som Michael Mantlers «The Hapless Child», der Wyatt synger sammen med gitaren til Terje Rypdal, eller Nick Masons soloalbum «Ficticious Sport», der Wyatt framfører sanger av Carla Bley. Entusiasmen stråler ut av boksidene.
Jeg tenker det er musikkpedagogen Hånes som står for utlegningene av akkordrekker og de mest detaljerte musikalske analysene, Hylland Eriksen de mer filosofiske, sosiologiske betraktningene rundt innholdet – men det er kanskje for enkelt tenkt? Skrivestafetten bærer noen steder preg av kluss i vekslingene, med springende kronologi og flere gjentagelser. Men gode ting kan kanskje ikke sies for ofte? Jeg har en gang omtalt innholdet på «Rock Bottom» som ubeskrivelig. Boka antyder at jeg kan ha tatt feil.
Uansett hvor enige vi er om «Rock Bottoms» fortreffelighet stiller jeg meg tvilende til forfatternes prog-betonte definisjon av tre nødvendige trekk som gjør album klassiske: De må ha «en kjerne av renspikket originalitet», «de må kunne oppleves som et nyskapende rykk i samtida og åpner lydrom hvor man ennå ikke har vært», og «en forutsetning er at musikken vokser med aldringen». «Rock Bottom» kvalifiserer seg lett her. På den andre siden er det to andre album som også kom denne sommeren for 50 år siden, som også er gjengangere på klassikerlistene, men ikke har noe av dette: «On The Beach» med Neil Young og «I Want To See The Bright Lights Tonight» med Richard & Linda Thompson. Uansett ble det en god sommer for musikk.
Robert Wyatt fortsatte å gi ut plater med ujevne mellomrom. Med stor musikalsk fantasi, ofte kombinert med et sterkt politisk engasjement. Noen ganger med helt konkrete utspill i tekstene sine. Andre ganger med budskap som han gjør politiske i kraft av sine tolkninger. En av hans fineste innspillinger er versjonen av Elvis Costello og Clive Langers «Shipbuilding», som under Falklandskrigen ble en sorgtung konstatering av krigens elendighet. En annen er hans versjon av Chics discoballade «At Last I’m Free», som med Wyatts stemme ble en inntrengende feiring av personlig frihet. Mot slutten av albumet «Comicopera» fra 2007 gikk han bort fra å synge på engelsk, som en protest mot det angloamerikanske verdensbildet. I 2014 kunngjorde han at han neppe kom til å lage flere plater.
I andre Robert Wyatt-nyheter tar vi med at et konsertopptak med Soft Machine fra Høvikodden utenfor Oslo, 27. og 28 februar 1971, er kommet ut på plate i en ny utgave. Den andre av disse kveldene kom for 15 år siden ut under tittelen «Live At Henie Onstad Art Centre 1971» men nå er begge konsertene samlet på «Høvikodden 1971» (Cuneiform Records). Kjennere regner dette som noen av de beste konsertopptakene som finnes med gruppa. Her hører vi dem i to lange instrumentale sett fra hver kveld, hovedsakelig basert på låter fra platene «Third» og «Fourth», som framhever gruppas egenart og intensitet. Et halvt år etter sluttet Robert Wyatt i gruppa, og fortsatte sin egen ferd som en av vår tids fremste sangere og musikere.
