---
5
LÅT
Daufødt
«Toxic»
---
Daufødt minner oss om at bandets nye singel ikke bør sammenlignes med Britney Spears-låten ved samme navn. Det er det absolutt ingen fare for, selv om begge på sett og vis handler om narsissistens giftspredning. Med dette gromkuttet legger kvartetten inn nok et bud på tittelen Norges tyngste hardcore/punk-band, men som også byr på nogo attåt, det vil si ren frontalangripende energi og en holdning til omgivelsene som har omtrent samme effekt som en skurtresker i et glassmagasin.
Vokalist (og designer) Annika Linn Verdal Homme står for teksten, mens hele bandet står bak musikken. Daufødt består foruten Homme av trommis Mads Antonsen Gerzic, den allestedsnærværende bassisten Eskild Myrvoll (Kanaan, eks-Mall Girl) og gitarist Eirik Albrethsen Reithaug. Og dette låter som råpunk iblandet gammel doom og breinbeint tungrock, med Hommes vokal som en grov smergelskive i front. Siste singel før albumet «Glitter», det tredje totalt fra gjengen som fikk Spellemannpris for debutskiva «1000 Island», og som igjen drar ut på norgesturné denne høsten med det nye materialet.
Les også: Nye låter: Edel blomstrer og Izabelle har forandra seg (+)
---
5
LÅT
Anna Lille
«Late To The Party»
---
Skal vi tro Anna Lille kommer hun sent til festen, men vi tror ikke at hun kommer så sent at alle de andre har gått. Tvert imot. De tidligere låtene og denne sommerens festivaler har vist at Anna Kristina Lillestøl Naustdal fra Eid får en stadig større fanskare som vil vente på henne, og flokken blir ikke mindre etter denne låten. Den lander for øvrig i den digitale lirekassa like før hun skal vise seg fram under Bylarm-festivalen i Oslo.
Anna Lille viser nok en gang en original evne til å kombinere lettsmittende pop med et tyngre driv, og her er nærmer hun seg rocken idet produsent Preben Sælid Andersen igjen dyrker tyngden i en låt som lett kunne fløyet av gårde. Tekstene er heller ikke så skrinne som noen av refrengene indikerer ved første gjennomlytt, og også på «Late To The Party» ligger det en grunntone som mange vil kjenne igjen: «Let this be the end of us/I don’t wanna hang around a minute more» er budskapet.
Les også: Veronica Maggio lagde vorspiel på Øyas siste dag (+)
---
4
LÅT
deLillos
«Sjenert»
---
DeLillos begynner nå oppkjøringen til 40-årsjubileet og neste sommers jubileumskonserter i Frøyas Have på Skarpsno i Oslo. Fram til disse «hagefestene» - inkludert ekstrakonsert - blir det ingen flere opptredener med Oslo-bandet som regnes som et av de mest sentrale i norsk pop og rock. Men låter og etter hvert album vil det bli underveis. «Sjenert» er første spor ut.
Dette er en klassisk tilbakeskuende, fortellende og erkjennende sang fra Lars Lillo-Stenberg, hvor han tilsynelatende ser tilbake på egen barndom. Om å ha langt hår, om å være «kjemperar», om å være litt for spesiell, om å være sjenert. «Livet er jo en prøvelse» synger Lars Lillo Stenberg, men slår fast at «Å være annerledes det har jeg dratt nytte av», alt mens låten vil kunne bli stående som en slentrende liten perle i bandets nyere katalog og hvor vokalen er lagt i et litt annet, og her kledelig leie enn Lillo-Stenberg som oftest pleier. Komplett med et coverbilde som minner om bandets aller første utgivelser.
Les også: Raye på Øya: Show og sjel på sitt aller beste (+)
---
4
LÅT
Hollow Hearts
«Villfarer»
---
Hollow Hearts fra Tromsø ga ut et par album for en fire-fem år siden, de løst sammenhengende «Annabelle» og «Peter», og særlig sistnevnte fikk god oppmerksomhet både lokalt nordpå og lenger ned i Europa. Nå er de tilbake med nye doser folkinspirert rock med islett av prog og viser – og endelig med norske tekster. Det kler dem godt, og gir dem absolutt en identitet de ikke helt fant fram til i sin engelske språkdrakt.
«Villfarer» etterfølger sommerutgivelsen «Stille, bli med inn», og begge kan være gode å ha nå når høsten nærmer seg og man trenger noe lunt og nært. Denne nye sangen, om å ikke finne seg til rette, preges igjen av gripende strengebruk fra gitarist og altmuligmann Christoffer Nicolai Mathisen. Trommis Mikael Pedersen Jacobsens tunge anslag får Ida Helene Løvheims vokal til å formelig sveve over det hele med harmonier og en innlevelse i ordene som griper tak. Løvheim har skrevet låten sammen med bassist Ida Karoline Nordgård, og dette er virkelig en ny giv for bandet selv om trøkket de har på scenen ikke helt har funnet veien inn i studio denne gangen heller.
Vi ble med SAKSA på konsert: – At det skjer allerede nå er sykt! (+)
---
5
LÅT
Leander
«Sier litt om deg»
---
Hvor lenge må man være borte før det er snakk om et comeback? Leander setter nok uansett en slags rekord i øvelsen hvis vi skal tro det såkalte presseskrivet som følger med hans nye låt. Det slår fast at «Leander gjør et sårbart comeback etter fire måneders stillhet». Comeback eller ikke, låten «Sier Litt Om Deg» er uansett en av høstens finere poplåter, og sår er den også på samme vis som eksempelvis Cezinando kan være det.
Joachim Lauritsen, eller Leander, er likevel mer tradisjonelt «pop» i uttrykket, men med en tung og fuktig RnB-beslektet rytme som bygger opp under en vokal tristesse fylt av selvinnsikt. «Og eg kjenner på noe som kommer til å såre meg/som kommer til å ødelegge alt vi har hatt», synger han om det vi aner er et svik av det slaget som skaper nettopp gode poplåter. Denne vokser i en produksjon han selv står bak, hvor han igjen viser fram et godt og urbant fengende, men samtidig stillferdig balladehåndverk.
Les anmeldelse: Forsinket dansefeber for Delara (+)
---
5
LÅT
Utflod
«Stine»
«Fritt vilt»
---
Argere band enn Utflod finner du ikke, skrev vi da den bergensbaserte kvartetten med vokalist Oda Førde Braanaas i spissen var klare til det helt store gjennombruddet på Bylarm i 2022. EP-en «Undergang» den gang bekreftet et energinivå vi ikke har hørt maken til på denne siden av Daufødt, som også er singelaktuelle denne uka. For Utflod gikk livet sin gang, og først nå, to år og en barselpermisjon senere, er bandet her igjen med låtene «Fritt vilt» og «Stine». Det slår så Dovre faller.
Vokalist Oda er et rødglødende skrik av en vokalist over et undergangsdrønnende hardcoreteppe av øsende metalpunk, ambolttungt og samtidig faktisk ømt, om nå det er ordet. Selv kaller de musikken «black-core», og «Fritt vilt» er livet på både sitt mest brutale og på sitt vakreste, som i fullt monn øses opp fra en piskende pøl av beksvart aggresjon. Mens «Stine» er en mer kompleks rakker som rommer et par konvensjonelle hardcore-vendinger før det hele ulmer ut som en vederstyggelig storm. Kort sagt to illsinte varsler om albumet «Efterdønn» som kommer senere i høst.
---
4
ALBUM
Embla and the Karidotters
«Off Leash»
---
Countrybølgen skyller over oss, og hatteselgerne har hatt en god festivalsommer. Men når Embla Karidotter fra bandet Razika ikler seg den bredbremmede hatten har det ingenting med rosa vatthatter å gjøre. Hennes Embla and the Karidotters følger nå opp 2022-albumet «Hello, I’m Embla» med «Off Leash» og en country-inspirert pakke som veksler mellom det tradisjonstro og det sjangerutfordrende og innovative.
Vi trekker gjerne fram 2023-singelen herfra, «Bad Influence», som en av de aller beste på et sammensatt nytt album, en rytmisk drivende, mørk og lødig låt som sender tankene lukt i retning Nancy Sinatra og Lee Hazelwood på sitt beste. Godt bluesdriv sporer også «Bluebird» til, en av de siste singelutgivelsene før albumet nå foreligger med allerede populære spor som den smørfine pastisjen «(I’ll Never Love You) Like I Should». Blant de beste sporene som er «nye» på en ny skive, er «I Need Some Light», en mørk og søtladen sak som stemningsmessig heller litt mot nevnte Sinatra, mens «Put Me First» er en tilsvarende mørk låt i countrypop-landskapet som blir et høydepunkt på et album som helhetlig kanskje mister seg selv litt i alle sjangerbøyningene.
---
5
LÅT
Amanda Kamara
«Face The Truth»
---
Det norske RnB-landskapet er i stadig utvidelse, og et av de beste tilskuddene dette året har vært Amanda Kamara. Nå gir hun ut «Face The Truth», nok en låt som sammen med tidligere utgitte «Better Days» og «Strength» peker framover mot EP-en «The Life of APP», som kommer senere i høst. På denne nye låten hører man virkelig hvilken sterk vokalist hun er, hvordan hun med behersket intensitet leker seg med en stemme som snor seg over et trillende teppe av tangenter, rytmer og vispende perkusjon.
Sjangermessig ligger denne et sted mellom popen og neosoulen, men i arrangementene er også jazzen sterkere til stede enn vi har hørt tidligere, nærmere bestemt den «smoothe» vokaljazzen som mange av de største stemmene har kommet ut av. Amanda Kamara er ingen nykommer på denne scenen. Bak seg har hun lange samarbeid med Beharie og en rekke musikalroller. Nå denne høsten er hun også med i ensemblet på Folketeaterets «Jesus Christ Superstar».
Les også: Meteorologen: – Med klimaendringene blir det våtere
Les også: John Bolton om Trump: – Han likte å være den store fyren i rommet (+)
Les også: Dette mener folket om norsk asylmottak i Afrika (+)
