---
3
SHOW
«Waterloo»
Regi: Mona Berntsen
Med: Inger Lise Rypdal, Atle Pettersen, Lise Karlsnes, Ben Adams, Charlotte Brænna
Christiania Teater
---
ABBA er ikke i nærheten av å miste grepet på publikum, men siden de selv aldri ser ut til å komme levende sammen på en scene igjen, får vi nøye oss med erstatningene. «Waterloo», med undertittelen «We Love ABBA», er høstens store show på Christiania Teater.
Det er femti år siden tittelsangen vant datidens Eurovision i 1974. Det ble gjennombruddet for det som fortsatt regnes som en av tidenes popgrupper, med over 400 millioner solgte plater. En svensk nasjonalskatt som stadig er i rampelyset gjennom det være seg musikals, filmer, museer eller virtuelle konsertserier. Og selvsagt i shows, som nå i Oslo denne høsten når ABBAs 50-årsmarkering for «Waterloo» i Melodifestivalen feires på Christiania Teater.
På scenen står fem artister fra om lag fire generasjoner, med Inger Lise Rypdal i spissen foran Briskebys Lise Karlsnes, den britiske A1-stjernen Ben Adams og så, om vi regner aldersmessig, «Grease»-radarparet Atle Pettersen og Charlotte Brænna.
Dette er et lag som har lassevis med sceneerfaring, og de kan sin ABBA. Rypdal og Pettersen er nok de som i denne sammenhengen vet hva som gjelder rent showmessig. Det handler om å mestre scenen og finne kjemien, men grunnlaget ligger først og fremst i arrangementene og i musikken.
Musikalsk leder Hans Einar Appeland har jobbet med ABBA-stoffet tidligere, i «Thank You For The Music – vi elsker ABBA» på Edderkoppen. Han har for øvrig en lang merittliste fra andre oppsetninger, show og musikals, sist på gode «Jersey Boys» på Chateau Neuf. Men «Waterloo» har ikke helt kommet i mål. Det låter flatt, og arrangementene har ikke det engasjementet som på dette stadiet kunne løftet sangerne, bortsett fra når det rene ABBA-stoffet avvikes.
Det handler aller mest om den musikalske slagkraften og energien, men også om det showmessige mellom sangnumrene. Mens Inger Lise Rypdal tidligere har showet om vennskapet med Agnetha Fältskog på 1960-tallet, da de begge lå på Svensktoppen og Rypdal muligens var på vei til å bli spurt om å være med i en da påtenkt svensk popgruppe, er denne anekdoten nå tonet kraftig ned. Som for å ikke overstråle de andre artistenes «nære» forhold til ABBA. Men Rypdal tar den likevel i havn.
Showet åpner med «Summernight City», og publikum på premieren finner øyeblikkelig fram til sin indre «soul dancing in the dark». Men det dabber fort av. Åpningsnummeret sitter ikke. Fortsettelsen er noe bedre når «Gimme! Gimme! Gimme!» og «Does Your Mother Know» spiller rått på nostalgien. Vokalmessig holder det, men det holdes også tilbake, på stemmer og ikke minst på tilstedeværelse.
Les også: Musikk over stjernene, helt til himmels (+)
«Waterloo» føles gjennomgående tilbakeholdent som show. Artistenes utlegninger om sin begeistring for ABBA mellom låtene føles litt klønete innstudert, langt unna det spontane. Igjen er Inger Lise Rypdal den i showet som tar scenen på egen hånd.
«Waterloo» er produsert av Starworks og Over Norge, altså de samme selskapene som står bak «Et glass til» og «Jul i blåfjell» på den samme scenen. Dette er ikke et innkjøpt ferdigtygd showkonsept, men en egenprodusert forestilling som med ABBAs sanger gir oss et tverrsnitt av bandets musikalske hitsamling, komplett med innslag fra «Voyage»-albumet fra 2021. Uansett kan man mistenke føringer på repertoaret, men de innebærer neppe at det musikalske skal holdes nede på et lunkent nivå hvor selv ulike stemmer blir vanskelig å skille fra hverandre i de mest ujevne miksene.
Og en digresjon. At teatersjef Bjarte Hjelmeland over videoskjermer ønsker velkommen og ber oss skru av mobiltelefonene før showstart, er i billigste laget. Særlig når Hjelmeland selv på forhåndsinnspilt video påpeker at nå skal vi oppleve teateret på den beste måten, nemlig live.
Regissør og koreograf Mona Berntsen er tilbake i Norge, og i «Waterloo» ser vi hva hun kan bringe inn i showbransjen av profesjonalitet. Her oser det av Hollywood og amerikansk pop-entertainment på den gode måten, men denne gangen blir det mer koreografi enn regissert show. Med nøytrale arrangementer i tillegg, løfter det seg bare glimtvis. Den gode ideen med å la de ulike artistene framføre ABBA med utgangspunkt i sjangeren de selv kommer fra, blir derfor en åpenbaring av hva «Waterloo» kunne blitt.
Les også: 50-årsjubileum for mange av de aller største (+)
Ikke overraskende blir Ben Adams «boyband»-versjon av «Voulez-Vous» et høydepunkt i dette showet. Adams senker stemmeleiet og svaier ved mikrofonstativet mens bandet viser hva de egentlig kan. Mer Robbie Williams enn A1. Så enkelt, så vanskelig. Og så, Inger Lise Rypdal gjør samme låt – «Voulez-Vous» – som en blanding av Shirley Bassey og The Supremes på 60-tallet. Til fingerspissene nydelig.
Vi har sett comebacket til Briskeby et par ganger de siste årene. Når Lise Karlsnes gjør sin versjon av ABBA-låten slik Briskeby ville gjort den i dag, er det rocka og småtøft. Men på premieren har hun alt å vinne. Tre kvelder fra nå av tipper vi at Karlsnes stjeler showet. Hun gjør det på mange måter allerede, som den av de «fem» ABBA-ene på scenen som i sammenhengen blir et stemmemessig barometer på de råere nyansene i harmoniene.
Les også: Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!»
«Waterloo» er en hitmaskin. Det er få overraskelser blant de 17 numrene, eller 26 om man teller med låttitlene i de to lange medley-sekvensene. «One of Us» blir en personlig sang fra Rypdal om å ikke gi seg i denne bransjen, og står igjen som en av de fineste. I den obligatoriske medleyen av «unplugged»-låter finner vi foruten «SOS» og «Chiquititia» blant annet den nye «Don’t Shut Me Down» fra 2021-comebacket, men også en altfor kort «So Long» fra «ABBA», det banebrytende albumet hvor de selvsagt henter den mildt forslitte «Mamma Mia».
Showet mangler ikke «pauser» i den forstand at de senker tempo innimellom, og det er velkomment. Som når Atle Pettersen over tangentene, og Brænna er langt framme ved publikum. Eller Rypdal i sitt ess og Pettersen med kassegitaren. Ben Adams har humoren, også den aller platteste, når han og Pettersen tar en dramatisk manneprat eller (plump) pappaprat mens de andre skifter kostymer. Det levende bandet skyfles ut fra synsvidden etter de første låtene, og kommer først fram igjen til de siste. Det er en nedgradering av et godt band med Johannes Winther Farstad bak synthen, Kjell Harald Litangen på gitar, David Fjelde på bass og Martin Windstad på trommer og perk.
«Waterloo» er ABBA-showet for den som vil ha en fin og uforpliktende stund foran en scene, gjerne pakket med middag og hotell, uten noen større forventninger til det musikalske enn at det er en del av en helkveld med kjent og trygt materiale. Men skal Christiania Teater bli noe annet enn et supplement til minstemålet av showscener i Oslo, må de gjøre noe mer enn å sørge for at den ivrigste allsangen kommer når det spilles «Thank You For The Music» over anlegget idet folk forlater lokalet.
