Det forrige albumet med nye sanger fra The The kom i år 2000. Det ferske «Ensoulment» skal være ute fire dager før Matt Johnson og hans band fyller Sentrum Scene to kvelder, 10. og 11. september. På konsertene som er under oppseiling kommer han til å spille det nye albumet i sin helhet i første del, før han etter en pause gjør en avdeling kalt «Retrospect», med klassikerne til The The. Her blir det sannsynligvis gjenhør med sanger som «Infected», «Heartland» og «Sweet Bird Of Truth».
The The er et nærmest ubrukelig artistnavn i en ny tid der søkefunksjoner er viktige for å finne fram til dem man vil vite mer om. Tidlig på 80-tallet så det derimot ut som et ganske så fiffig påfunn på papiret. Det dukket først opp på LP-plata «Some Bizarre Album» i 1981, en samling av spor fra band uten platekontrakt, med Depeche Mode, Soft Cell og The The som de mest kjente i ettertid. De to sistnevnte ble værende på det lille selskapet, og fikk det fort til å vokse.
Les også: ABBA-showet for den som vil ha en fin og uforpliktende stund (+)
Matt Johnson lagde ikke elektronisk pop på samme måte som disse andre. Sangene til The The var likevel 80-tallsmusikk som bærer preg av sin tid, på vei ut av postpunken, med mange moderne virkemidler, men med Matt Johnsons forkjærlighet for soul og blues som skilte dem ut fra det tidstypiske kolorittet. Han kunne også godt ha vært visesanger hvis han ville. I tillegg til de mer typiske 80-tallslydene har arrangementene til The The et mangfold av akustiske instrumenter og ofte store kor som gjorde dem spesielle.
I musikkavisa Nye Takter støtte vi først på Matt Johnson i en anmeldelse av albumet «Burning Blue Soul» i 1992, gitt ut under hans egentlige navn, produsert av medlemmer fra postpunkens mesterlige Wire, og vurdert av Kurt Hanssen: «Faktisk er det en utrolig nydelig LP, en LP av den sorten som gror over lengre tid, og gir deg følelsen av at det bor noe stort i Matt Johnson. Melodiske bevegelige lydvegger bygges opp rundt den stille desperasjonen i sangen, preget av en person som er i ferd med å ta skrittet fra ungdommelig løssluppenhet og over i voksen resignasjon», skrev anmelderen om det han også kaller «en betydelig debut».
Les også: Oasis er tilbake – for store for Norge (+)
Det første albumet som The The kom i 1983, etter at Some Bizarre-sjefen Stevo Pearce hadde klart å engasjere de store plateselskapene i en heftig budrunde om å få distribuere gruppa. «Soul Mining» ble lansert av store, multinasjonale CBS. Mottagelsen i Nye Takter var igjen begeistret, nå av Kjetil Rolness: «Av med hatten, opp med flagget, salutt og applaus for Matt Johnson, alias enmannsbandet med det megetsigende navnet The The. Årsak: «The Soul Mining», en LP som varmer og kjøler, risper og leger, morer og skremmer. En åpenbaring i flere dimensjoner, full av konflikter og kontraster – som mennesket selv. Den utfordrer lytteren, forlanger deltakelse, og får det den krever fordi den er ekte, gripende, og faktisk forbasket fengende.»
«Soul Mining» etablerte The The som et av de mest spennende nye navnene på 80-tallet. Høydepunktet i historien om The The kom med albumet «Infected» i 1986, komplett med videoer til hver eneste sang som de hadde fått en liten formue av CBS for å lage. Alle regissert av Tim Pope, en av de mest fremgangsrike videoskaperne på denne tida. Videoene var sterke visuelle framstillinger av de politiske betenkningene i sangene. I det daværende programmet «Videospeilet» i NRK ble selve «Infected», der Matt Johnson blir brent på bålet, vurdert til å være for intens for seere på tidlig kveldstid. Matt Johnson kom til Oslo for å vise kortfilmene sine under en egen kveld på Rockefeller.
Les også: Saksofonist Harald Lassen har samlet et ungt og kreativt kremlag (+)
– Jeg ønsker at «Infected» skal være en plate som folk kan høre på om 20 år og si at den grep atmosfæren fra 1986, sa Johnson i et stort Nye Takter-intervju. Snart 40 år etter er sangene like aktuelle. Han snakket om ideologisk forurensing som spres fra vesten til den tredje verden, kompaniskapet mellom Margaret Thatcher og Ronald Reagan. I singelvalget «Heartland» omtalte han Storbritannia som «den 51. staten i USA». En betegnelse som også kunne passet på mange andre land, inkludert vårt eget.
– Jeg representer ingen partilinje. Jeg preker ikke. Det har alltid vært referanser til politiske emner helt siden mitt første album, «Burning Blue Soul», det har bare kommet mer i forgrunnen ettersom jeg ble eldre. Jeg bare kaster tilbake det som har blitt kastet mot meg, formet av min egen estetikk. Politikk påvirker alles liv. Det er ingen vei utenom. Ditt personlige og politiske liv vever seg inn i hverandre, mente han da.
«Rock Bottom» av Robert Wyatt: Et av musikkens merkeligste mesterverk (+)
Matt Johnson engasjerte seg i organisasjonen Red Wedge, med en rekke artister som turnerte til støtte for arbeiderpartiet Labour før valget i 1987. Dette hjalp ikke. Margaret Thatcher vant igjen, og The The kom med «The Beat(en) Generation», som en deprimert markering av nederlaget: «And our youth, oh youth, are being seduced/by the greedy hands of politics and half truths». En av Thatcher-æraens mest eksplisitte sanger. «The Beat(en) Generation» nådde en 18. plass på den britiske singellista i 1989, som deres beste resultat noensinne. I motsetning til mange andre samtidige alternative artister hadde ikke The The hits. For det påfølgende albumet «Time Bomb» satte Johnson sammen et ordentlig band, med Johnny Marr fra det nylig oppløste The Smiths på gitar.
Det til nå siste albumet med The The, «NakedSelf», kom i 2000. Johnson var så misfornøyd med lanseringen til sitt nye selskap Universal at han la ut sporene gratis på sitt eget nettsted. Det ble stille rundt The The i det nye århundret. Matt Johnson begynte å lage filmmusikk, og så lenge ut til å ha mistet interesse for sine gamle kunster i popmusikken. Han opprettet også sin egen nettradiokanal, Radio Cineola.
I 2017 begynte The The å røre på seg igjen. Singelen «We Can’t Stop What’s Coming» var igjen et samarbeid med Johnny Marr. I 2018 turnerte han igjen, med «The Comeback Special», en tittel inspirert av Elvis Presleys gjenoppstandelse 50 år før. Etter konserter i Stockholm og København ble en opptreden i Royal Albert Hall både plate og film. Og nå er det full pakke igjen.
Det nye albumet «Ensoulment» er produsert av Warne Livesey, som også sto bak «Infected». To singler er allerede ute, med videoer regissert av Tim Pope, som også lagde alle videoene til «Infected» i 1986, og «The Comeback Special»-filmen. Det er en kontinuitet i alt dette som pirrer nysgjerrigheten til gamle venner av The The.
Vi kan avsløre at «Ensoulment» presenterer Matt Johnson i en lett gjenkjennelig stil, med sanger som kommer til å glede hans gamle venner. Den gamle protestsangeren fornekter seg ikke: «Truth stands on the gallows/liеs sit on the throne», synger han i åpningssporet «Cognitive Dissident». På hjemmesiden til The The får vi vite at albumet har sanger om «kjærlighet og sex, krig og politikk, liv og død, og hva det innebærer å være et menneske i det 21. århundret».
Les også: – Skulle ønske Øya-overskuddet ikke gikk til selskap som ødelegger jorda (+)
Dette trigget noen gamle minner hos meg, og ganske riktig, dette kommer fra mannen som da jeg traff ham i 1993 innledet intervjuet med å si: «Jeg vil ikke snakke om krig, religion, Gud, sex, kjærlighet eller død». Et lite godt utgangspunkt for en samtale med en mann som til da hadde laget sanger om krig, religion, Gud, sex, kjærlighet og død. Jeg spurte om i stedet om hvorfor han hadde kalt den da aktuelle plata «Dusk» («skumring»)?
– Det er den beste tida av dagen. Et møte mellom motstridende krefter. Sangene handler om slike motstridende krefter. Livet og døden. Jeg er ikke religiøs. Men jeg tror på Gud, og at det finnes en mening med livet. Det er toppen av arroganse å avvise en høyere orden. Men menneskene er så forvirrede. Vi ser ikke så mye lenger enn våre egne følelser, svarte Matt Johnson, før han kom på at intervjuet nå hadde gått for langt. Albumet hadde sanger som understreket disse motstridende kreftene: «Everybody knows what’s going wrong with the world/but I don’t even know what’s going on in myself», som han sang i «Slow Emotion Replay». Og helt til slutt i «The Lonely Planet»: «If you can’t change the world, change yourself».
Jeg mener å huske at Matt Johnsons forbud mot å snakke om livet og sånn kom med et godt glimt i øyet. I stedet endte vi med å diskutere musikken han elsket selv, amerikanske legender som Hank Williams og Robert Johnson, som var helt uvanlige forbilder for tidsriktige artister på 80- og 90-tallet, men som hadde en overbevisning og en holdning det ikke er rart en mann som Matt Johnson lot seg inspirere av.
Les også: Kylie og Nick reiste 16.000 km for å gå på festival. Og gifte seg (+)
