---
4
MUSIKAL
«Jesus Christ Superstar»
Av Tim Rice (tekst) og Andrew Lloyd Webber (musikk)
Regi og koreografi: Cressida Carré
Kunstnerisk leder: Atle Halstensen
Med Aksel Hennie, Jeppe Beck Laursen, Ingrid Helene Håvik, Espen Lind, Frode Winther, Magnus Grønneberg, Jonas Hoff Oftebro, Bjarte Tjøstheim, Sigurd Marthinussen med flere
Folketeateret
---
Aksel Hennie som Jesus? Det utløser selvsagt ingen krise, men derimot en annerledes tolkning av Jesus-figuren enn hva man kunne forventet. Her er verken langt hår, flagrende kjortler eller mirakler, snarere en litt action-aktig, kul fyr med bomberjakke og hvit singlet, som i større grad er en av gjengen enn en opphøyd ledestjerne med glorie. Det rimer med en «Jesus Christ Superstar» som forsøksvis er tilpasset vår tid.
Å sette opp «Jesus Christ Superstar» har ofte vært forbundet med sensurtrusler og debatt. Bråk har det også vært rundt denne høstens satsing på Tim Rice og Andrew Lloyd Webbers mest rocka produksjon på Oslos største musikalscene. Riktignok ikke om innholdet eller tolkningen, i hvert fall ikke før premieren.
Det har handlet om hvem som har fått de fremste posisjonene på scenen. «Jesus Christ Superstar» er ikke bare en musikal, det er en rockeopera etter noter og unoter, som man kan bøye og tøye i flere retninger. Det har produksjonsselskapet Scenekvelders kunstneriske leder Atle Hanstensen i høy grad benyttet seg av. Som å velge skuespillere og kjente artister framfor faglærte musikalartister i de fremste rollene.
Aksel Hennie var et uventet valg til tittelrollen, men heller ikke de øvrige rollene er blitt befolket med aktører fra det spesialiserte musikkteateret. Kritikken gikk ut på at Scenekvelder undergraver utdannede musikalartisters muligheter til å få de gode jobbene. Produsenten har sikkert tenkt tanken om å trekke et nytt publikum til Folketeateret.
Les også: Hvordan ville ABBA hørtes ut om sangene ble framført av et boyband? (+)
Fallhøyden er derfor stor ved premieren, og søkelyset rettes naturlig mot Hennie som Jesus fra Nazareth, men også Espen Lind som Pontius Pilatus, Highasakites Ingrid Helene Håvik som Maria Magdalena og Bjarte Tjøstheim som Kong Herodes, for å nevne noen. Samtidig er «Jesus Christ Superstar» en rockeopera. Den kan være lurvete sunget uten at det går utover helheten, men da må skuespillet, personlighetene, energien og samhandlingene sitte. Det gjør det i vekslende grad på Folketeateret.
Det er en mørk, tung og rocka forestilling vi blir dratt inn i. Åpningssangen «En slags himmelsk ønskedrøm», som «Heaven On Their Minds» er blitt hetende i denne oppsetningen, setter atmosfæren, sunget av Jeppe Beck Laursen i rollen som Judas. Scenen, dekken og kulissene, for det meste store oppbygde stillaser på hver av flankene og delvis bakover, er gråsvarte og brune. Det blir Matt Haskins nesten nådeløst kontrastrike lysdesign som gir farge og liv, også gjennom lys- og skyggespill på bakveggen.
Les også: Mørkemannen Nick Cave finner endelig lys i alt det beksvarte (+)
Et merkeligere valg er kostymene. «Jesus Christ Superstar» i moderne vri trenger ikke å bety at kostymene må se ut som en casual fredag på jobben hvor lite skiller seg ut. Det vil si, kontrasten blir stor til for eksempel den outrerte Kong Herrodes-sekvensen, som litt uforståelig bryter den valgte tidskoloritten, eller de svartkledde vaktene med hanekam som pågriper og torturerer Jesus.
Stillasene gir skuespillere og det store ensemblet bevegelsesradius, også i høyden. Den britiske regissøren og koreografen Cressida Carré bruker dette for alt det er verdt. Hun har en lengre merittliste som koreograf, blant annet på «Miss Saigon» i Oslo, enn som regissør. Hun bruker reisverkene med hele ensemblet i bevegelse, men regien er seigere. Særlig før pause, da mye hviler på enkeltstemmene og på en litt møysommelig oppbygning av dramaet, går det trått. Selv tempelscenen, hvor anslaget er myldrende, renner ut i sanden.
Alle kjenner jo historien om disse siste dagene og timene i Jesus liv, uansett hva man tror på. Svært mange kjenner også sangene, store hits allerede fra da Ian Gillan sang tittelrollen. Så alt handler i grunn om hvordan kjent materiale kan serveres blendende god eller som revitaliserte bestanddeler. «Jesus Christ Superstar» på Folketeateret er ikke blendende god, men Halstensen forsøker i det minste å revitalisere teksten.
Halstensen har selv oversatt til norsk. Teksten virker skarpere, ordvalgene og setningsoppbyggingen innimellom utfordrende for sangerne/skuespillerne. En sang som «I Don’t Know How To Love Him», som i Det Norske Teatrets versjon ble oversatt til «Eg vil gi han min kjærleik», har Halstensen omdiktet til «Jeg prøver å forstå ham». Han vektlegger konfrontasjonene, det geografiske momentet med Jerusalem og det politiske bakteppet på Jesu tid, som man lett kan relatere til dagens situasjon. Et par ganger skvettes det over valg av skjellsord. Men først og fremst bores det i de moralske aspektene rundt svik og kampen om sannheten, og om hvorfor Judas handlet som han gjorde.
Svikerens fortvilelse over sin egen gjerning får Jeppe Beck Laursen fram gjennom noen av kveldens beste sekvenser, ikke minst i «Judas’ død». Dette er skuespilleren Laursens første rolle i en musikal, og han står for en arbeidsseier som puster det feilbarlige og dermed det sammensatte mennesket inn i stykket. Det blir han som vekker nysgjerrigheten når andre sliter med å spille hverandre gode. Laursen bærer rollen med smittende selvsikkerhet.
Et annet unntak er Bjarte Tjøstheim. Hans Kong Herodes er glatt kveldens høydepunkt, i en vampete og frekk kabaret-lignende sekvens med de beste i ensemblet og hvor Tjøstheim i sentrum gir jernet og trekker den forskrudde figuren langt inn i komikken. Det er også et takknemlig stilmessig brudd i helheten. I likhet med flere av de største massescenene, som piskescenen og i høydepunktet «Superstar» imponerer Cressidas koreografi, i sistnevnte låt med Laursens Judas som engel.
Herlige glimt har også Frode Winther og CC Cowboys-frontmann Magnus Grønneberg som henholdsvis Annas og Kaifas, de mektige yppersteprestene i Jerusalem, i det tidlige og sentrale nummeret «Jesus må dø» som går over i «Hosianna» idet Jesus og hans følge ankommer Jerusalem og konfronteres av Kaifas.
Espen Lind ser ut som en synthpopstjerne fra 1985 når han spiller på autoriteten til den romeske prefekten Pontius Pilatus, mens Sigurd Marthinussen og Jonas Hoff Oftebro leverer fint i marginale roller, førstnevnte særlig i «Jerusalem». Ingrid Helene Håvik som Maria Magdalena har stemmen, men hun forsvinner ofte i det store ensemblet av sangere og dansere som innimellom spruter av energi. Hun har fortsatt noe å hente på framføringen av nøkkelsangen «Jeg prøver å forstå ham».
Men det aller meste handler om Jesus og Judas. Aksel Hennie er mest kjent som filmskuespiller og gjerne fra de emosjonelt råere rollene. Men han har også en betydelig karriere bak seg fra teaterscenen. Tvilen og troen som rir Jesus i dette stykket, mestrer han til fulle. Han har kanskje ikke den største sangstemmen, og et par steder bommer han så det gjaller. Men på sitt beste bærer vokalen og han kompenserer med primalskrik fra sin indre Ian Gillan i partier hvor han ikke helt når opp i de høyere tonelagene. Han blir et naturlig midtpunkt, og pint av tvilen og troen blir «Getsemane» hans høydepunkt.
Det elleve personer gode bandet under Bendik Eides ledelse leverer så godt at det blir et savn at de ikke er på scenen eller bare i syne for publikum. I «Jesus Christ Superstar» er musikken nærmest en fysisk rolle i seg selv, og i en forestilling som i partier føles litt for seig og innimellom rett ut stillestående, ville et synlig band gjort selve showet en stor tjeneste.
Les også: Med teaterforestillingen «Triggersystemet» tar Tore Vagn Lid temperaturen på både kloden og oss som bor der (+)
Les også: Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!»
