---
Roman
Lotta Elstad
«Xiania 2: Ada»
Cappelen Damm
---
En kvinne dør i fødsel. En annen forblør nesten i en illegal abort. En hel liten gjeng er i fengsel for å ha drept sine egne babyer. Samtidig blir en annen kvinne hele nabolagets heltinne – fordi hun sparker gravide prostituerte hardt i magen.
Vold og sykdom. Fattigdom tross beinharde jobber. Elendige boforhold. Overgrep, uønskede graviditeter – og livsfarlige fødsler.
Det er beintøft å være kvinne i Lotta Elstads andre bok i hennes sanselige, svært energiske serie fra Kristiania – alias Oslo, alias Xiania – i gamle dager.
I første bok, «Xiania 1: Klara», handlet det mye om brennevinsforbudet på 1910- og 20-tallet. I andre bok, «Xiania 2: Ada», har Elstad hoppet en generasjon bakover i tid, til 1880- og 90-tallet og utover. Nå skal det handle mye om prostitusjon.
Begge bind kan leses frittstående, i selvvalgt rekkefølge. Den voldsomme språklige driven, og det av og til heseblesende tempoet, er likt i begge bøker. Tematikken er også beslektet, selv andre bind befatter seg mer med ett individ, og har færre av de generelle historieleksjonene som både tynget og løftet første bind.
Hovedpersonen i «Xiania 2» heter Ada Zavarella, født Jönsson i Sverige cirka 1880.
Allerede i romanens tre første setninger får man første hint om at Ada er en kvinne av det tøffe, heller usentimentale slaget: «Endelig døde hun. Madam Josefine, den gamle madammen. Jeg hadde nesten sluttet å håpe på det».
En lite flatterende skildring av den nylig avdøde madammen, «i en pøl av spytt og urin», følger. Dessuten første hint om at Ada er mer enn bare tøff. Redselen for at madammen likevel lever, strammer i brystet. Hun kjenner igjen følelsen. Vet det er «a.n.g.s.t».
«Xiania 2: Ada» er eksplisitt opptatt ikke bare av vold generelt, men av menns vold mot kvinner spesielt.
Så rulles forhistorien opp. Hvorfor reagerer Ada som hun gjør på at den gamle madammen er død? Og hvorfor har hun angst? Hun er rundt førti år, og har opplevd mye på den tida. Er godt kjent med vold. Også med utøvelsen av den.
«Jeg vet at vold sitter i vegger, at den sitter der og venter i treverk, i råtne hulrom, sammen med rottene, den bare er der, i tømmerstablene, truer uten å sparke fra seg. [...]Jeg vet at det finnes dårlige mennesker. De som kun gjør skade».
Det Kristiania som Lotta Elstad beskriver, er ekstremt brutalt. Faktisk enda røffere enn byen fra «Xiania 1: Klara», som kom i fjor høst. Her er Kristianias Vaterland, slik Lotta Elstad lar Ada skildre det:
«Et strøk man best beskriver som et revir av hestemøkk og fluer som bobler opp av morkne kummer, rå latter, genitalier i strupekanaler, en ustø blunking fra gasslyktene, de få som finnes, en bondetamp som sjangler på strømpelesten, et blodig basketak, et nærbilde av en slåsskamp: et raskt rykk, nakken knekkes og offeret lempes i elva og blir glemt i neste sekund [...] Folk kommer og drar. Kommer og drukner. Kommer og blir drept».
«Xiania 2: Ada» er eksplisitt opptatt ikke bare av vold generelt, men av menns vold mot kvinner spesielt. Forrige bok i serien hintet innom temaet, men nå bankes det inn.
Er det lov å ta igjen, spør boka, og hva skal man gjøre med de individuelle etterskadene av trusler, slag, overgrep og overskridelser av alle slag? I en tid lenge før noen snakket om PTSD, blir det tidlig tydelig at Ada er et skadet menneske. Og at det er menn som har påført henne skadene. Noe hun slett ikke er alene om.
Lotta Elstad balanserer fint her, mellom alvorlig politisk budskap og sprelsk underholdning.
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
I flere passasjer bidrar korte, hektiske setninger, nærmest oppramsinger, til å skape et veldig tempo og driv. Det puster og banker og freser og lukter – kanskje særlig lukter – av Elstads Kristiania.
Ada er en interessant heltinne. Sammensatt, både skjør og knallhard. Selv om andre bind røper mye om hva som kommer til å skje videre med henne og alle personene rundt henne, er hun et svært spennende bekjentskap – egentlig enda mer interessant enn Klara fra forrige bind.
Trilogier mister ofte litt energi i andre bind, etter oppbyggingen i første og konklusjonen i tredje. «Xiania 2: Ada» er ikke uten sine små skavanker. For eksempel lener den seg vel heftig på et par i overkant usannsynlige tilfeldigheter for at handlingen skal gå opp. Realismen er ikke romanens hovedstyrke. En del av bifigurene er temmelig enkle, selv om det også skyldes at alt er filtrert gjennom jeg-fortelleren Adas øyne.
Men det gjør ikke så mye. Energien og driven redder mye, og den tydelige harmen som bobler like under – eller noen ganger helt oppi – overflaten, kler romanen. Det blir gøy å se hvor Elstad ender opp i «Xiania 3».
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
