---
ROMAN
Lars Saabye Christensen
«Omagiu»
Cappelen Damm
---
Hvordan overleve i et samfunn der det du ikke sier kan være like farlig som det du sier? Den tynne lille romanen med den underlige tittelen er både en typisk Lars Saabye Christensen, og et overraskende litterært innslag med politisk brodd. Ordet Omagiu henspiller på en gammel seremoni fra føydaltiden der det forpliktende forholdet mellom vasall og herre ble stadfestet. I romanen er handlingen lagt til Nicolae Ceausescus diktatur i Romania. Han styrte landet med jernhånd i nesten 20 år, fra 1965 til 1989, da han sammen med kona Elena ble henrettet etter en summarisk rettssak.
I boka er ingen navn på personer eller byer brukt, men det overdådige «Folkets Palass», i størrelse bare overgått av Pentagon i USA, spiller en sentral rolle i fortellingen. Ion Pauker er romanens hovedkarakter. Han er glassmesterens sønn, født i det siste krigsåret. En sønn som ikke utmerket seg på noen spesiell måte, egentlig bare ved sin stahet, ifølge fortelleren i boka. Men han er ambisiøs, han vil være på lag med den nye tiden.
Og den nye tiden, ja, den kom så stille at ingen la merke til at den kom. «Men hvis man la øret helt inntil og lyttet nøye, var det snakk om forfremmelser eller død». Men hvor mange lytter så nøye, når Kapteinen med den høye svarte pelshatten snakker om å løfte den storslagne nasjonen inn i en evig framtid.
Ion Pauker er en mann som klarer å si de riktige ordene til riktig tid, som klarer å late som ingenting når det er nødvendig. Men som også fort skjønner at «I det man begynner å snakke har man allerede sagt for mye». Til tider kan han bli grepet av “en tvil så sterk at den nærmer seg skråsikkerhet”. Kanskje det er det som skje når han angir sin egen far for å ha gjemt noen biter med farget vindusglass, som en gang preget et menighetshus. Faren forsvinner plutselig.
Ion Pauker selv svinger seg opp til «Ordenskansellist» i det nye regimet. Han får ansvaret for å holde Kapteinens mange ordener i plettfri stand. Han pusser medaljer og damper ordensbånd, sørger for riktig temperatur og kommer med forslag til hvilke ordener Kapteinen til enhver tid og enhver reise bør iføre seg.
Som når han skal på besøk til Norge. En reise som fant sted i 1980. Der han blir overrakt landets høyeste orden, St. Olavs Orden. Han reiser med et følge på 68 personer, blant dem fem skomakere og fem kokker. Av disse skal bare 61 ha vendt hjem. Familiene til de sju som bare forsvant – skal også ha forsvunnet. Til et sted bak de store skogene i hjemlandet.
Les også: Oljepioner Josef er 69 år og totalt pleietrengende
Lars Saabye Christensen eksellerer i paradokser og ordspill og forbløffende sannheter, som dukker fram i setninger som har fått en «saabyesk» vri. Romanen har fått en dempet, nøktern tone som paradoksalt nok fremhever det absurde i diktaturets undertrykkende ondskap. Selve bildet på galskapen blir byggingen av «Folkets palass», som krever alt av landets ressurser. Fabrikker og all annen virksomhet i landet opphører i lange perioder.
I «Omagiu» viser Lars Saabye Christensen fram diktaturets pompøsitet og løgnaktighet. Ondskapen og frykten anes gjennom hele fortellingen som en underliggende strøm i dialoger og situasjoner som tangerer det komiske.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Det er blitt en trist, men også rørende fortelling om en mann som pusser medaljer og hele tiden er opptatt av å gjøre det korrekte. Ion Pauker er en gjenkjennelig figur fra Lars Saabye Christensens landskaper, den forsiktige som beveger seg i ytterkantene, som noen ganger blir en medspiller. Men også han blir et offer. I en tilsynelatende uskyldig jobb, omringet av mørke hull og skarpe kanter, kan en ubetenksom replikk spidde deg. Eller få deg til å forsvinne.
I en tid hvor mange sterke menn byr på ekstreme løsninger, blir romanen «Omagiu» en påminnelse om hvor stille forandringer lister seg fram.
Les også: Øystein Sunde: – Halvdan og jeg så på hverandre, og sa: «du og?» (+)
