---
KUNST
Alia Farid
«Bneid Al Gar»
Henie Onstad kunstsenter
Til 5. januar 2025
---
HØVIKODDEN (Dagsavisen): Er oljen en velsignelse eller en forbannelse? Dette spørsmålet ville ikke vært stilt for femti-seksti år siden. Og i hvert fall ikke i forbindelse med en kunstutstilling. Da Norge fant olje i Nordsjøen i 1967, var ikke Alia Farid engang født. Men når en kunstner som er vokst opp i Kuwait, der hun var vant med å se oljeflekker i ørkensanden, stiller ut i oljelandet Norge, presser spørsmålet seg på. Ikke for det, Alia Farids kunst dreier seg ikke eksplisitt om olje. Men kunsten hennes trekker på så mange faktorer som har ulike forbindelser til oljeindustrien, at spørsmålet nesten er uunngåelig.
Ved første blikk er det helt andre ting enn olje som vekker vår oppmerksomhet. I den ene Prismasalen på Henie Onstad kunstsenter, står en rekke overdimensjonerte, skulpturelle vannbeholdere støpt i fiberplast. De er omgitt av filmvisninger på tre skjermer med handling fra områdene rundt Persiabukten. I den andre salen henger to rekker med fargerike tepper fra gulfområdet, håndbrodert med motiver fra Puerto Rico. De fremstiller temaer knyttet til den palestinske diasporaen i den karibiske øystaten, inkludert en butikk, en restaurant og en moské.
Alt sammen bygger på og kommenterer folks daglige liv, men sammensetningen i utstillingsrommene antyder en sammenheng som er mye større enn de tilsynelatende hverdagslige delene som utgjør utstillingen.
Alia Farid er den tredje mottageren av «Lise Wilhelmsen Art Award», som det heter – på engelsk – også i den norske presentasjonsteksten på kunstsenteret. Prisen er bygget på formuen som er skapt i det «norske» cruiserederiet Royal Carribean Cruises (RCCL har, ifølge Wikipedia, hovedkontor i Miami og er registrert i Liberia), og må ikke forveksles med rederiet Wilh. Wilhelmsen.
Les også: Årets utgave av Høstutstillingen har noe for alle
Samarbeidet er knyttet til kunstsenteret blant annet fordi Lise Wilhelmsens svigerfar var en god venn av Sonja Henie og (skipsreder) Niels Onstad. Prisen har hittil sluppet unna kritikk av typen vi har sett i forbindelse med Nasjonalmuseets samarbeid med to rederfamilier. Med 100.000 dollar (tilsvarende 1,09 millioner kroner) i prispenger ønsker sponsorene å etablere prisen i et internasjonalt toppsjikt, noe som understrekes ved at tildelingene blir annonsert i London.
Prisen henvender seg til et internasjonalt publikum, og kan bidra til å trekke internasjonale kunstturister til Henie Onstad. Alia Farid passer godt inn i denne rammen, født som hun er i 1985 av foreldre fra Kuwait og Puerto Rico. Hun bor og arbeider begge steder. Hun bruker den kulturelle splittelsen aktivt i kunsten, der hun trekker opp et spenn mellom to svært ulike land og kulturer. Ved å gripe tak i en minoritetsgruppe (palestinske flyktninger) i Puerto Rico, knytter hun forbindelsen tilbake til den regionen og det andre landet hun er knyttet til.
Det dominerende innslaget i utstillingen, som er hennes første i Norden og hennes største til nå, er serien av skulpturelle vannkanner. De er virkelig store, og har sitt forelegg i «vannbeholdere lik de dekorative offentlige drikkefontenene som befinner seg i byene rundt omkring i den arabiske golfen.» I en region med ekstremt høye temperaturer er det å tilby gjester vann en grunnleggende velkomstgest. Dette har formet kulturen gjennom århundrer, men med oljeindustriens inntog har dette (må vi kunne anta) fått nye og kanskje mer prangende uttrykk.
Les også: Arif på Munch har mye å gi (+)
Rundt disse grotesk store vannkannene, som er støpt i et oljebasert materiale, vises to filmer. Handlingen er knyttet til Persiabukten, et område preget av konflikter og krig. Den ene filmen, «Chibayish», som vises på to skjermer, henter sin handling fra våtmarksområdene rundt utløpene av elvene Eufrat og Tigris. Her har drenering ført til store forandringer. Det sies ikke, men det er enkelt å anta at dette har en forbindelse til de konfliktene som har kommet i kjølvannet av verdens behov for olje og den følgende utnyttelsen av landområdene rundt elvelandskapet i oljeindustrien.
Den andre filmen, «At the Time of the Ebb» (2019), ble laget til kunstbiennalen i Sharjah i De arabiske emirater. Den viser lokalbefolkningens rituelle danser på den iranske øya Qeshm, som ligger bare 22 kilometer unna Sharjah, nabobyen til Dubai. Disse landene er i konflikt, så det å vise «fiendens» menneskelige sider under biennalen ble en symbolsk, humanistisk handling i det konfliktfylte området.
For meg ble de fargerike teppene i serien «Elsewhere» (2023–) den sterkeste opplevelsen. Her greier Alia Farid å skape både et billedmessig univers som er visuelt engasjerende, og fortelle historier som åpner opp for erfaringer jeg er ukjent med. Broderiene er formet med et lekent, nesten naivistisk billedspråk, samtidig som teppenes historiske bakgrunn har så mange fortellinger at det er en historie i seg selv. For eksempel kan du se skotske tartanmønstre i noen av de historiske teppene, noe som skyldes at de ble laget på bestilling fra britiske styrker som var stasjonert i Irak på 1920- og 1930-tallet.
Les også: Munchs naturmotiver i Oslo: En ny måte å se Munch på (+)
Når du kombinerer denne kunnskapen med bakgrunnen for at det i det hele tatt finnes en palestinsk diaspora i Puerto Rico, da får kunsten en historisk dimensjon som trekker tunge veksler på vestlig imperialisme og kolonialiseringspolitikk. Hvis du i tillegg føyer til håndverksmessige finesser som håndbroderier og innfargingsteknikker av vevnadene, da får denne utstillingen så mange lag og interessante historier at den blir et oppkomme for kunstinteresserte som ønsker å engasjere seg.
