---
4
TEATER
«Jakten på Prinsessa»
Av Thomas Jørstad-Pettersen
Musikk: Lars Henrik Aarnes
Regi: Lars Jacobsen
Med: Andrea Rymoen, Numa Edema Norderhaug, Hans Magnus Hildershavn Rye, Christel Rye, Emilie Tverbak
Riksteatret
---
Ikke alle prinsesser greier å tilpasse seg de forventningene som ligger i tradisjonene, heller ikke i eventyrene. Tidspunktet kunne knapt vært bedre for urpremieren på «Jakten på Prinsessa», en historie om en selvstendig prinsesse som går sine egne veier, uten at det gjøres noe poeng ut av virkelighetens paralleller verken i stykket eller fra teaterets side.
Dette er en familiemusikal på barnas premisser, og for en gangs skyld tas det ikke særlig hensyn til at foreldrene skal få «sitt» med poenger som går over hodet på målgruppa den er ment for. Unntatt et og annet sleivspark er dette i all hovedsak slapstickhumor for barn inkludert kroppsvæsker og andre banale ting som går rett hjem. Tenk filmer som «Shrek», eller Mads Bones-oppsetninger for scenen som «Robin Hood – Rai rai i Sherwoodskogen» – for barn.
Prinsessa blir vår kloke og søkende følgesvenn inn i eventyret, og står i kontrast til pappa Kongen, som er en formanende tradisjonalist som vil gifte bort datteren til Prinsen hun aldri har møtt – en selvopptatt jåle som i egne øyne er både «makeløs» og «et ekte mesterverk».
Les kommentar: Behandlingen av Oslo Nye Teater viser hvor kaldt Oslo er blitt (+)
Samtidig, ved Verdens Ende, greier heksa å trylle bort sin beste venn. For å bøte på dette lille uhellet må hun kidnappe en prinsesse. Så idet Prinsessa trosser Kongens formaninger og stikker av fra det hele, møter hun Heksa som har skumle baktanker. Heksa blir en vektstang i stykket. Er hun ond eller god, eller noe midt imellom? Og kan en heks også binde seg til vennskap?
Les også: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama
Det skrives ikke mye ny dramatikk for barn som ikke er basert på bøker eller allerede godt etablerte fortellinger og eventyr. «Jakten på Prinsessa» er derfor nybrottsarbeid av Thomas Jørstad-Pettersen, skuespilleren med mer, som i denne sammenhengen er dramatikerdebutant. Historien er ny, men den vil ha gjenkjennelige elementer for de fleste.
På sin vei møter Prinsessa andre av sitt slag, kjente prinsesser eller «påtroppende» prinsesser som Snehvit, Askepott og en fortsatt stuptrøtt Tornerose, og alle utfordrer de bildet som eventyrene har skapt av dem. For eksempel vil Snehvit være komiker, og legger seg på et nivå som appellerer til de aller minste. Askepott kaller seg nå Polkadott og slår seg løs uavhengig av ballet hun er invitert til, og alle blir de ofre for Heksas lurendreieri.
Lars Henrik Aarnes er mest kjent som skuespiller, men her har han skrevet og musikken som blant annet utgjør et drøyt titalls sanger som framføres av ensemblet. Han finner ikke opp kruttet på nytt, men henter impulser og stilarter fra det man kan kalle en klassisk musikal-katalog. Det er sanger som publikum instinktivt skjønner og som kan nynnes med på fra første refreng, og som har driv og fortellerkraft i seg selv.
Les også: Jørn Holst Lier kommer med ny teateroppsetning – med en vri (+)
Det trengs, for manus virker noe ubearbeidet, som en bunke ideer bundet sammen av musikken. Påfunnene og villskapen synes å veie tyngre enn fortellingen i seg selv. Den er dessuten lang, nærmere to timer inkludert pause. Det er aldri kjedelig, men både før og etter pause kunne det med fordel vært strammet godt inn for å bevare energien som ligger til grunn for Prinsessas utbrytervilje.
Det er da også Prinsessa som bokstavelig talt slår an tonen med sangen «Hvem jeg egentlig er». Den bærer et lettfattelig budskap rundt viktigheten av å tenke selv og ikke tankeløst underkaste seg tradisjoner og andres formaninger: «Det er jeg som er vakker og ven/det er jeg som skal målbindes, bindes og fås/det er jeg som er plettfri og pen», slår Prinsessa fast om rollen hun er født inn i, før hun slår fast at hun vil vite hvem hun egentlig er.
Les også: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Det visuelle fascinerer fra første stund. Scenograf Mari Lotherington har bygd et slags overdådig titteskap, ikke ulikt en påkostet spilledåse av det slaget hvor det danser en prinsesse inni. Her er den en minidreiescene, som når den snurrer åpenbarer nye rom og anslaget til nye situasjoner, fra Prinsessas værelse på slottet, til Heksas hjem og det som verre er, fengselet.
Ingrid Nylanders kostymer er sammen med scenografien en fargerik blomsterfest av de sjeldne, og prinsesse- og bløtkakekjolene er forseggjorte og detaljrike «forstørringer» av det man forventer av sjangeren. Det er et overskudd i detaljene som langt overstråler historien i seg selv. For eksempel hestene (og enhjørningen) er både imponerende og komiske konstruksjoner som skuespillerne kaster seg inn i eventyret med. Særlig Hans Magnus Hildershavn Rye løper linja helt ut med en komisk timing som er slående. Hans rolle som Prinsen er en mellomting av en skyggeredd jålebukk og personifiseringen av Knut Risans fortellerstemme i TV-filmen «Tre nøtter til Askepott».
Les også: En konge ved navn Kristina (+)
Christel Blunck spiller de øvrige prinsessene med store doser vitalitet og humor, mens Kongens litt stramme forknytthet løses fint av Numa Edema Norderhaug i maktrød kongehabitt. Emilie Tverbak spiller Heksa. Hennes sang «Fordi jeg er en heks» er en av stykkets beste, en tradisjonsinspirert soulblues med temperament og fine arrangementer. En låt som vi i likhet med flere av sangene gjerne skulle hørt henne synge med levende orkester på scenen og ikke med ferdiginnspilt tape i bakgrunnen.
Les også: Blodig moro med «Hedda Gabler» (+)
Vi skjønner at levende musikere i dette formatet ville krevd et økonomisk og logistisk løft fra Riksteatrets side som ikke hadde vært mulig å gjennomføre som en turné landet over, men det er lov å ønske. Peter Olssons arrangementer og produksjon ivaretar uttrykket godt også «på boks», og så blir det opp til sangerne å løfte dem likevel. Andrea Rymoen gjør det med bravur i det som er hennes første større hovedrolle etter å ha spilt i en rekke musikaler, blant annet «Miss Saigon» både i Oslo og København.
Som prinsessa finner Rymoen seg selv i en rolle som hun bærer uten problemer. Med fullt fokus på hvem hun spiller for, og i spissen for et herlig typete ensemble, skaper hun helhet i stykket tross noe slark i fortellingen.
Produsert av Riksteatret i samarbeid med Den Nationale Scene. Spilles over hele landet, med turnépremiere i Grimstad 25. september.
Les også: Poetisk og vondt om utenforskap i «Kvit norsk mann» (+)
