– Vennskap er en vakker relasjon. Den er der bare fordi man har lyst. Fordi man velger å være sammen. Er man heldig, har man gamle venner. Folk som fungerer som livsvitner gjennom ulike faser, sier Naja Marie Aidt til Dagsavisen.
Den danske forfatteren har nettopp skrevet boka «Øvelser i mørket».
Den handler om en kvinne som har opplevd flere vonde ting, som barn, ung voksen og middelaldrende. Nå er kvinnen 57 år, og går i terapi for å hanskes med PTSD, posttraumatisk stresslidelse.
Den viktige flokken
Kvinnen i boka er skilt, og barna er voksne og utflyttet. Men venninnene hennes stiller tålmodig opp.
– Ofte kan venner trø til med slikt som familie ikke fikser. Ting som til og med kjennes verre om familien blander seg. Det er derfor ulike fellesskap er så viktige. Her i Skandinavia er det flere og flere som bor alene. Som lever alene. Men vi er flokkdyr. Vi trenger hverandre.
Den overbevisningen gjennomsyrer «Øvelser i mørket».
– Jeg ville skrive en roman som viser fram vennskapets kraft. En bok om kvinnefellesskap, sier Aidt.
Karin Fossums «I begynnelsen var mørket»: Blodig krim med lyriske innslag (+)
«Har døden tatt noe fra deg...»
Hun hadde et voldsomt internasjonalt gjennombrudd med sin forrige utgivelse: «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake: Carls bok».
Det var et fortvilet brøl av en bok – skrevet midt i en voldsom sorg over å ha mistet en sønn i en ulykke. Carl var bare 25 år da han døde, mars 2015.
– Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle skrive etter «Carls bok». Hva kunne jeg skrive? Hva er der å si etter et rekviem?
– Det jeg kom fram til, var at jeg ikke ville skrive om små problemer. Jeg ville skrive om de store, viktige, meningsfulle tingene. Vennskap. Fellesskap. Da jeg så begynte å tenke på kvinnelige fellesskap, begynte jeg å fundere på hva som egentlig skiller kvinners liv fra menns, sier Aidt.
Les også: Jørn Lier Horst: – Det kommer mer (+)
Menns vold mot kvinner
Hun svarer selv på spørsmålet:
– Det er jo åpenbart noen biologiske ting. Kvinner blir gravide, føder, ammer. De kommer i overgangsalderen, noe jeg skriver litt om i boken.
Men den aller største forskjellen, kom Aidt til, handlet ikke om biologi.
– Den avgjørende faktoren er at vi har så ulik risiko for å utsettes for vold. Menn utøver vold mot kvinner. Kvinner frykter menn, og med god grunn. For den ytterste konsekvens av volden er døden.
– I Danmark viser statistikken at antallet kvinner som drepes av menn, holder seg stabilt. De som overlever menns vold og overgrep, er ofte traumatiserte, sier hun.
Les også: Bokanmeldelse Tore Renbergs «Lorden»: Psykologisk thriller (+)
Posttraumatisk stress
Den navnløse hovedpersonen i «Øvelser i mørket» lider av posttraumatisk stress. En alvorlig hendelse utløste en voldsom reaksjon i henne. Den vekket dessuten minnet om andre voldelige ting hun har blitt utsatt for, helt siden oppveksten med en far som slo henne og søstrene.
– Hun er meget ødelagt idet vi møter henne. Dypt i en identitetskrise. Hun har alltid vært en overlever. En som klarer seg. Som står i det. En kvinne som tar seg av barna og stiller opp for andre, som har fått seg utdannelse og jobb og bidrar på alle vis. Slik kvinner ofte gjør. Vi står i det. Klarer ting. Biter tennene sammen, sier Aidt.
Man må skille mellom skyld og skam. Skam får man når man er et offer. Skyld får man om man har gjort noe galt
— Naja Marie Aidt
Helt til det plutselig ikke går lenger. Hva de utløsende episoden er, avsløres helt mot slutten av boka.
– Etterpå klarer ikke kvinnen alt det hun alltid har gjort. Hun fikser ikke delta i arbeidslivet. Klarer ikke stille opp for sine voksne barn, eller for barnebarna. Orker ikke å være en god venninne. Hun trenger rett og slett en solid pause, sier forfatteren.
Les også: Ny bok om William Wisting: Stillferdig, men intenst drama (+)
Kvinneliv
I denne pausen går hovedpersonen i ukentlig terapi hos en psykiater hun kaller PTSD-mannen.
– Det er første gang i livet at hun faktisk har en slik pause. Slik er det ofte for kvinner. Helt fra vi er små, er vi opplærte til å utføre en hel masse omsorgsarbeid. Først pass av søsken, eller andres barn. Så får man kanskje egne barn, og etter hvert barnebarn og eldre foreldre som også skal passes og hjelpes. I tillegg kommer husarbeidet, som kvinner fortsatt gjør mest av. Og så har man jo en jobb. Verv. Alt mulig, ramser Aidt opp.
– Mange kvinner har aldri ordentlig fri. Da er det vanskelig å finne ut hva man egentlig ønsker å gjøre med sitt eget liv.
– Jeg tror at den der kontrollerende oppførselen en del kvinner driver med, der barnestell og husarbeid liksom må være på en helt bestemt måte for å være godt nok, i virkeligheten er en stressreaksjon. En frustrasjon over at det er for mye, det hele. Over å stå i en konstant alarmberedskap, sier Aidt.
Anmeldelse Gunnhild Øyehaug «Her kjem sola». Tre ord: Gøy, gøy, gøy! (+)
Sorgterapi
I tillegg til PTSD-terapi, får hovedpersonen i boka i oppgave å jobbe videre med seg selv hjemme. Hun skriver ned tankene sine. Prøver å være sammen med venninner selv om hun egentlig ikke orker. Tvinger seg ut i det mørket som er nevnt i romanens tittel, selv om hun egentlig er mørkredd.
– Jeg ville at det skulle være en bok fylt av håp. Hun får hjelp, og hun får omsorg. Fra PTSD-mannen. Fra venninnene. Det går an å få det bedre!
– Samtidig er det ikke sånn med traumer at de plutselig blir helt borte. Man blir litt skjørere. Må ta litt bedre vare på seg selv i fortsettelsen. Jeg merker det selv. Jeg har ikke hatt PTSD, eller vært så syk som hovedpersonen i boka. Men etter at Carl døde, gikk jeg i sorgterapi. Den fungerte. Likevel er jeg ikke den samme, sier Aidt.
Les også: Lars Saabye Christensens roman «Omagiu»: På kanten av et sort hull (+)
Skam versus skyld
Ofte føler offeret skam. Hvorfor ble akkurat jeg slått? Eller voldtatt? Eller utsatt for psykisk terror?
– Et offer er alltid uskyldig. Likevel skammer man seg. Tenker «hadde jeg bare gått med andre klær, eller latt være å gå på den festen, eller unnlatt å snakke med den mannen» og så videre.
– En veldig viktig ting som PTSD-mannen sier i boka, er at man må skille mellom skyld og skam. Skam får man når man er et offer. Skyld får man om man har gjort noe galt. Det er ikke behagelig å være et offer. Men det er aldri din egen skyld om du er det! sier Aidt.
Les også: Anmeldelse Lotta Elstad «Xiania 2: Ada»: Volden på Vaterland (+)
Aldri alene
Dessuten er man ikke alene. I «Øvelser i mørket» får leseren høre en lang rekke anekdoter som alle har en ting felles: En kvinne er blitt utsatt for en eller annen form for overtramp, utført av en eller flere menn.
– Alle historiene legger seg oppå hovedpersonens historie. Det viser at dette gjelder er oss alle.
Mange kvinner har aldri ordentlig fri.
— Naja Marie Aidt
– Jeg er veldig takknemlig for de unge kvinnene som startet metoo. Det fikk også min og min mors generasjon til å tenke over ting vi har opplevd. Jeg har aldri møtt en eneste kvinne som ikke har vært utsatt for noe. Som aldri har kikket seg en ekstra gang over skulderen. Bare fordi man er jente, er kvinne. Fordi man vet at man er et lett bytte. Det gjør meg faktisk rasende å tenke på, sier Aidt
Les også: Britisk brakdebutant: – Retorikken mot innvandring er normalisert (+)
Løsning: vennskap
Sint, men også konstruktiv:
– Jeg tror bedre vennskap er del av løsningen også for menn. Jeg har inntrykk av at kvinner er flinkere til å ha nære vennskap der man snakker om hvordan man faktisk har det sammen med venninnene sine. Det tror jeg hadde vært veldig sunt for menn. At de brydde seg mer om hverandre.
– Jeg tror at om man skal klare å endre på den maskuline volden mot kvinner, så må vi få med mennene i samtalen. Gutter må behandles bedre, med mer omsorg. Dansk forskning viser at forskjellen starter allerede på småbarnsavdelingen i barnehagen: Jenter får flere og lengre klemmer enn gutter. Jeg unner menn bedre nettverk. Mer omsorg. Mindre vold. Det vil være godt både for dem og for kvinnene, sier Naja Marie Aidt.
Les også: Bra start på bokhøsten: Her er 15 av de antatt beste (+)
Et offer er alltid uskyldig. Likevel skammer man seg.
— Naja Marie Aidt
