Kritikken som har haglet i kjølvannet av den nye Ap-boken «Partiet – En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» har reist spørsmål om faglitterære utgivelser trenger en Vær Varsom Plakat og et PFU lik den man har i norsk presse: et klart og tydelig etisk regelverk og en eventuell selvdømmeordning eller noe annet som faktisk gir konsekvenser når reglene brytes.
Men norske sakprosaforfattere synes dagens etikkregler for faglitterære bøker er gode nok, noe de får medhold i av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).
Forfatteren har hovedansvaret for boken hen skriver.
— Arne Vestbø, gen.sek. NFFO
– NFFO lanserte i 2020 en «etisk sjekkliste for sakprosa», som har form av å være et sett med åpne spørsmål om etikk som skal være til hjelp for forfatteren og eventuelt forlagsredaktøren under skriveprosessen. Det var der vi landet etter et lengre arbeid som pågikk i 2019 og 2020, og vi har ikke tatt noe nytt standpunkt i denne saken nå. Men saker som den vi ser nå aktualiserer diskusjonen, så det er kanskje på tid å løfte spørsmålet på nytt også i vår forening. Når det er sagt, er sakprosa så mangt. Den boken vi snakker om nå, ligger jo mye nærmere journalistikken enn en rekke andre sakprosabøker, sier generalsekretær i NFFO, Arne Vestbø.
– Bør forlag sikre at bøker faktasjekkes før publisering?
– Forfatteren har hovedansvaret for boken hen skriver, men det er viktig med gode, redaksjonelle miljøer som også sjekker fakta. Her vil det også være forskjell på utgivelser med tanke på hvilket arbeid som bør legges ned fra forlagets side, sier Vestbø.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Gode nok
– Jeg må bare skynde meg og si at jeg har ikke lest den mye omtalte boka, og har bare fulgt det litt på avstand, sier Sigrun Slapgard, mangeårig journalist i NRK og forfatter av en rekke flere bøker, blant annet den ferske biografien om Werna Gerhardsen. Hun opplever at etikkbevisstheten har økt i forlagene.
– Debatten kommer opp med jevne mellomrom, og det har blitt fremsatt noen rettesnorer, selv om det ikke er en direkte Vær varsom-plakat lik den som finnes i pressa. Men jeg merker i mitt eget skrivemiljø at det er en høy bevissthet om etisk ansvar. I boka om Gerhardsen var en av utfordringene å lese tidligere memoarbøker med mange påstander som ikke kan karakteriseres som annet enn sladder og rykter. Dette er påstander som ville vært helt uakseptabelt å publisere i dag, sier Slapgard.
– Hva med redaktøransvaret, ligger ikke det hos forlaget?
– Det er en mer komplisert diskusjon, men jeg er veldig heldig å ha en redaktør som alltid utfordrer meg ved å spørre hvor jeg har ting fra og om det er troverdig. Jeg tenker at forfatterne selv også bør insistere på å gå en ekstra runde med faktasjekking, til irritasjon for en redaktør som har det travelt og gjerne vil ha utgitt boka før. Det har vært min policy – å heller ta et år ekstra på en bok enn å skrive noe jeg ikke kan stå inne for hundre prosent.
– I boka Partiet er det brukt over 70 anonyme kilder, noe Vær varsom-plakaten er streng i forhold til, hva tenker du om det?
– Det skal veldig mye til at jeg ville bruke anonyme kilder, da skal det nesten være noe kriminelt. Jeg tror fascinasjonen av bruk av anonyme kilder er gufs fra en tid da noen følte seg inspirert av Deep Throat i Washington. Nå gjør vi dette i mindre grad, og faktasjekking er blitt viktigere enn før med mye fake news og en veldig polarisert verden. Kanskje ligger det et større ansvar på en redaktør enn før? Jeg skal nøye meg med å stille spørsmålet, men en er jo avhengig av å ha en kontrakt med leseren på sakprosa og da bør en kunne stå hundre prosent inne for det som publiseres.
Vi har injurielovgivningen som dekker det aller viktigste.
— Sigrun Slapgard
– Men tenker du at det burde opprettes et PFU for faglitterære bøker?
– Nei. Vi har injurielovgivningen som dekker det aller viktigste, slik at det får konsekvenser dersom man skriver noe som er feil eller injurierende. Så jeg vet ikke om det løser så veldig mye å skape en institusjon til. Den diskusjonen må i så fall NFFO ta opp på nytt, sier Sigrun Slapgard.
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Moralsk panikk
Idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter Morten Andreas Strøksnes, som blant annet står bak utgivelser som «Havboka» og «Et mord i Kongo» er rett og slett skeptisk til et eventuelt etikkråd for faglitterære bøker.
– Det er en veldig dårlig idé av en rekke grunner. Sakprosa er også litteratur, litteratur skal være fri. Og her snakker vi faktisk om å skape generelle regler for hvordan litteratur skal utformes. Det er en autoritær tanke. Hvordan skulle det foregå i praksis? Skulle man hatt et råd av etiske paver som satt og bedømte hvor sunne og gode bøkene var etisk sett, ut fra et slikt regelverk? Nei, man må forholde seg til bøker som enkeltutgivelser. Det som er feil i en bok kan være riktig i en annen. Forresten, så har vi allerede en rekke instanser som vurderer etikken i bøker. Først forfatteren, deretter forlaget. De kan trå feil. Da har vi kritikken og media, i ulike varianter, til å påpeke dette. I siste instans har vi domstolene, sier Strøksnes til Dagsavisen.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
– Hver gang det publiseres en bok der det er mange feil, eller noen kanskje har tråkket over en grense – uten at jeg vet om det er tilfellet med «Partiet», for jeg har ikke lest den – så kommer denne debatten opp. Men man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk. I et land med ytringsfrihet, og med forfattere som går fritt rundt, må man rett og slett bare akseptere at det blir gjort feil, og at verden ikke er perfekt. Forlagene gjør tross alt, kanskje med unntak for noen spekulative aktører, sitt beste for å unngå situasjonen Gyldendal har havnet i nå. De må trekke tilbake opplag, rette opp, både forlag og forfattere blir hengt ut i alle kanaler, det er ikke hyggelig og tjener dem ikke, sier han og legger til:
– Så langt jeg kan forstå, ut fra dekningen, har boka mistet troverdighet. Er ikke denne saken en indikasjon på at systemet faktisk fungerer ganske bra som det er, uten et «faglig utvalg for etikk i litteraturen»?
Strøksnes synes ideen om et faglig etikkutvalg gir grunn til bekymring.
Jeg ville aldri sittet i et slikt råd, eller respektert autoriteten til et slikt råd.
— Morten A. Strøksnes, forfatter
– Man bør være varsom, også med litteraturen. Den skal være autonom. Land som Kina, Russland og Iran har komiteer som vurderer etikken i litteraturen. Der får forfatterne vurdert sine bøker på forhånd. Norge er ikke et slikt land, selv om det sikkert finnes mange «etikere» som kunne tenke seg å sitte å vurdere den etiske gehalten i bøker. Jeg ville aldri sittet i et slikt råd, eller respektert autoriteten til et slikt råd. Jeg ville også vært bekymret for forfatternes rettssikkerhet, nettopp fordi en slik komité ikke ville arbeidet innenfor en juridisk, rettslig ramme, men utvist skjønn på grunnlag av noen generelle regler ispedd egen synsing, sier Strøksnes.
– Bør forlag sikre at bøker faktasjekkes før publisering? Hvordan ble det løst i forbindelse med dine bøker?
– Mine bøker går gjennom grundige faktasjekking fra forlaget side. Redaktøren sjekker alle kilder som er tilgjengelige. Hun finner mange feil, og ikke bare skrivefeil. Det sagt, jeg er nå på Oktober, og jeg har tidligere vært på andre forlag der prosessen ikke var i nærheten av å være like grundig.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Fremstilles som vill vest
Journalist og forfatter Marte Spurkland mener nevnte «etisk sjekkliste for sakprosa» fungerer nettopp som en slags Vær Varsom-plakat for forfatteren. Om forfattere bør ha en slags selvdømmeordning, slik journalister har, er hun usikker på.
– Bør det finnes et sakprosaens faglige utvalg som vurderer og eventuelt feller dom i konkrete saker og utgivelser? Jeg kan ikke umiddelbart skissere hvordan det skulle fungert, men spørsmålet har ikke blitt mindre aktuelt den siste uka. Jeg håper bransjen forener gode krefter og finner ut av dette, for det er ingen som har noe å tjene på at sakprosa fremstår, eller fremstilles, som vill vest, sier hun.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Les også: UDI snur: Sara Valieva får likevel opphold: – Veldig lettet (+)
